Intervju med kunstmaleren Thore Sveberg fra Kragerø.

– Hvordan jeg har det? Det har vært litt …

Thore Sveberg (79) sitter i en lysegrønn ørelappstol. I hjørnet står et staffeli, og på hyllen under ligger sammentrykte tuber med størknet maling tytende ut. Der har de fått ligge i månedsvis.

– Jeg er jo bipolar, så jeg har vært nede nå. I tre måneder. Og da maler jeg ingenting. Jeg bare sitter her og stirrer bort på staffeliet hver dag. Så, plutselig en dag, reiser jeg meg og begynner å male. Og da maler jeg fra fire om morgenen til elleve om kvelden.

Kaotisk, urolig

I en av de trange gatene som snirkler seg mellom Kragerøs hvitmalte trehus finnes en gul og rød port, og på gårdsplassen innenfor ser det ut som om malingstuber i alle farger har eksplodert utover to søppelkasser. Også postkassen, værhanen og paraplyholderen er nedsprutet i farger.

– Jeg får sånn kick, når jeg ikke har så mye å gjøre, sier Thore Sveberg.

I sine malingsflekkede bukser åpner han døren til huset fra 1711, hvor det ikke bare henger malerier på veggene, de ligger også på gulvet, på bordene, og de står stablet langs veggen. Det henger dessuten 36 stykker på soverommet. Mange har han malt selv, men han samler også på kunst.

Sveberg senker seg ned i ørelappstolen og skrur opp høreapparatet. Han har langt, grått skjegg, et ansikt merket av stormen, en skalle som et blankskurt svaberg og en gullring i venstre øre.

– Folk skjønner jo ikke at jeg egentlig er ingeniør.

For 26 år siden hadde han sin første utstilling som kunstmaler. Siden er Sveberg hovedsakelig blitt et kjent kunstnernavn i Telemark, men han har også stilt ut i Oslo, Bergen, Brussel og London. De største maleriene selger han for rundt 60.000 kroner.

– Det meste jeg har solgt for, er vel 300.000, på én utstilling. I 1996 satte jeg rekord i Kragerø kunstforenings historie. Det sto 250 i kø, ut av lokalet og langt nedover gaten.

Over ham flommer lyset inn fra et glasstak, i rommet som både er spisestue og atelier, og har et åpent kjøkken. Når han maler, med føttene på en gammel avis, kan den skrapende lyden av en palettkniv høres. Han slynger maling rett fra tuben og utover lerretene.

– I maleriene får jeg ut mye av det jeg sliter med. Det kan du jo se, mange av maleriene er kaotiske, veldig urolige.

Han kan male tre bilder i løpet av en dag, det spørs på formen. På noen av dem har han, midt i et virvar av malingssprut, skrevet med små bokstaver: «hjelp».

I maleriene får jeg ut mye av det jeg sliter med. Det kan du jo se, mange av maleriene er kaotiske, veldig urolige

Thore Sveberg

– Det er de gangene jeg har det helt jævlig. Da må jeg male det ut, og når jeg har fått bildet ut av meg, er det greit. Da har jeg fått den hjelpen jeg trenger.

Underleppen hans vibrerer.

– Malingen har hjulpet meg å komme videre.

Barnehjemsminner

Thore Sveberg ble født i Oslo under krigen, og før han hadde fylt ett år, havnet han på barnehjem. Foreldrene hadde alkoholproblemer, forteller han, de ble skilt ved dom. På barnehjemmet ble han værende, helt til hans fars onkel og tante hentet ham hit til Kragerø.

– Da var jeg fire år, tror jeg. Og her hadde jeg en fantastisk oppvekst. Jeg husker vi plukket bær og rodde i prammen.

– Husker du noe fra barnehjemmet?

– Nei …

– Men jeg er blitt fortalt at vi ble invitert på middag hjem til rektoren på skolen her i Kragerø. Der var det serveringsdamer som gikk i hvit uniform, og da jeg fikk se dem, begynte jeg å hyle og skrike, og la hendene i ring rundt asjetten for å beskytte maten. Det sa vel noe om hvordan det hadde vært på barnehjemmet.

