Vi visste at Louise på Aker Brygge var pusset opp og hadde fjernet «DS» fra navnet. At «Louise by night» skulle være Oslos største utested.

Men nå var det tidlig ettermiddag og ingenting som minnet om nattklubb, annet enn en dump basslyd. Inne var dampskipspreget fortsatt absolutt til stede, med maritim pynt, messing og skuter. Uteserveringen derimot er så generisk at den like gjerne kunne vært på Gjøvik eller i Bodø, hvis vi da ikke hadde hatt fin utsikt til Akershus festning.

Ute kan man ikke bestille bord, men etter kort ventetid ble vi geleidet til et bord under varmelampene. Glassdørene til restauranten inne kan åpnes helt opp, man sitter tett.

Hos Louise kommer vinene ferdig skjenket på glass. Champagne fra Lefebvre var helt flat og død. Servitøren satte en flaske Imsdal med bobler på bordet, smilte og gikk. Resten fikk vi gjøre selv, vannglass sto opp ned i stabel og en boks var fylt med bestikk og servietter.

På Louise virker det som om servitørenes eneste jobb er å frakte mat og drikke. De er mer transportører enn servitører.

Syretrip

Peppers «kamskjell ceviche», sitrusmarinerte kamskjell, kunne ikke vært mer sitrusmarinerte. Store biter avokado og agurk skjulte kamskjellene i en svært syrlig dressing. Chili og koriander, sto i det i menyen, men det eneste som ikke smakte syrlig var sesamfrøene på toppen.

Tynne skiver kjøleskapskaldt oksekjøtt klebet seg til tallerkenen på den klassiske carpaccioen. Parmesankremen var like smakløs som avocadokremen, pepper og olivenolje helt fraværende. Men de sprø parmesanchipsene var ordentlig gode.

Forrettene bar tydelig preg av å være enkle, raske å legge opp og egnet til å lages mest mulig ferdig på forhånd.

Minutter etter at forrettene, halvspiste, var ryddet bort, kom hovedrettene. Vin hadde vi ikke engang fått bestilt.

Et stykke entrecôte var fint, medium grillet, men dynket i en «pepper og konjakksaus» som bare smakte brun saus. Til kjøttet kom to grønne asparges, sjalottløk og lunken Pommes Anna.

Torskeloinen var grei nok, men lite saltet. Vi har ingenting i mot brokkoli, men kokt brokkoli er liksom ikke det du vil ha når du koser deg på restaurant. Hvitvinssausen var lunken, smakløs og full av stivelse, en grønn krem ante vi ikke hva var, maten ble jo ikke presentert da den ble servert. Da glasset med Chablis – fra den i Norge ukjente produsenten Levert Frères – kom, var det oppsiktsvekkende lite i det, neppe mer enn en desiliter.

– Jeg får en så utrolig sterk og ubehagelig følelse av å være inne i en pengemaskin, sa Pepper.

«Too much»

Men kvelden var myk og varm. Etter 20 minutter fikk vi tilbud om å se på dessertmenyen. Kaffen kom, med kald, ikke varm melk, som vi var lovet. Der kom dessertene, men ikke de vi hadde bestilt. Servitørene ble stående og diskutere: «I don't know what happened! I didn’t order this». Kaffen ble lunken. Men da den endelig kom hadde brunostiskremen god, rund, karamellisert smak. En stor kladd pisket krem til var «too much». Key Lime Pie var et delikat lite søtt og syrlig bakverk med marengstopping, selv om kremen på mørdeigsbunnen var så knallgul at det nok heller var lemon enn lime.

Regningen kom på en papirlapp med så liten skrift at servitøren måtte lyse opp med mobilen for at vi skulle se totalbeløpet, 2150 kroner.

– Jeg vil ikke anbefale noen å bruke flere tusenlapper på å spise her. Noe å drikke, ja, mens man ser på folkelivet. Men Louise handler ikke om det gode måltidet.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.