En glovarm junidag for ti år siden, på lokaljournalistisk oppdrag på Tøyen i Oslo, passerte jeg to gutter i tiårsalderen som gikk nedover gaten med hver sin Capri-Sonne-leskedrikk i hendene, som de holdt hevet over hodet, mens de ropte, i triumf: «Capri-Sonne!»
Det slo meg der og da som et perfekt lite bilde på hverdagslykke, men også som et vemodig øyeblikk: Vi er sikkert flere som kan minnes en stekende sommerdag da en iskald sølvpose med Capri-Sonne føltes som toppen av lykke, men det er uvegerlig en lykke som avtar med årene. Kanskje har du bare én sånn sommer.
Den beste sommerlitteraturen handler gjerne også om slike øyeblikk. Om somre hvor ingenting spesielt skjer – enten det er på en øy i den finske skjærgården («Sommerboken» av Tove Jansson) eller ruslende gatelangs i en forlatt by («Mor Godhjertas glade versjon. Ja» av Jan Erik Vold) eller på en begivenhetsløs familieferie ved den franske rivieraen («Bonjour tristesse» av Françoise Sagan) – inntil noe skjer, det kan være den minste ting, som lader tilværelsen med mening.
Fakta: «Häng City»
Roman av Mikael Yvesand
310 sider, Bokförlaget Polaris, 2022
Hendelser med vann
«Häng City», den fjorårsutgitte romandebuten til svenske Mikael Yvesand (37), er en slik bok, en umiddelbart klassisk sommerbok.
Den handler om tre gutter i overgangen mellom barn og tenår, på midten av 1990-tallet, i den nordsvenske byen Luleås «unyanserte sommerferiestatus». De samles hver dag ved en stengt barnehage, omgitt av et helsesenter, et skogholt og «måker som skriker som Axl Rose». Dagene og nettene fordrives med å skate, snuse, smugrøyke, tenne på plast og spille «rövboll» (kjent for dagens unge norske lesere som «svi-ass»).
De går på epleslang, ja, all mulig slang. («Solbær er så verdiløst bær. Hvorfor finnes det så mange? Likevel må de knabbes.») De pisser fra broer fordi de ikke har noe bedre å gjøre, «kaster» seg på syklene selv om de ikke har noe å rekke og koker nudler bare for å teste om nudelkrydderet for første gang vil «renne ut av posen helt cleant som et timeglass».
Men fremfor alt går det i eksperimentering med leskedrikker: For å bryte ut av monotonien, kjøper jeg-personen en Schweppes Ginger Ale («Jeg har alltid forsøkt å ha uvanlige bruspreferanser i stedet for en personlighet»), en annen dag tar han med seg et glass cola i dusjen, for «maximal tropik». (Capri-Sonne gjør også fortsatt nytten, hvis den styrtes i ett jafs, «til den er 2D».)
Sommeren uten mennesker
Omgivelsene er så øde at hvis de tre guttene faktisk støter på andre personer, er impulsen å gjemme seg.
Da de skimter noen eldre ungdommer komme mot dem på en lang gangvei, antar de uten videre at det er en «videovoldgjeng»: «De kan ju inte låtsas som om de inte ser oss, och vad finnes det då kvar för alternativ annat än att slå ner oss? Med lite flax kanske bare fråga om vi är bögar», resonnerer hovedpersonen. Men ingenting skjer.
Det vil si, boken har en drapssak som rammefortelling – som rulles opp i form av innskutte politirapporter – men den føles noe utenpåklistret. Det er ikke den som gjør «Häng City» til en perfekt destillering av den sene barndommens somre. Det er setninger som denne som gjør det, det sanneste som noen gang er skrevet om å spille minigolf i ferien:
«Det är som med bowling. Man tror det ska va kul men sen spyr man efter en minut.»
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.