Da jeg hadde drukket opp ølet, tenkte jeg at alle problemene mine var borte. Redningen var kommet

Thore Sveberg

Faren hadde vært norgesmester i svømming og deltatt i Arbeiderolympiaden i Antwerpen i 1937. Han besøkte sønnen sin i Kragerø om somrene, og lærte ham å svømme. Selv begynte Sveberg også med idrett: håndball, løping, kulestøt, høydehopp, lengde. Han likte idrett, han følte han fikk utløp for en indre uro.

Og så fikk han sin første jobb, da han var 14 år gammel. Han og en kamerat skulle losse en frakteskute, og da de var ferdige, fikk de pengene i hånden og gikk rett og kjøpte seg en «murer». Det var første gang han drakk.

– Da jeg hadde drukket opp ølet, tenkte jeg at alle problemene mine var borte. Redningen var kommet. For jeg hadde nok dratt med meg noe fra barnehjemmet. Men det ga seg når jeg drakk. Så jeg hadde funnet en vidundermedisin, og var alkoholiker innen jeg fylte 19 år.

Jeg hadde funnet en vidundermedisin, og var alkoholiker innen jeg fylte 19 år

Thore Sveberg

Moren så han igjen bare et par ganger. Den første gangen kjente han henne ikke igjen. Den siste gangen var rett før hun døde, og han besøkte henne på sykehuset.

– Det var ikke noe å si, egentlig. Men jeg er ikke bitter, for livet hadde nok vært verre sammen med de to.

Han smiler litt.

– Ja ja, det er mye greier. Det er bare å holde koken.

Ingeniøren og flasken

Thore Sveberg utdannet seg til elektroingeniør, ble anleggsleder og reiste rundt til vannkraftverk og aluminiumsverk, både på Vestlandet og rundt i Europa. Det var fine år, forteller han.

– Men jeg kunne gå uker på fylla. Jeg drakk for å holde meg rolig, og så jobbet jeg meg nesten i hjel. Det var mye moro, helt til det ble for mye. Det er fint å komme opp, men et helvete å komme ned. Da må du reparere for å få det under kontroll, og jeg merket jo etter hvert at jeg var fyllesyk steder jeg ikke skulle være det, på jobben og i møter. Men du greier ikke å stoppe.

– Du klarte jobben?

– Ja, jeg hadde jævlig god rutine, da. Så jeg skulket aldri.

Familien til Sveberg, kone og to døtre, bodde i Kragerø. Den yngste datteren kan huske at de ukene faren var bortreist på jobb, var det ofte bare bilen som kom hjem i helgene, kjørt av noen andre. Hun kikket ut vinduet, der sto bilen, men faren kom ikke hjem før søndag kveld.

– Da jeg var 30 år, regnet jeg ikke med å bli 50, sier Sveberg.

Da arbeidsgiveren ble klar over situasjonen, skulle de gripe inn, men Sveberg ble advart av en kollega som ringte og sa at de var på vei.

– Da klarte jeg å slutte å drikke og tok pastiller, men jeg så jo hvilken vei det gikk, at jeg kom til å miste jobben og miste familien, så jeg måtte gjøre noe.

Da jeg var 30 år, regnet jeg ikke med å bli 50

Thore Sveberg

Nå planla Sveberg å drikke så mye han kunne, for å drikke seg ned til bunnen, og se om det hjalp. Så han tok drosje til en kamerat med kofferten full av sprit, vin og øl.

– Da hadde jeg allerede vært på fylla i tre uker, og hjemme hos ham drakk vi døgnet rundt i to uker til. Jeg gikk fra sengen til stuen, fra stuen til sengen. En dag skulle jeg reparere, og drakk tre flasker vin og seks øl, men ingenting hjalp. Jeg ble bare dårligere og dårligere. Da hadde jeg kommet et sted jeg ikke kunne være.

Han skaffet seg antabus, bodde i perioder i en campingvogn parkert ved et kraftanlegg, for å komme seg vekk, for ikke å sprekke.

– Jeg har en jævlig viljestyrke, og den har jeg vel etter faren min. For du blir ikke norgesmester i svømming 14 ganger uten at du har en jævlig vilje. Så 39 år gammel sluttet jeg å drikke.

