Sarah Polleys «Women Talking» og Elegance Brattons «The Inspection» viser at Hollywood er kommet langt siden «Metoo» og «BLM».

– Fem år tok det, sier Elegance Bratton (43).

I 2017 ferdigstilte han historien om den svarte homofile soldaten i «The Inspection». Oppglødd oppsøkte han en bekjent i et av de store produksjonsselskapene.

– «Kompis, du må lese manuset,» sa jeg. «Du må si ja, og så snur det opp ned på livet ditt, og så blir du sjef for hele butikken!»

Bratton ler så det knitrer i videoforbindelsen fra Los Angeles.

– Og så leste han det. «Denne filmen kan vi ikke lage,» sa han, «ikke ennå.» Så jepp, det gikk temmelig nøyaktig fem år.

Etterdønninger

Mye er sagt og ment om «Metoo» og «BLM», og om hvilke endringer bølgene har skyllet med seg maktstrukturelt og menneskelig. Skjønt, ideen om Hollywood som hvit, streit, uinntagelig mannsbastion er mindre vanntett.

Mens Bratton skildrer homofil kjærlighet på rekruttskolen, lever regissørmotstykket Sarah Polley (44) opp til tittelen i «Women Talking». Her, med kvinner i alle nøkkelfunksjoner, lykkes hun nærmest alene i å motbevise de famøse kjønnsskjevhetene i filmbransjen. Forrige helg vant filmen hennes «Women Talking» Oscar for beste originalmanus.

Dramaet hennes er basert på reelle hendelser fra det konservativ-religiøse mennonittsamfunnet, der voldtekter skal ha florert på 2000-tallet. Skikkelsene, spilt av skuespillere som Frances McDormand og Rooney Mara, snakker om hva som vil være den beste kollektive reaksjonen på vegne av ofrene: å pakke sammen og dra, eller bli og kjempe mot uretten.

Polley er nemlig mest opptatt av etterdønningene, både i filmen og virkeligheten.

– De siste fem årene har vi gjort mye for å identifisere ødeleggelser, noe som har vært utrolig viktig. Samtidig tror jeg det er vesentlig å finne ut hva vi ønsker å bygge opp, sier hun fra et hotellrom i London.

– Håpet mitt er at jeg kan få deg til å tenke over dette, og være åpen for samtaler med folk som er uenige med deg. Vi må fortsette samtalene, uansett hvor ukomfortable de er. Disse kvinnene blir sittende utenfor komfortsonen – og oppnår enighet likevel ved å prøve å forstå hverandre.

Biografisk traumatisk

Bratton er gått selvbiografisk til verks. Ifølge eget utsagn ble han kastet ut hjemmefra fordi han var skeiv, et tradisjonelt uheldig utgangspunkt for afrikansk-amerikansk oppvekst.

Når Ellis-figuren (Jeremy Pope) etter hvert forlater gatelivet og verver seg, reflekterer det reisen han gjorde selv. Dette var under den såkalte «Don’t ask, don’t tell»-epoken, før homofili ble anerkjent i forsvaret.

– Policyen var cirka den samme hjemme som i marinen. Og med et navn som Elegance er det klart jeg møtte en del motstand, forteller Bratton sorgmuntert.

– I marinen ble ting riktignok mer kompliserte, fordi jeg fant et lag som ikke kunne avvise meg. Etter å ha levd ti år på gaten på grunn av «Don’t ask, don’t tell», fikk jeg i stedet utdannelse, mat, ferdigheter og fysisk fostring.

Det hører med at Ellis snart setter seg i respekt, i omgivelser hvor «giftig maskulinitet» er en hedersbetegnelse.

– «Fint» vil jeg ikke kalle det. Jeg sliter fortsatt med posttraumatisk stress fra krigen med meg selv om ikke å skulle avsløre meg, sukker Bratton.

– Når det er sagt, er korpskollegene de beste vennene jeg har i dag. Selv om vi ikke kunne diskutere det da vi var i uniform, forsto de hvem jeg var, og støttet meg i den uniformen. Ingenting var svart/hvitt. Alt var gråsoner.

Bevisstgjøring

Gråsoner har vi ikke vært bortskjemt med fra Hollywood, iallfall ikke i fargefilmæraen. Men NTNU-filmprofessor Julia Leyda skimter positiv utvikling, en hun setter i direkte forbindelse med «Metoo» og «Black Lives Matter».

– Det historiske øyeblikket 2016-2020, definert av valget av en selverklært seksualovergriper i Donald Trump og politidrapet på George Floyd, har bevisstgjort publikum på representasjonen bak så vel som foran kamera, sier Leyda.

– Og amerikansk mainstreamfilm har skjerpet seg hva gjelder fremstillingen av maktforhold langs aksene kjønn, rase, klasse og seksualitet. Vi ser at bransjen viser større vilje til å fremme tøffe temaer som institusjonalisert voldtekt og homofobisk misbruk.

Bransjen er likevel ikke helt friskmeldt: Som Leyda påpeker har pendelen svingt frem og tilbake – og iblant feid ned det som er reist siden sist. En fersk rapport fra showbiz-tenketanken Annenberg Inclusion Initiative viser at andelen hovedrolleskuespillere med minoritetsbakgrunn minket fra 2021 til i fjor.

– På 90-tallet åpnet industrien for flere svarte regissører, for så å ekskludere dem i tiårene som fulgte, tilføyer Leyda.

– Så samtidig som vi anerkjenner og feirer forandringene – som vi kan betrakte som fremskritt – skal vi huske at det er et stykke igjen.

Tidløst tema

Elegance Bratton er den første til å underskrive på det siste.

– Jeg er ingen enkel fyr å vriste ut et optimistisk sitat av om amerikansk kjønnsfascisme, rasisme eller homofobi, sier han.

– Filmkameraet ble ikke oppfunnet for å frigjøre kvinner og svarte. Filmkameraet ble oppfunnet for å skape en forestilling om hva kvinner og svarte kan være. Og ofte er den forestillingen servert i en saus av hvitt herredømme og patriarkat.

Polley, på sin side, understreker at «Women Talking»-rammene ikke er vilkårlige.

– Siden de skriver seg fra et mennonnittsamfunn, gir kostymene og settdesignet følelsen av at ting har vært uendret lenge. Så, midtveis, skjønner du at filmen er satt i 2010, sier hun.

– Jeg tror det handler om at samtidig som det er en spesifikk historie, rører den ved noe dypere. Det finnes en tidløs kvalitet i det disse kvinnene gjennomgår.

– For å være djevelens advokat et sekund: Menn har vært under nærmest kategorisk angrep de siste fem årene. Er det ikke nok nå?

– Ja, det må ha vært vanskelig for dere. Som representant for et kjønn som har vært under angrep i tusener av år, har jeg full forståelse for det.

Polley setter opp et ertelystent blikk bak brillene.

– Jeg er usikker på om menn har vært under angrep – eller på om det har vært en helt nødvendig konversasjon om systemisk skadeverk gjennom veldig lang tid, fortsetter hun.

– Jo, samtalen har vært ekstremt nødvendig, og er oppstått som følge av enorm skade kvinner – eller mennesker av alle kjønn – er påført som konsekvens av patriarkatet.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.