For to uker siden satt jeg på t-banen og passet mine egne saker, da det traff som et svingslag mot bakhodet: Backstreet’s back – ALRIGHT! Backstreet Boys følger meg nå trofast mellom hyllene på Rema, på bussen og i jobbmøter.
Jeg hater ikke 90-tallsboyband sånn som jeg gjorde på 1990-tallet, da jeg var en arrogant 17-åring – nå kan du gi meg en god Max Martin any day – men å høre den i hodet døgnet rundt, det er og blir i overkant.