Kunstpausen

Tekst
TEGNINGEN PÅ VEGGEN. Aurora Aspen (32) kjøpte sitt første kunstverk da hun var 16 år gammel og har i dag en forkjærlighet for tegning på papir. Kunstverket av amerikanske Kadar Brock (1980), det største i midten, er et «nøkkelverk» i samlingen hennes. 
                      <font color="#6d6e70">Foto: Sigurd Fandango</font>

TEGNINGEN PÅ VEGGEN. Aurora Aspen (32) kjøpte sitt første kunstverk da hun var 16 år gammel og har i dag en forkjærlighet for tegning på papir. Kunstverket av amerikanske Kadar Brock (1980), det største i midten, er et «nøkkelverk» i samlingen hennes. Foto: Sigurd Fandango

Norge tar ikke del i den store internasjonale kunstfesten, men nå vil bransjen verve flere unge samlere – før Birken tar dem.

– Det er merkelig, sier Esperanza Rosales.

Den amerikanske kuratoren er tilbake på Grønland i Oslo, et stenkast unna lokalene der hu n først åpnet galleriet sitt – VI, VII – da hun flyttet til Norge.

Hun er oppvokst i New York, men ble lokket til Oslo av byens sterke kunstscene. I dag, to år og tretten utstillinger senere, er det særlig én ting hun har funnet litt snodig med norsk kulturliv:

– Hvor uvanlig det er å samle og gi privat støtte til samtidskunst her, sier Rosales.

– Spesielt med tanke på hvor mye interesse det er for andre kulturfelt, som teater og litteratur, arkitektur og design.

I andre, «mindre progressive», europeiske land er det å samle kunst en sosial aktivitet, forteller hun; et naturlig felt å støtte, mer integrert i hverdagslivet.

Så hvorfor finnes det ikke flere unge, norske kunstsamlere?

 

IKEA OG BIRKEN

Det globale kunstmarkedet er for lengst friskmeldt fra finanskrisen.

2013 endte opp med å bli det beste året – noensinne – for de store auksjonshusene, ifølge kunstdata­basen Artprice, og i løpet av de siste årene er kunstmarkedet bare blitt yngre: Nålevende kunstnere blir stadig mer lønnsomme, skriver Artprice i sin årlige rapport.

Her hjemme halter fremdeles bransjen, ifølge Bildende Kunstneres Hjelpefond. Markedet har riktignok hentet seg inn også her hjemme, men tallene for stipulert kunstomsetning ligger fortsatt 16 prosent under toppåret, i 2007: Norge tar ikke helt del i den internasjonale oppgangen.

– Vi er jo litt forundret, sier Knut Forsberg, daglig leder av Blomqvist Kunsthandel.

Nordmenns generelle interesse for kunst og kultur øker, men interessen for å eie kunst har ikke økt tilsvarende.

– I Norge henger vi Ikea-plakater i leiligheter til 15 millioner kroner, noe som ville vært helt utenkelig i land vi sammenlikner oss med, sier Forsberg.

De unge kunstkjøperne, i aldersgruppen 35–45 år, ser ut til å ha blitt opptatt av helt andre ting, mener Forsberg:

– Nå er det bare olje, eiendom – og Birken – som ­gjelder.

 

SÆRT OG SELEKTIVT

Det er gått to år siden Erik Steen låste dørene til galleriet som bærer hans navn, for siste gang. Siden da har han og kollegaene grublet:

– Kunsthandler Kaare Berntsen la nylig ned driften, med 100 millioner kroner i omsetning ifjor, og så virker det ikke som om det er noen der ute som tar en bit av den kaken, sier Steen.

– Det er kjemperart.

I løpet av de siste tre årene har flere av Oslos fremste gallerier for norsk samtidskunst forsvunnet, som Lautom Contemporary, GAD og Galleri Maria Veie, i tillegg til Galleri Erik Steen.

Det finnes riktignok flere aktører på det norske kunstmarkedet som gjør det veldig bra, som eksempelvis Galleri K og Standard, påpeker Steen.

– Men generelt er markedet selektivt, avventende og ... sært.

En del av forklaringen er at kunstmarkedet er blitt mer internasjonalt. Etablerte norske samlere selger og kjøper internasjonalt og har sviktet hjemmemarkedet.

– Min store bekymring er de norske kunstnerne som nå egentlig bare har to valg, sier Steen.

– Enten må du lykkes internasjonalt for å lykkes her hjemme – eller du må etablere deg som «hjemstedskunstner»: Flytte tilbake der du kom fra og reartikulere et eller annet hyggelig om Sørlandet, for ­eksempel.

