«Dette er den beste filmen noen gang langet», «et mesterverk», «takler rasisme, kapitalisme, homofiles rettigheter og fengselsindustri-komplekset i én og samme film. Kubrick kunne aldri».
Dette er et lite utvalg av mikro-anmeldelser for en barnefilm på det sosiale mediet for filmsnobber, Letterboxd.com – der Gud heter Jean-Luc Godard og hans enbårne sønn er Noah Baumbach.
Det er romjulsfavoritten «Paddington 2» (2017) de skriver om. En film om en liten bjørn med en bitte liten blå frakk, en rød hatt, et ekstremt stort marmeladeforbruk og en sjel renere enn nyfallen julesnø.
Fakta: «Paddington 2»
Barnefilm fra 2017
Regi: Paul King
Manus: Paul King og Simen Farnaby
Med: Ben Whishaw, Hugh Bonneville, Sally Hawkins, Hugh Grant.
Basert på bøkene til Michael Bond
Benjamin Helstad er stemmen til Paddington i Norge.
Indie-bjørn
«Paddington 2» er den andre filmatiseringen av britiske Michael Bonds barnebøker om bjørnungen som blir adoptert av en London-familie. I den første filmen fant de ham sittende på kofferten sin på Paddington togstasjon men en lapp der det sto: «Please take care of this bear. Thank you.» Familien tok ham med hjem og kalte ham Paddington.
I toeren er Paddington på jakt etter den perfekte gave til sin bjørnetante Lucy som fyller 100 år. Han finner den i form av en antikk bok om London. Dessverre er den onde, mustasjetvinnende skuespilleren Phoenix Buchanan – spilt av Hugh Grant, som ellers fortalte Vanity Fair at «Paddington 2» er den beste filmen han noen gang har vært med i – ute etter den samme boken, og er villig til å bruke de mest utspekulerte knep for å kapre den.
Kan Paddington få tak i boken med det eneste virkemiddelet han har til sin rådighet: jublende snillhet?
Råtne tomater
Lenge var «Paddington 2» den filmen med aller høyest vurdering på filmnettstedet Rotten Tomatoes, med utrolige 100 prosent positive anmeldelser og ble dermed – i det minste etter Rotten Tomatoes' beregning – tidenes aller beste film.
«Citizen Kane» (1941) måtte gi opp topp-plasseringen til en barnefilm med en bjørn som vasker ørene med elektrisk tannbørste.
Men i år ble én negativ anmeldelse fra den britiske journalisten Eddie Harrison registeret i verdensveven, og en råtten tomat ble kastet rett i bjørneansiktet. Harrison mener blant annet at stemmen til Paddington høres ut som «et medlem av en indiepop gruppe på vei ned fra en pinefull ketamin-rus».
Filmen mistet sin perfekte vurdering, og verden mistet litt av snillheten den så sårt trengte akkurat i år.
En bjørns verden
Regissør Paul King og co. vet at barn ikke er dumme, og derfor burde ikke barnefilmer være dumme. Som Teo Bugbee skrev i sin anmeldelse for New York Times: «'Paddington 2' følger den ærlige ledelsen av sin seriøse, bjørnete lille ramp, og antyder elegant at filmatisk oppfinnsomhet også er en måte å vise gode manerer på.»
Filmen er laget med den samme omsorg Paddington møter verden med, og i de 103 minuttene bjørnen med hatt og frakk er på eventyr, siger empatien inn i de tusen tv-stuer. Verden er et skummelt sted og bjørnen Paddington er antitesen.
Og om filmen ikke inspirerer til fred på jorden, inspirerer den i det minste humøret.
Som en av de mange mikro-anmelderne på Letterboxd nokså freidig påstår: «Depresjon er vondt. 'Paddington 2' kan hjelpe.»
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.