Maria Pasenau debuterer med boken «Whit Kind Regrets Pasenau»

Utstrakte tunger, kviser, kollektiv, forgråtte kinn, hårete legger, trash-mote, pupper og usjenerte blikk i kamera. Maria Pasenaus (23) bilder er lette å skille ut i mengden – med sterke, nesten skrikende farger og en distinkt, uretusjert finish. Nå sitter hun i studiokroken sin på Ensjø i Oslo og deklamerer litt usikkert det selvskrevne diktet «Youth»:

– Youth – I pick you like a flower. Your colours are filled with joy, danger, regret, love, blop, sex and alcohol. Your taste is long and sweet. Your look is fearless and you have thorns that stick. You look at everyone that comes. I can smell you … you smell free.

På veggen henger et bilde av to jenter i finlandshette og boblejakke, nakne nedentil, som urinerer synkront. Pasenau smiler.

– Jeg tar disse bildene fordi jeg vil huske, sier hun.

– Jeg er redd for å glemme ting. Du glemmer ikke ting om du har et bilde.

Oslosk

Maria Pasenau er fotografen som har skapt seg et navn på rekordtid ved å fange sin egen tidsånd. 23-åringen har allerede stilt ut ved Nasjonalmuseet i selskap med fotografer som Torbjørn Rødland og Cindy Sherman.

Neste år venter en utstilling ved Fotogalleriet i Oslo, men først kommer «Whit Kind Regrets Pasenau» – første bind av «dagboken», som hun kaller det selv – en samling bilder fra de seneste tre årene.

Over 3000 analoge fotografier er blitt til 350 innbundne sider med portretter av venner, kjæresten, nære øyeblikk, intimitet, uteliv, kropp og – ikke minst – Maria Pasenau selv. Omslaget på boken er et selvportrett av Pasenau, kun iført boksershorts, med et karakteristisk fast blikk. Det er påtrengende nært, fandenivoldsk og sårt på samme tid – en kakofoni av ung, retningsløs livslyst.

Prosjektet bærer preg av en gjør det selv-holdning, langt vekk fra lyssatte fotostudioer og dyre fotoopptak. Det er i tillegg folkefinansiert – «fordi jeg ikke er så god til å skrive søknader, sikkert». Pengene er samlet inn via forhåndsbestillinger og donasjoner, men hun kjente på fallhøyden.

– Jeg har sjelden følt meg så liten som da jeg laget den kampanjen. Jeg har ikke helt satt meg inn i byråkrati og støtteordninger, men det kommer vel etter hvert. Jeg vil jo lage mange bøker, sier hun.

– Tror du mange ikke helt skjønner hva du holder på med?

– Folk har ikke sagt det er dårlig, liksom!

Pasenau er del av en Oslo-scene der det selvgjorte er regelen heller enn unntaket. Og institusjonelle rammer skal ikke få hindre kreativiteten:

– Selv synes jeg jo det er dritbra.

PAS

– Maria er et veldig friskt og tiltrengt pust på den norske samtidsfotoscenen, sier kunstner og fotograf Morten Andersen (53).

For noen år siden oppsøkte Pasenau ham og spurte om han ville se på bildene hennes. Siden har de holdt kontakten. Etter fotostudiene på Fotofagskolen i Trondheim, flyttet hun til hovedstaden og kontaktet Recens-redaktør Elise By Olsen. Pasenau ble husfotograf for magasinet i 2015 og senere fotoredaktør i Natt&Dag.

Andersen begynte selv med å dokumentere vennene, utelivet og punkscenen i Oslo på 1980-tallet, men ser ikke nødvendigvis Pasenau som del av samme tradisjon.

– Hun har altfor mye energi til det, mye mer enn jeg noen gang har hatt. Hun jobber jo også mer med mote, og jeg ser henne heller i en Ryan McGinley- eller Wolfgang Tillmans-sammenheng, sier Andersen.

– Men jeg vil si hun har en egen stemme, og ikke minst en voldsom drive som gjør det hun driver med, til noe helt eget.

