Anmeldelse av åtte nye tegneserier for barn og ungdom.

Det skrumper inn med norske tegneserieutgivelser for voksne. Blokk forlag har lagt ned, Minuskel har satt på bremsen, hverken Jippi eller Magikon har noe på høstlistene, mens Egmont snart er i mål med sine europeiske albumserier. Men for barn og ungdom eser tilbudet bare ut.

Motstandskamp

Siden 2017 har Qlturrebus forlag bygd opp sin egen nisje i det norske tegneseriemarkedet, med nye – og gode – fransk-belgiske ungdomsserier. Etter «Alene» og «I Lyas øyne», er tiden moden for en tredje serie, og «Motstandsbarna 1: Opptakten» er også god. Svært god.

Denne serien ble skapt av det belgiske radarparet Vincent Dugomier og Benoît Ers i 2015, og er blitt en bemerkelsesverdig publikums- og kritikersuksess på hjemmebane. Vi møter tre tenåringer i en fransk landsby, som forsøker å gjøre noe i møtet med nazistenes okkupasjon.

Første bind er en solid etablering av universet, dilemmaene og gråsonene, for dette er langt fra noen enkel røverhistorie. Her finnes gode tyske soldater og franske slektninger med nazisympatier, og allerede fra starten klarer serieskaperne å skissere de tallrike utfordringene som oppstår når hverdagen skal leves under okkupasjon.

Hittil er det gitt ut syv album i Frankrike, og det er bare å krysse fingrene for at serien får lang levetid her hjemme også.

Spider-Man på nytt

Opprinnelseshistorien til Spider-Man er blitt gjenfortalt en rekke ganger, og med «Spidey: Førsteåret» snus bunken nok en gang. Det vil si, ikke helt. Forfatter Robbie Thompson hopper elegant bukk over selve opprinnelseshistorien, og tar oss isteden tilbake til førsteåret på high school.

Peter Parker er fortsatt en sjenert nerd som mobbes av Flash Thompson og er forelsket i Gwen Stacy, men som Spider-Man er 15-åringen allerede en etablert helt med mektige fiender.

«Spidey» er enklere og mer overfladisk enn Brian Michael Bendis' 20 år gamle «Ultimate Spider-Man», men så er da dette et forsøk på å nå lesere som bare kjenner superhelter fra film og tv. Det går fort i svingene, er i overkant skjematisk og krydret med ikke spesielt subtile oppdateringer (Instagram og Harry Potter, mens Daily Bugle fortsatt er papiravis), men gi denne boken til 12-åringen og se hva som skjer.

Iskalde grøss

Den norske tegneserieskaperen Oliver Levang (29) har stadig vist seg frem blant de mest stilsikre og treffsikre i de årlige antologiene til forlaget Überpress. Nå får han sjansen til å boltre seg i soloutgivelsen «Freden – og andre historier».

På den ene siden er det på høy tid at de beste skrekknovellene hans er samlet på et brett, men på den andre siden frarøver de stramme tematiske rammene for antologiene de ble laget for – terror, krig og eventyr – denne samlingen for en tydelig rød tråd.

De konkrete oppdragene til antologiene føles mer som en tvangstrøye når historiene nå er sluppet løs på egen hånd. Når det er sagt, er det flere godbiter her, og samlingen viser at det er all grunn til å glede seg til Levangs «Sort lam», som loves i 2023.

Morsomt og lærerikt

Du har kanskje lagt merke til streken til Martin Aas i NRK, der han jobbet i elleve år som tegnende journalist, videograf og animatør. Nå er han i ferd med å blomstre opp på egen hånd, og «Det kuleste fra vikingtiden» er en av årets mest positive tegneserieoverraskelser.