Det skulle gå enda noen år før han begynte å male.

Lukket avdeling

– Jeg begynte først å male etter at jeg kom ut fra lukket avdeling. Der havnet jeg på grunn av en brann, sier han.

Thore Sveberg hadde vært skilt noen år, og i 1990-årene opplevde han og kjæresten at huset de bodde i, brant ned. De følte seg forfulgt, og mente brannen var påsatt.

– Bare pipen sto igjen. Vi var heldigvis ikke i huset, men ble så redde at vi holdt oss våkne i syv døgn. Da fikk jeg beskjed om å oppsøke lege, for ikke å tørne. Det gjorde jeg, og ble lagt inn på lukket avdeling. Der var det skuddsikkert glass, så det var nydelig å komme dit.

Jeg begynte først å male etter at jeg kom ut fra lukket avdeling

Thore Sveberg – kunstner

Etter noen uker kom Sveberg ut igjen, men da han kom hjem til Kragerø, ville han ikke lenger gå ut. I over to år satt han inne i leiligheten, og turte ikke gå utenfor døren. Han sto opp tidlig, satt på trappen og ventet på avisbudet, løp ut og hentet avisen, slik at han skulle slippe å møte noen.

– Hva jeg gjorde inne i leiligheten i over to år, det kan jeg ikke forklare. Det var helt jævlig. Jeg orket jo ikke mennesker. Første gang jeg skulle prøve å gå ut, kom jeg til svingen ved apoteket og så masse folk på torget. Da snudde jeg og løp hjem igjen.

For å få faren ut av huset, bestemte datteren, Kari Sveberg, seg for å gjøre noe. Hun foreslo å kjøpe hund, men det ville ikke faren. Så foreslo hun at de skulle kjøre til Oslo, for å kjøpe lerret og maling, og det var han med på.

I bilen på vei dit hørte de Sputnik på radioen, og da sa datteren: «Tenk hvis du klarer å male noe som vi kommer til å henge på stueveggen! Det vil være like utrolig som at Sputnik er blitt kjendis.»

Så lo de.

– I starten gikk det i ett, jeg sto opp klokken fire og begynte å male, så malte jeg til elleve om kvelden, for så å begynne igjen neste morgen. Å male ble medisinen. En slags terapi. Når jeg maler, er jeg i maleriet. Da kommer jeg vekk fra alt. Bort fra mine egne tanker, bort fra uroligheten, alt som er vondt.

Han tenker seg om.

– Jeg må male. Det er som å drikke, jeg kommer bort fra meg selv.

Evig liv

Galleriet til Thore Sveberg ligger i huset ved siden av der han bor, og da galleriet åpnet i 2011 sto 150 mennesker i kø utenfor. Under åpningen uttalte en lokalpolitiker: «Jeg tror du er Kragerøs nye Munch. Eller, ut fra din personlige historie, er du også Kragerøs Pushwagner.»

Da Sveberg åpnet sitt eget galleri, var han allerede kjent for sitt lokalpolitiske engasjement, sine mange hundre leserinnlegg i avisene, der han filleristet rike hytteeiere, politikere og kjempet for de svake i samfunnet. Han fikk til og med gjennomslag for å sette opp en varmebu – kalt Thorebua – for byens rusmisbrukere.

Han var nå en mann som gikk gjennom byen med langt skjegg og pratet med alle. Dessuten hadde han allerede i ti år hatt utstillinger på holmen han bodde på om somrene, han hadde stilt ut i Porsgrunn, Stavanger, Voss og Bergen, han hadde blitt refusert til Høstutstillingen, men blitt antatt til Telemarksutstillingen.

– Jeg ble jo litt kjent da jeg begynte å male, så jeg har ingen problemer med økonomien. Det kommer folk hit, og jeg selger bilder hele året. Jeg har også fast betaling fra Nav, men jeg gir bort mye av pengene til Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen.