Dråpenes herrer

Maria Pasenau er oppvokst i Mjøndalen som yngst av tre søsken. Hun var alltid bevisst på at hun var «annerledes», kreativ – og utviklet en egen smak.

– Jeg synes det er gøy med alt som er annerledes, og har alltid hatt en interesse for merkelige ting, forteller hun.

– Jeg elsker det som er igjen på salg som ingen andre vil ha, for eksempel.

Fotokarrieren begynte med bilder av venninner utkledd som vampyrer i parkeringshus. Eller seg selv som «egg og bacon», tatt alene hjemme på kjøkkenet, med leppestiftstriper i ansiktet og speilegg på øynene.

Nevnte bilde endte opp på veggen under en festival i Drammen, og hun ble raskt en del av den lokale fotoklubben, der størstedelen av medlemmene var «menn som tok bilder av dråper». Pasenau hadde kjøpt speilreflekskamera for konfirmasjonspengene og meldte seg sporenstreks inn. Da hun nylig kom tilbake for utstilling og samtale, var et medlem bekymret og tok ordet: Disse bildene glorifiserte da rusbruk og utsvevende livsførsel? Kunne de stille seg bak dette?

– Det er jo helt absurd, og jeg er jo redd for det – at folk skal tro jeg er ruset, eller at det bare er en psykose, liksom, sier hun.

– Men det er jo ikke det! Det er så langt fra meg det går an å komme. Jeg er helt imot det, og man må jo ikke ta noe for å ha det morsomt, skape noe eller være naken for den saks skyld. Jeg tar bare bilder av venner og folk rundt meg, min virkelighet. Egentlig føler jeg meg bare som en liten, redd jente.

Selvbilde

Likevel vender Maria Pasenau ofte kameraet mot seg selv, gjerne uten klær. Hvorfor tar hun egentlig så mange bilder av seg selv?

– Jeg liker å ha full kontroll; det er jo bare sånn jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil. Være så drøy jeg vil, vise så mye jeg vil, ha på meg hva jeg vil. Jobber jeg med andre, må jeg ofte ta hensyn til dem eller sensurere meg selv, tenke på hva en får lov til å legge ut eller publisere. Jeg vil ikke det – og jeg vil kunne gjøre det som er ekte for meg.

Jobber jeg med andre, må jeg ofte ta hensyn til dem eller sensurere meg selv, ­­ tenke på hva en får lov til å legge ut ­eller publisere. Jeg vil ikke det

Maria Pasenau – fotograf

– Hva er ekte for deg?

– Det nære. Det kan liksom ikke bli nært nok.

I selfiens tid makter Pasenau å gjøre selvportrettet til noe friskt. Noe som utfordrer, i motsetning til andre «kroppsaktivister», som fronter et mer glanset bilde.

– Det blir stadig debatt om det, men jeg synes det er så trist at folk ikke er mer nakne. Jeg liker at nakenheten er tidløs og kunne vært hvor og når som helst. Så er vi jo født sånn, det er meningen at vi skal være nakne. Det er egentlig ikke noe sexy med det, det er noe vi har skapt det til å være. Jeg mener det nesten er noe barnslig med det. Det finnes sikkert folk som ikke har sett seg selv naken på lenge og ikke er glad i sin egen kropp, og da blir det jo en byrde, sier hun.

– Da har jeg heller andre byrder.

Forever young

Studioet er fullt av malerier, gipsavstøpninger, gamle leker, et trekkspill. Boken skal sendes til trykkeriet om kort tid. Maria Pasenau er i gang med nye prosjekter, men ser over boken en siste gang. Vennene – selve livet – ruller over laptop-skjermen. Ungdom har vært det store temaet i kunstnerskapet så langt, så hva venter nå som voksenlivet nærmer seg?

– Dette prosjektet var veldig konsist og skutt med en spesiell type kamera som jeg bare hadde med meg rundt overalt. Jeg har allerede startet på neste prosjekt, men det blir nok litt annerledes – på alle måter.

Hun pauser litt. Klør seg over den hjemmelagde tatoveringen på armen, hvor det står: «Youth creates future».

– Man er jo bare ung én gang.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.