Hver kveld gleder jeg meg til morgenen. Ikke på grunn av en stordalensk tro på ny dag, nye muligheter, men fordi ny morgen betyr at jeg kan spise frokost. Igjen. Drikke kaffe og spise frokost! Mmm! Tenk at man ikke bare kan, men må, spise hver dag, flere ganger om dagen! Lunsj! Middag! Mellommåltider!
Det er nesten for mye, og kanskje er det derfor vi har gjort spising så vanskelig for oss selv?
Buffet
For hva skal vi egentlig spise, og når, og hvor ofte, og hvor mye, og er det ikke egentlig litt pinlig å være så hensatt til sine egne basale behov? Mye tyder på det, for eksempel når manusforfatterne i «Succession» viser frem hvor tåpelig Tom Wambsgans er ved å la ham være den...