Når jeg maler, er jeg i maleriet. Da kommer jeg vekk fra alt. Bort fra mine egne tanker, bort fra uroligheten

Thore Sveberg – kunstner

Han sier han har fått mye hjelp av døtrene sine, Elin og Kari Sveberg, som begge bor i Kragerø. Det var de som måtte overtale ham til å stille ut maleriene første gang, i en nedlagt møbelbutikk i Kragerø i 1990-årene. Dit kom ikke Sveberg selv, han turte ikke. Men døtrene var der, og de ble sjokkerte over oppmøtet og mottagelsen, og særlig at han solgte for 100.000 kroner på sin neste utstilling.

Etter det vokste Svebergs popularitet gradvis, i takt med at han personlig gikk rundt og inviterte til utstillinger. Døtrene har fortsatt å hjelpe ham med å arrangere utstillinger.

– Det er takket være dem har jeg kommet så langt som jeg har gjort.

Han har også fire barnebarn og fem oldebarn. Bilder av dem står på skrivebordet, og på staffeliet hans henger et lite hjerte med «Verdens beste bestefar».

Nå går Sveberg de ti meterne over tunet, låser opp døren og slår på lyset. Inne i galleriet er veggene fylt av enda flere lerreter, nedsprutet i maling. Han kaller dem sinnsstemninger, og de bærer navn som «Ingen adgang», «Konflikt med Gud» og «Evig liv».

Her henger også mange skjærgårdslandskap, små hytter og hus på små øyer, og dessuten hans mer politiske malerier: «Byggestopp», «Demonstrasjon utenfor rådhuset», og hans favoritt, til salgs for 24.000 kroner, «Kampen om budsjettet».

– Det burde henge på ordførerens kontor. Du ser han er på kjøret på siden der.

Et annet maleri, «Lukket avdeling», er et kaos i blått med svart gitter over.

– Så er spørsmålet om du står innenfor eller utenfor det gitteret.

Livet på holmen

Thore Sveberg har tatt på stillongs og skinnluen prydet med en pin av Nelson Mandela, og åpner utgangsdøren, der han har klistret opp en huskelapp: «Husk! Lommebok, mobiltelefon, høreapparat, Ipad, solbriller». Snart sitter han i en taxibåt som glir utover Kragerøfjorden.

Formiddagen er klar og kald, og skjærgården bretter seg ut med holmer og skvalpeskjær i det skarpe sollyset. Bøyene er tatt inn for vinteren, båtene trukket opp og lagt til hvile under presenninger. Nesten ute i havgapet ligger lille Arntsholmen, med bare ett hvitt hus og en rød sjøbod. Her leide Thore Sveberg i 20 år, fra april til november. Nå har han ikke vært her på to år. Han går i land på den grå bryggen, og peker på noen steinheller liggende i gresset.

– De stjal jeg fra Rimi-Hagen, borte på landstedet hans. Jeg regnet med at han hadde råd til å kjøpe nye.

Her plantet Sveberg poteter og gulrøtter, besøkte de 15 ærfuglreirene hver morgen, dro ut med treprammen for å fiske middag, men mest malte han. Han slo opp staffeli og et militærtelt i en liten bergkløft, og der satt han. I den røde sjøboden hadde han utstilling hver sommer.

– Det kom mange folk hit også, sier Sveberg.

Han står på plenen og kikker seg rundt.

– Vi må jo gå til toppen.

Han støtter seg til et gammelt rekkverk, og karer seg ustøtt opp på knausen. Han puster tungt, vinden blåser i det grå skjegget, og der oppe har han utsikt over holmer, sund og viker, og helt ytterst, havet som strekker seg ut til horisonten.

– Der er jo den gamle stolen min, sier Sveberg.

En gråslitt stol, uten ben, ligger nedsunket i mose. Hver morgen satt han her oppe og speidet utover.

– Jeg likte stillheten. Det var fint for systemet. Ærfugl, måker, tjeld, jeg så ting som var beroligende. Og så er det noe ved å være i nærheten av havet. Det er noe stort.

Jeg må male. Det er som å drikke, jeg komme bort seg fra meg selv

Thore Sveberg

Oppe og nede

Hjemme igjen, tilbake i ørelappstolen for å hvile litt, forteller Thore Sveberg at han ikke husker helt når han fikk diagnosen bipolar, men at han da forsto uroligheten han hadde levd med hele livet.

