«Disko var for stort og for gøy til å være borte for alltid», sier den nevrotiske distriktsadvokaten Josh Neff (spilt av Matt Keeslar) på slutten av Whit Stillmans «The Last Days of Disco» (1998). En film om en gruppe venner i begynnelsen av 20-årene som nyter de siste diskodagene som herjet i New York på begynnelsen av 1980-tallet.
«Den må komme tilbake en dag», fortsetter Neff. «Jeg håper bare det blir i vår livstid.»
Det er 27 år siden filmen kom, og over 40 siden tiden den fremstiller. Diskoen har ennå ikke kommet tilbake, og dagens uteliv ser ut til å være like sørgelig som livet utenfor nattklubbene. Men er det virkelig i krisetid vi skal stå i tøysko, t-skjorte og nikke til seig teknomusikk?
Fakta: Anbefalte diskofilmer
«Saturday Night Fever» (John Badham, 1977)
«Thank God it’s Friday» (Robert Klane, 1978)
«Disco Godfather» (J. Robert Wagoner, 1979)
«Staying Alive» (Sylvester Stallone, 1983)
«Paris is Burning» (Jennie Livingston, 1990)
«Boogie Nights» (Paul Thomas Anderson, 1997)
«The Last Days of Disco» (Whit Stillman, 1998)
«Studio 54: The Documentary» (Matt Tyrnauer, 2018)
Godt nytt år. Nyttårsfeiring på Studio 54 i 1978 med (til venstre) motedesigneren Halston, Bianca Jagger (midten), Jack Haley Jr. med sin kone Liza Minnelli (bak) og Andy Warhol (til høyre).
Good times
Eller, diskomusikken er jo sta som bare det, den er her fremdeles. Candi Staton, The Supremes, Chic, KC & The Sunshine Band, Cheryl Lynn spilt på hjemmefest etter leggetid, av bryllupsband proppfulle av selvtillit eller i Dressmann-reklamer. Eller hva med nu-disco-artister som Daft Punk, Lindstrøm og Todd Terje?
Savnet er ikke nødvendigvis etter musikken, men livsstilen. Det var det de unge jappene i Stillmans film sørget over å miste: Ta på seg en glitrende kjole, litt shimmer på øyenlokkene, stryke skjorten, to sprut med cologne, en hånd med voks gjennom håret, dra til en glamorøs klubb du kanskje ikke kom inn på, med mindre du hadde riktig schwung.
Sentralstimulerende annet enn alkohol ble (for noen) overflødig, da rusen av å faktisk få innpass på dansegulvet var nok til å holde skrotten i bevegelse en hel kveld. For det var jo der, på dansegulvet, det skjedde. Musikken, dansingen, flørtingen, ekstatisk allsang. Boogie!
Stengetid. Diskodronningen Diana Ross på dj-bordet under legendariske Studio 54s aller siste fest i 1980. Tross sitt epokedefinerende rykte, var klubben kun åpen i 33 måneder.
Last Dance
Hovedrolleinnehaverne i «The Last Days of Disco», Kate Beckinsale og Chloë Sevigny, er hvite, vakre, privilegerte ungdommer som danser på eksklusive klubber. Som Studio 54-gjenganger og modell Bethann Hardison sa da Vanity Fair skrev historien om disko: «Diskobeaten var laget sånn at hvite mennesker kunne danse.»
Filmene som ble laget samtidig med diskoen, er litt mer grumsete, skildrer mer av tidens kaos, svette, forvirring og behov for eskapisme. John Travoltas «Saturday Night Fever» (1977), og dens ikke like gode oppfølger «Staying Alive» (1983). Eller den oversette «Thank God it’s Friday» (1978), om en fredag på disko i Los Angeles, hvor Donna Summer avslutter kalaset med å synge «The Last Dance».
Men fellesnevneren er fremdeles mennesker som møtes for å danse istedenfor å bekymre seg. Hører man på teksten til en diskolåt, er det som regel det de synger om også. Harry Wayne Casey, grunnlegger av KC & The Sunshine Band fortalte Vanity Fair hva han mente musikken hans handlet om: «Å føle seg fri og føle seg som selv. Get up off your ass and do something.»
Ta på noe som glitrer, løsne hoften og skru opp volumet. Siste dans har enda ikke vært.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.