«Boligboble, finanskrise, korrupsjon, prekaritet, gentrifisering. Disse ordene kan framstå svevende og vanskelige å gripe tak i. Denne boka er et forsøk på å ta dem ned på bakkeplan», skriver Elida Høeg (29) i «Håpet er i gatene». Boken handler om Barcelona, men kan like gjerne leses som et blikk i krystallkulen for norske storbyer.
– Jeg vil vise hvor fort ting kan endre seg, og hvor skjøre de mest utsatte er i en krisesituasjon. Og hvordan en slik krisesituasjon kan fortsette å virke lenge etter at den er erklært overstått. Noe jeg prøver å få frem, er at disse fenomenene er villet politikk, eller villet fravær av politikk om du vil, forteller Høeg.
Fakta: Elida Høeg
Journalist og forfatter fra Oslo, født 1990, bosatt i Barcelona siden 2016.
Aktuell med boken «Håpet er i gatene. Historier fra Barcelona», utgitt av forlaget Fanfare.
Har tidligere gitt ut reportasjen «Sofienbergparken: Byfolkets tumleplass – de utstøttes territorium» (2014) i bokform.
Nett: fanfare.as
Finanskrise og kjærlighet
Elida Høeg fant både bokprosjektet og kjærligheten i etterdønningene av finanskrisen i 2008. Hennes fremtidige kjæreste dro ut i verden etter studiene, fordi arbeidsledigheten blant unge spanjoler lå på over 50 prosent. Våren 2014 endte han opp i Oslo, hvor han traff Høeg. Hun var rastløs og han fikk hjemlengsel, så to år senere flyttet paret til Barcelona.
Siden har hun fulgt utviklingen der, og i debutboken intervjuer hun en rekke Barcelona-borgere, fra eiendomsspekulanter og en som leier ut ulovlig på Airbnb til aktivister og en tidligere borgermester som var med på å utforme politikken for masseturisme.
– Det er for å vise at disse utviklingene ikke er naturlover, men noe som skjer fordi noen har interesse av det.
Boligboom
Denne vinteren er nyhetsbildet i Norge preget av korona, permitteringer og konkurser, men også av eksplosive boligpriser, spesielt i Oslo. Kan nordmenn lære noe av Barcelona?
– I Barcelona har de vært veldig gode på å flytte boligproblematikken fra individnivå til samfunnsnivå. De har engasjert bredt, og fått med mange som aldri har brydd seg om politikk før, til å være med å bygge en ny fortelling om hvem som har ansvar for at folk sliter med å skaffe seg et verdig sted å bo. Å fremme et anstendig sted å bo som en rett, ikke et privilegium, har også vært effektivt.
Høeg peker på Oslo-initiativ som min_drittleilighet og Reduser husleia, som peker ut bolighaier og nødvendigheten av å reformere boligmarkedet.
– De har fått mange følgere, og det tror jeg handler om at flere og flere ser at det ikke holder å jobbe og spare som enkeltperson for å kjøpe seg et sted å bo, når prisene er så høye som nå. Da er man forvist til det private leiemarkedet, som jo er ganske spinnvilt.
Kampen mot turismen
Barcelona er også en av byene i verden som virkelig har fått smake på følgene av masseturisme, og kanskje også den byen som har mobilisert mest mot turismen. Under korona har det vært stille langs La Rambla, men hva vil skje når hverdagen vender tilbake?
– Jeg tror pandemien kan gi et etterlengtet dytt mot å mangfoldiggjøre økonomien. Det har lenge vært et ønske fra innbyggere og byråd om å gjøre byen mindre avhengig av turisme, men motargumentet har alltid vært at turismen er en sikker kilde til inntekter og arbeidsplasser, kanskje ikke så ulikt hvordan bolig ble fremstilt som en trygg investering før boligboblen brast.
Men nå er man nødt til å tenke nytt, mener Høeg.
– Arbeidsplassene i turistindustrien er også ofte midlertidige og skralt betalt, så om man nå klarer å styrke andre sektorer, tror jeg det kan komme mange til gode. Etter at pandemien rammet har folk også fått en følelse av å få tilbake byen sin, plutselig kan man henge på bystranden, på plassene i sentrum, de er ikke overfylte lenger.
– Hva slags verktøy har folk i Barcelona tatt i bruk i kampen om byen?
– I Barcelona har det offentlige rommet vært sentralt, i at man har møtt opp utenfor dørstokken til folk og prøvd å stoppe tvangsutkastelser fysisk. I tillegg har protestleirer, leiestreik, demonstrasjoner og bannere fra balkonger synliggjort kampen i bybildet. Jeg synes ikke det er umulig se for seg at lignende aksjonsformer får mer oppslutning i Norge, særlig blant unge, som er dem som sliter mest.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.