– I periodene jeg er oppe, er det nesten som å gå på amfetamin. Da har jeg det veldig bra, full fart, hele tiden. Da jeg var yrkesaktiv, ble jeg kåret til den beste anleggslederen, og det var ikke for ingenting, jeg jobbet jo dag og natt. Og sånn er det med malingen nå. Opp, kaffe, aviser, lerret, maling, full fart. Det blir som en rus når jeg maler. Men så kommer jeg plutselig ned.

Og da maler han ingenting. Ikke et strøk, ikke en dråpe. Da sitter han i den grønne stolen og bare ser mot staffeliet. Han sitter der og leser, tenker ikke så mye, sier han. Sist gang satt han slik i seks måneder, hver dag, og kikket bort på et tomt lerret.

– Men plutselig, så reiser jeg meg og går bort til lerretet. Og så er det full fart igjen. Det er pussig.

– Hva får deg til å begynne å male igjen?

– Det er vanskelig å si. Jeg vet at det kommer tilbake, det har alltid gjort det. Helt plutselig begynner jeg å male igjen. Det kommer vel derfra, tenker jeg, sier han.

Så peker han opp.

Lyset i røret

Thore Sveberg tar tak i armlenene og løfter seg litt opp.

– Ja, det må jeg fortelle deg!

– Jeg var jo vaktmann, og en kveld lå vi fortøyd til en bøye i Themsen.

Etter dødsfallet til farens tante, som han bodde hos i barndommen, bestemte han seg for å dra til sjøs. Han var 15 år gammel, og fikk hyre på en båt som fraktet tremasse fra Kragerø til England. Og der, på Themsen, var han vaktmann en kveld. Resten av mannskapet, som hadde gått i land, skulle ringe med en klokke, og da rodde Sveberg over for å hente dem.

– Så kom det en nordlending om bord, og han var dritings. Vi rodde utover mot båten, men da skulle han pisse. Han reiste seg, og båten gikk rundt.

De andre om bord fikk fatt i nordlendingen med en båtshake, men Sveberg ble trukket bort av strømmen, dratt under, ned i det svarte, kalde elvevannet.

– Og da kom jeg inn i et rør, og der inne var det et vanvittig lys. Og det jeg så, det var hovedgården på Tåtøy.

Tåtøy er en langstrakt øy utenfor Kragerø, og på toppen ligger en gård fra 1800-tallet.

– Den lå der i all sin prakt, hvitmalt og flott, med grønne jorder rundt. Så hørte jeg et spørsmål: «Vil du bli her, eller vil du tilbake igjen?» Da svarte jeg: «Jeg vil helst bli her.»

Sveberg stanser litt.

– Men du ser jo hvor jeg havnet.

Sveberg ble trukket i land lenger nede i elven, men det husker han ikke selv.

– Det må være fint når du kommer over på den andre siden. Det var finere der, enn å være her. Så jeg ville jo absolutt ikke tilbake hit.

Han forteller at det samme skjedde tre uker senere, i Porsgrunn. Igjen ramlet han uti, og gikk gjennom isen som da lå på fjorden.

– Så svømte jeg nedover i stedet for oppover. Da kom jeg også inn i det røret, med lyset. Og igjen fikk jeg spørsmålet om jeg ville bli der eller om jeg ville tilbake. Igjen svarte jeg at jeg helst ville bli der.

Det må være fint når du kommer over på den andre siden. Det var finere der, enn å være her

Thore Sveberg

Også denne gangen ble Thore Sveberg dratt opp på land, og han våknet opp på sykehuset.

– Jeg husker at jeg tenkte: «Faen, hva kommer til å skje tredje gang? Er det da det er slutt?»

Siden har det ikke skjedd.

– Men jeg tenker at når jeg kommer inn i det røret for tredje gang …

Hendene hans skjelver svakt.

– Det skal bli fint.

Thore Svebergs to døtre er kjent med innholdet i denne artikkelen.

D2 er Norges viktigste magasin for kultur og livsstil. Meld deg på vårt nyhetsbrev her.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.