Dette er en morsom, lettlest og lærerik gjennomgåelse av vikingtiden i Norden, et flott stykke «infotainment» for de yngste leserne, der også eldre lesere som selv ikke har dykket dypere enn å gløtte på tv-serien «Vikings» siden de selv gikk på skolen, også vil lære noe nytt om vår rike historie. Det eneste som trekker ned er det noe gammeldagse blikket på hva som er «det kuleste», noe som blant annet fører til at vikingtidens kvinner havner tilbake i skyggen som så mange andre nyere vikinghistorier har lykkes å dra dem ut av.

Elegant Sherlock-søster

I løpet av året kommer den andre Netflix-filmen med Millie Bobby Brown som Enola Holmes, den veslevoksne, handlekraftige og smarte lillesøsteren til Sherlock Holmes. Filmene er basert på romanene til Nancy Springer, og suksessen har også ført til en norsk oversettelse av de elegante adaptasjonene til den franske tegneserieskaperen Serena Blasco.

Sommerens «Enola Holmes 2: Mysteriet med den venstrehendte dame» er basert på samme bok som den kommende filmen, der – røpevarsel – Elena Holmes tar på seg sin første sak som privatdetektiv: å finne en overklassejente som har forsvunnet i Londons arbeiderklassemiljø. Å lese Karl Marx' «Kapitalen» utgjør bare en liten del av etterforskningen, samtidig som Enola finner ut at noen andre detektiver leter etter henne, nærmere bestemt doktor Watson og storebror Sherlock.

Tenåringssøstre

Det er så mye tegnet fantasy for barn og ungdom i omløp at det er lett å glemme at det finnes alternativer. Og idet et mulig spøkelse introduseres tidlig i handlingen i «Søstrene Gyldenblom 2: Cassiopeia er forelsket», er det lett å se for seg at de tre tenåringssøstrene hvert øyeblikk snubler gjennom en portal til en magisk verden.

Men slik er det altså ikke, for denne italienske serien er et stykke sjarmerende sosialrealisme om kjærlighet, sjalusi og familie, der streken til Alessandro Barbucci («W.I.T.C.H.» og «Monster Allergy») er det eneste magiske. Lekker lesning, men samtidig viser hverdagsdramaet seg å være såpass smått og tenåringstypisk at det nok passer best for lesere i samme aldersgruppe som hovedpersonene.

Nye norske superhelter

Med unntak av The Urban Legend har alle norske superhelter et tydelig ironisk glimt i øyet. Det finnes knapt norske serieskapere som har forsøkt seg på å lage uironiske superheltserier, og «Udugelege heltar volum 1: Stiv kuling» av Lars Erik Helgemo og Markus Pedersen er intet unntak fra denne regelen.

I den første av tre planlagte bøker samler pratmakeren Kacker to andre med overmenneskelige evner for å forsøke å redde jorden fra undergangen. Det går sånn passe. Til tider ganske artig og overskuddspreget, og mer inspirert av overdrivelser og dialog fra animasjonsserier enn superheltdrama. Det er mange ideer i luften her, men alle actionscenene og vitsene går litt på bekostning av utviklingen av seriens hovedpersoner, for vi blir egentlig aldri kjent med andre enn Kacker. Nå er persongalleriet på plass, så la oss håpe på noe roligere tempo og en tydeligere historie i oppfølgeren.

Kjemper uten syvmilsstøvler

Med «Kjempene 3: Bora og Leap» snegler den franske fantasyserien «Kjempene» seg videre. Det er lett å forstå ideen med å introdusere et stort og variert rollegalleri med barn fra alle verdenshjørner, som hver for seg føres i kontakt med gigantiske og nær mytiske skapninger fra det ytre rom. Problemet er at vi dermed nærmest rykker tilbake til start i hver bok, idet nye barn og en ny kjempe skal introduseres.

Samtidig ruller historien om eventyrets skurker, kjempen Alyphar og det multinasjonale selskapet Crossland Corporation, videre i høyere tempo. Resultatet er at seriens egentlige helter ender opp i biroller som må løse langt mindre problemer enn de som truer hele verden.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.