Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Du kan spise 32 veganburgere på én storfeburger

Tekst

Vil du få varsel hver gang Mathias Steinbru publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto

Troen på at kjøttfrie burgere kan redde en skakkjørt verden blir ikke mindre etter å ha testet Jane H. Johansens kokebok.

På 1990-tallet var det burgerkrig. Den ble utkjempet mellom Heinz og EMV, mellom Pepsi og Cola – mellom Big Mac og Whopper. Det var skyttergraver på begge sider, og den som digget Whopper, måtte også like Pepsi Cola. Eller ikke like det, men drikke det, for det var de som var på lag. På samme måte som at man ikke kunne digge både Ryan Giggs og Liverpool samtidig. Sånn var det bare. Jeg digget Whopper – og i en veldig kort periode også Crystal Pepsi.

Det er på ny burgerkrig, men nå står frontene mellom kjøtt og kjøttfri. Samtidig som det er rekordetablering av «ærlige» burgersjapper, har det dukket opp en ny akse – den veganske. Tofu, spirer, bønner, og soyagranulat. Det er ikke lenger kjøtt som skal ligge mellom de luftige brødene, det rommet skal fylles med god samvittighet.

Det er fremtidsrettet å ikke spise kjøtt. Den som følger Framtiden i våre henders CO2-regnskap, kan spise 32 veganburgere på én storfeburger. Det er mange burgere. Det vil si at man bare kan spise halvannen hamburger på de 50 burgerne i denne boken.

Vi må alle bidra, vi må gjøre vårt, og her kan du altså spise deg til en bedre verden. Kanskje smaker det godt også. Bonus.

Fakta: «Kjøttfrie burgere»

Kokk/forfatter: Jane H. Johansen

Bakgrunn: Jane H. Johansen er blogger (Veganmisjonen.com), kokebokforfatter og veganmisjonær.

Vanskelighetsgrad: Boken spenner fra det veldig enkle, til ganske arbeidsintensivt. Husk å legge bønner i bløt over natten.

Prøv denne oppskriften: Rødbetfalafelen. Kikerter og rødbete, kan det bli bedre?

Hvorfor denne boken? Det virker som om løsningen på alle problemer går gjennom magen. Derfor burde du spise så mange burgere av bønner, spirer, frø, nøtter og korn som bare mulig. Godt for klima og god avføring på samme tid, det er en klassisk vinn-vinn-situasjon.

Andre tips: Hvis du er hektet på gode grønnsaker, sjekk ut Yotam Ottolengis bok «Plenty». Er du ute etter masse kunnskap og samtidig vil bevare alt det gode fra høsten gjennom hele vinteren, sjekk ut «The art of Fermentation» av Sandor Ellix Cats. Trenger du inspirasjon, sjekk ut Lucky Peachs «Power Vegetables».

Flytende lava

Jane H. Johansen står bak bloggen Veganmisjonen.com, og er en kjent misjonær for kjøttfritt kosthold, nå deler hun sin egne favoritter i «Kjøttfrie burgere». Det er mange av dem, og de ser fristende ut.

I boken finnes det også gode tips til hvordan du kan redde en burger som er på vei i feil retning. Hun har med feilsøkninger og forklaringer på hvordan klassiske uhell kan oppdages og ikke minst smakes. I researchens øyemed kjøpte jeg en vegetarburger på en av de to store burgerkjedene, og jeg oppdaget at de har begått en av feilene som forfatteren er opptatt av å unngå. En sprø fritert overflate med noe som best kan beskrives som grønnsaksausens svar på flytende lava inni.

Det første som slo meg, etter at de verste smertene fra brannsåret på tungen ga seg, er hvor vanskelig det er å skaffe alle disse ingrediensene. Her er det mye jeg aldri har hørt om før. Etter en runde rundt i Oslos spesialbutikker klarer jeg til slutt å få tak i det jeg trenger for å lage første forsøk på kjøttfri burger.

