– Likt det meste som ble produsert i Sovjetunionen, er disse klokkene enkle, men gode. Jeg har også en del analoge russiske kameraer. Klokkene og kameraene har til felles at de bygget som tankser og alltid fungerer, forteller Lucas Leonardo Ibanez-Fæhn (27) om sin sovjetiske Poljot De Luxe.
Mens både den sveitsiske og amerikanske klokkeindustrien hadde årtier langt forsprang innen den russiske revolusjonen inntraff, hadde man i Russland frem til 1917 stort sett produsert klokker av deler importert fra Sveits. Landets første klokkefabrikk ble grunnlagt i 1930, med en maskinpark som stammet fra to konkursrammede fabrikker i USA.
Fakta: Lucas Leonardo Ibanez-Fæhn
Fotograf
Min klokke: Poljot De Luxe, modell 283116 (1960-tallet)
I 1972 produserte klokkefabrikken Pervij Moskovskij Tsjasovoj Zavod 2,7 millioner klokker i året. Opp mot 70 prosent ble eksportert til utsalgssteder i 63 land.
Ibanez-Fæhns modell stammer fra 1960-tallet, da fabrikken i Moskva begynte å produsere klokker under merkenavnet Poljot. Klokkens urverk, kaliber 2209, fikk kallenavnet «Vympel» og var kun 2,9 millimeter tykt.
– Dette urverket ble produsert for å vise at Sovjetunionens klokkeindustri ikke sto tilbake for Vestens. For urverket vant de også priser på messer i Europa. Det var nok en ganske eksklusiv klokke som kostet litt den gang da, forteller Ibanez-Fæhn.
Muren falt, Ebay ble etablert og sovjetiske klokker fant veien ut i verden. Et raskt søk på auksjonsnettstedet avslører at klokkene er blitt populære samleobjekter. Klokkenes estetikk spenner fra sober eleganse til fargerik futurisme, og slår ben under mytene om Sovjetunionen som et utelukkende stusslig sted.
Ibanez-Fæhn leser opp innsalgene i Ebay-annonsen som medvirket til at han slo til på sin Poljot De Luxe:
– Perfect for meetings in a tuxedo to resolve any issue og for real presidents, sier han og ler.
Selv med kultstatus i enkelte samlermiljøer, er prisene fortsatt lave, noe som kanskje sier noe om kvaliteten. Men hvor nøyaktig behøver en klokke egentlig å være?
– Det er vanskelig å si om man alltid får det man betaler for. Kjøper man en Seiko til 800 kroner, har man nok en klokke som er mer driftssikker enn en russisk klokke – men man får også en klokke som ser adskillig streitere og kjedeligere ut.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.