Kjølig luft tar et solid grep om den franske landsbygda en sen vinterkveld. Bak en gammel låvedør knitrer det lystig i fuktig ved. Inne dufter det av moden frukt, bål og fusel. I et hjørne står en kobberkoloss på hjul som svetter av gyldne dråper.
Fra midten av november til midten av januar er det brenning døgnet rundt hos familien Grassa på Domaine de Tariquet. Fersk hvitvin fra høstens innhøsting får sin tur igjennom destilleringsapparatet, for så å bli til edlere, mer konsentrerte dråper i den andre enden. En tynn stråle med blank væske renner ut, dufter av nyplukkede bringebær, blomster og modne aprikoser.
– Det er lett å kjenne forskjell på de ulike druene vi destillerer, forteller Rémy Grassa, sjef og eier av Domaine de Tariquet, som ligger i Armagnac i Gascogneprovinsen sørvest i Frankrike. – Også årgangene og parsellene kjenner vi forskjell på, selv med en alkoholprosent på 55, sier Grassa og legger lange baguetter til varming på kobberkjelen.
I skyggen. Armagnac er regnet som et fransk druebrennevin for kjennere, med råere smak, mer raffinert og mer krevende enn konjakk. Men i polets basisutvalg er det bare to armagnacer tilgjengelig – de konkurrerer mot et hav av store og berømte cognacmerker.
Norge er i verdenstoppen i konjakkdrikking – bare i 2011 kom det 3,2 millioner flasker til landet.
Mens konjakk blir destillert to ganger – noe som gjør brennevinet sterkere og mer nøytralt, en ferdig og utvannet konjakk føles rundere og rikere på smak – blir armagnac destillert bare en gang. Armagnac trenger flere år i kjelleren før den er drikkbar, og de ulike årgangene kan smake svært forskjellig.
Cognac er laget av en blanding mellom flere årganger, og smaker derfor mer uniformert og etter de forskjellige husene sin oppskrift.
Les test: Her er 17 gode armagnacer
Verdens første. Brennevin fra Armagnac ble født i 1411, og i dag regnes armagnac som verdens eldste brennevinsprodukt, noe som franskmennene selv skal ha lite av æren for.
Det var romerne som bragte med seg vindyrkingstradisjonene til området, mens araberne introduserte destilleringen og kelterne bidro med eikefatene.
Navnet Armagnac vet man derimot ikke opprinnelsen til, men en mulig forkl#229 kan være latinske «ars magna», det betyr stor kunst.
Armagnac, som i dag er blitt kjennernes brennevin mer enn konjakk, har hatt en lang og vanskelig vei frem til dagens beskjedne connoisseur-suksess. Frem til 1800-tallet var det en utfordring å få fraktet flasker ut fra området, da dette var kun mulig via landevei, og da en pilegrimsvei. Det førte til at de fleste flaskene fant veien til klostrene, hvor innholdet ble brukt som medisin snarere enn nytelsesmiddel. Men da elven Baïse ble gjort til kanal i 1830, oppsto nye muligheter, og Armagnac begynte å oppnå den anerkjennelsen området hadde fortjent så lenge.
Fortsatt befinner Armagnac seg i skyggen av sin kommersielle storebror i sør; Cognac, som eksporterer hele 97 prosent av produksjonen sin, mens førstnevnte kun sender 50 prosent ut av landet.
En ny tid. Familien Grassa, som kjøpte Château de Tariquet i 1912, hadde tidligere jobbet som bjørnetemmere og sirkusartister,
– Det er et stykke unna kunsten å lage brennevin, sier Armin Grassa.
Han og broren Rémy lærte mye av faren – Yves Grassa ble regnet som en av Frankrikes dyktigste innen sitt felt, og revolusjonerte nærmest produksjonen av armagnac med sin kompromissløse holdning til kvalitet i alle ledd.
Men da innhøstingen skulle starte i 2008, var Yves forduftet.
– Vi satt og ventet på ordre som vanlig, men pappa dukket ikke opp. Det gjorde han ikke neste dag heller. Så vi måtte ta styringen over alle arbeiderne, sier Armin Grassa.
– Etter to uker ringte han og spurte hvordan det gikk, han fortalte at nå hadde han drevet gården lenge nok, og at nå var vår tur kommet.
– Vi prøvde og feilet oss frem mye i begynnelsen. Selv om pappa hadde lært oss alt vi trengte å vite, så kom det som et sjokk å overta på den måten midt i innhøstingen, forteller Rémy Grassa.