Uten elbil ville jeg nok måtte justere CO2-budsjettet, fra 50 til 32 burgere. Jeg lærte først senere at den enkle måten å få tak i alt på, er på internett.

Kasteredskap

En Seitanslider (Seitan er en vegansk Schnitsel) med myke fløtebrød er burgeren som er nærmest kjøtt i smak og konsistens, sto det. Som nybegynnere i veganbransjen, var det greit å starte med noe som skulle ligne på noe annet.

Sliderens hovedingrediens er soyagranulat. Som mannen i butikken sa: «Dette er lurt å ha i skapet, det metter og ingen vil merke at det ikke er kjøttdeig, du bare tilsetter buljong.»

Det må være lenge siden han har spist kjøttdeig – konsistensen minner mer om bokschampignon. Glutenmelet has i til slutt, etter røykaroma, løkpulver, chipotlepulver, buljongpulver, muskatnøtt og havregryn. Og mye pepper.

Så til de myke fløtebrødene. De fikk kjørt seg litt. Jeg tror jeg tok feil vegansk fløtesubstitutt, og jeg hadde bare finmalt hvetemel fra Holli mølle. For å si det sånn, finmalt er ikke det samme som siktet hvetemel. Resultatet ble ikke helt som lovet i boken, men her tar kokken på seg skylden for fadesen. Bollene endte opp som kasteredskaper i en lek mellom far og datter, før de havnet i den grønne posen. Jeg fant frem noe brød og brukte det istedenfor.

Den oransje fargen på burgeren fikk en ganske delikat skorpe og fin bruning etter en runde i ovnen. Familien sto nå i kø for å få mat. Det var bare å levere ut burger i brød. Så raskt at hele persillepestoen ble glemt. Det får bli neste gang, sa jeg høyt, mens jeg danderte burger med litt salat, sennep og ketchup.

Jeg tror den ville blitt enda bedre med syltet agurk og litt løk, men familien var fornøyd. Datteren på to hadde appetitt så hele soyaburgeren forsvant før jeg fikk spist min egen. «Den smaker som grillpølsen på bensinstasjonen», sa kona. «Ja», sa jeg, «det er røykaromaen, det». Samme konsistens også i grunn. Litt sånn gummiaktig.

Røbetfalaffelsuksess

Men troen på at kjøttfrie burgere kan redde en skakkjørt verden stopper ikke, for det ligger noe her som er verdt å strebe litt etter.

For med tipsene til forfatteren, ble neste forsøk en suksess. Ikke en burger, men en falafel. Rødbeter og kikerter ble finhakket og most, krydderet ristet i pannen – for å åpne kryddersmaken skikkelig. Oppskriften fløt godt, og på kort tid hadde jeg ferdigstekte falafler i tortillaen.

«Jeg vil ha sånn kjøtt», sa toåringen, mens hun pekte på de nystekte rødbetefalaflene. De lå der i den varme tortillaen, med grønnsaker og dressing. Hun ville ikke ha grønnsakene, hun gikk bare for kjøttet. Dette var bedre enn mange burgere familien hadde spist til nå. De med kjøtt også.

Best med lite røykaroma

Boken er sterkest når den er som enklest – med få ingredienser og lite røykaroma. Den er verd en titt for alle de som lurer på hva en veganburger er.

Og det må sies – en blomkålburger er i grunnen ingen nyhet i Norge. På 1940-tallet ble den ofte spist i tykke skiver, men da med brun saus – og ble kalt krisebiff. Det er kanskje like greit å forberede seg på en krise igjen.

Lag en vegetarburger, friter litt søtpotet, miks opp veganmajonesen og lei sci-fi-eposet «Interstellar» på ditt foretrukne strømmemedium. Det finnes håp, om vi alle bytter ut kjøttet en dag i uken, og hvis ikke, finner vi sikkert et nytt sted å dra. God burger.(Vilkår)