De fleste produsentene i Armagnac kjøper i dag inn druer eller vin fra lokale bønder, som ikke alltid setter kvalitet foran kvantitet. Familien Grassa arbeider på en helt annen måte. I dag er brødrene eiere av Frankrikes største vingård i privat eie – hele 900 hektar med vinmarker.
– Vi gjør all jobben med kultivering og innhøsting av druene selv, forteller Armin Grassa.
Hvit flid. Eiendommen er beplantet med druer som folle blanche, baco, ugni blanc og colombard, som blir økologisk dyrket. Resultatet er nydelige, fruktige og florale armagnacer fra et område som før var kjent for sitt røffe druebrennevin som trengte årevis på fat for å bli drikkbart.
Arbeidet med vinmarkene og fliden i å lage den beste basevinen har også ført til at familien i dag produserer noen av Gascognes mest attraktive tørre hvite viner – og en av Norges mest solgte hvitviner.
Les test: Her er 17 gode armagnacer
Englenes kjeller. Nede i den mørke, soppbelagte og fuktige kjelleren til Château de Tariquet ligger brennevinet på gamle og støvlagte eikefat – i ti, tyve år eller mer. Luften er tung og duften av fruktig brennevin er markant. Mens vinkjellere verden over blir stadig mer klinisk rene og støvfrie, er en armagnackjeller den rake motsetningen. Hele tre prosent av beholdningen fordamper hvert år.
– Det er englenes andel. Unge vinkjellere dufter mer, der er det mer fordampning. Jordgulv minsker fordampningen og holder bedre på fuktigheten i kjelleren, sier Rémy Grassa.
– Vi må planlegge hva vi skal selge om 20 år, det er ikke like enkelt med dagens økonomi. Vi har i overkant av 20 år med Armagnac på lager nå.
Brødrene destillerer 12–15 prosent av den totale produksjonen. Det som går inn er fersk og ufiltrert hvitvin uten tilsatt svovel. Det som kommer ut er vann, alkohol, glyserol og mineraler.
– Det er armagnac! sier Armin stolt idet han tar et glass under strålen.
– Før var det vanlig med ett destillerapparat som ble fraktet rundt og gjorde jobben på hver gård, det er nok derfor armagnac historisk sett bare blir destillert en gang. Bøndene var for fattige til å betale for to. Nå har vi mulighet til å destillere to ganger, slik som Cognac gjør, men da ville vi mistet råskapen og essensen i armagnac, sier Armin.
– Dobbeldestillat blir raskere modent, derfor kan man selge raskere. Bøndene i Cognac har alltid vært flinkere selgere enn oss, de solgte tidlig til England og fikk brennevinet ut i verden, legger Armin til.
På gamlemåten. Her finnes ingen moderne duppeditter, alt er manuelt. Selv om nærmest alle andre har gått over til gassfyring velger Grassa-brødrene gamlemåten.
– Vi har mye ved som vi henter fra vinmarkene, så det koster oss lite. Dessuten: Når du fyrer ved, må du være til stede hele tiden, det liker vi, det er våre barn vi skaper her nede, sier Rémy Grassa.
Det var hans far som begynte å putte brennevinet på flasker på 70-tallet. Før det ble brennevinet stort sett solgt på fat til andre tappere.
– Vi ser etter smaksbalansen i armagnac, om den har det som skal til for å kunne bli en årgangsarmagnac. Vi er ikke sikre på hvilke årganger vi velger som årgangsarmagnac før de har ligget mellom syv og ti år i kjelleren.
Gutta i røyken. Inn kommer huskokken Bernard Daubin. Han bærer et fat med nyskåren skinke. Den kommer fra en av de 34 svartfotgrisene på gården, forteller han stolt. Bigorre-grisene lever ute hele året, og spiser hovedsakelig nøtter, det er nøkkelen til smaken.
Det glitrer i øynene på slitne fyringsvakter. Skinken får ben å gå på. En kasse Cohiba Piramides Extra-sigarer blir sendt rundt bordet. Den tunge røyken legger seg som et teppe i rommet.
– Sigar og armagnac hører sammen, sier Armin Grass og smiler stort.
– Destillerer du en gang gjør du det resten av livet. Det er en fantastisk jobb!
Les test: Her er 17 gode armagnacer
Flere armagnac-tester er å finne på DN.no/vinguiden.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.