 

FLISER OG FRILUFT

Når nordmenn skal velge verk til veggene hjemme, ender vi ofte opp med hobby­malere eller autodidakte kunstnere, som aldri har utdannet seg på akademiet, mener prosjektleder ved Eidsvoll Verk, Maria Veie Sandvik, som avsluttet egen galleridrift ifjor.

– Nordmenn legger helst pengene i hytte, fritid og fine fliser. Å kjøpe kunst er ikke et ideal her.

Hun mener det kan skyldes kunstfagenes svake status i skolen: Når undervisningen stopper ved ­Edvard Munch, er det ikke rart at det ikke dyrkes frem flere yngre kunstsamlere. Ifølge Sandvik kan det dessuten virke som om nordmenn ­mener det er statens ansvar å støtte samtidskunsten, til forskjell fra eksem­pelvis svenskene, som har en helt annen kyndighet i, og tradisjon for, å henge verk på veggen.

– Jeg har inntrykk av at det er en mer sammensatt gruppe av samlere i Sverige enn det er i Norge, og at vi også har betydelig yngre samlere, bekrefter Marina Schiptjenko ved Galleri Andréhn-Schiptjenko i Stockholm.

– Jeg antar at det skyldes kulturforskjeller: Stockholmere er jo erkjent trendfølsomme, og det har ikke akkurat unnsluppet denne gruppen at kunst hører med i en urban, kultivert livsstil.

 

FRYKTEN FOR GALLERIET

Kunstfeltet må ta sin del av ansvaret for fraværet av nye og yngre samlere, mener Johanne Nordby Wernø, daglig leder av medlems­organisasjonen og galleriet Unge Kunstneres Samfund.

– I dag finnes det for få gode informasjonskanaler for de som kanskje er i starten av 30-årene, som har fast jobb, fritid, økonomi og kunne tenke seg å kjøpe kunst, sier hun.

Den alternative visningsscenen, drevet av unge kunstnere, står spesielt sterkt i Oslo, og det er synd at ingen ser ut til å benytte seg av potensialet som ligger der, mener Wernø. Det har rådet en slags aversjon mot «å åpne opp feltet», og det er her, i den manglende kontakten mellom unge kunstnere og unge kunstinteresserte, at institusjonene har en jobb å gjøre.

– Men jeg opplever at det er en økende bevissthet på, og interesse for, å henvende seg til flere enn egen menighet, sier Wernø.

I nye lokaler i Oslo sentrum er kurator Esperanza Rosales i gang med å etablere en medlemsklubb som skal spleise unge kunstnere med unge, potensielle kunstsamlere.

Medlemmene kommer fra motebransjen, filmbran­sjen og finansbransjen, de er arkitekter, designere og jurister. Ambisjonen er å «bevare kunstfeltets kompleksitet og nisjepreg», og oppdra, og oppmuntre, nye kunnskapsrike samlere, sier hun.

Blomqvist Kunsthandel holdt nylig et krasjkurs i kunstkjøp for nybegynnere, med stor suksess ifølge Knut Forsberg.

Han mener å kunne se en voksende interesse fra 25–35-åringene, en urban, bereist og kunnskapsrik aldersgruppe. Organisasjonen Visp i Bergen ­ønsker å sette i gang et prosjekt som skal «oppdra» byens studenter og fremtidige samlere, med ambisjon om å senke terskelen til gallerirommet, eller som Aslak Høyersten, Visps daglige leder, sier det: Å gi dem kunst før Birken tar dem.

At folk flest frykter «det hvite gallerirommet» er bare en gammel myte, tror gallerist ved QB Gallery i Oslo, Christian Torp, som la ned egen galleridrift for to år siden.

– Interessen er der, helt tydelig, men jeg tror mange bare ikke vet hva de skal se etter eller hvordan de skal starte.

MØT FIRE ULIKE TYPER KUNSTSAMLERE:

SAMTIDSSAMLEREN. Glen Bjørholt skjønte han var blitt en samler da han ikke lenger hadde plass til alle verkene på veggen. På få år har han bygget opp en samling på flere hundre samtidskunstverk, med navn som Oliver Michaels (til venstre) og Marina Abramović (de to store)

SAMTIDSSAMLEREN. Glen Bjørholt skjønte han var blitt en samler da han ikke lenger hadde plass til alle verkene på veggen. På få år har han bygget opp en samling på flere hundre samtidskunstverk, med navn som Oliver Michaels (til venstre) og Marina Abramović (de to store)

Fakta: «DEN ETABLERTE SAMLEREN»

GLEN BJØRNHOLT (43) |  PARTNER I PWC DEALS

Vi har ikke helt tatt inn over oss hvor interessant Norge og norsk kunst er blitt på den internasjonale samtidskunst­scenen, mener Glen Bjørnholt.

Han ble hektet – for alvor – mot slutten av 30-årene. Nå har Bjørnholt etablert en samling samtidskunst bestående av flere hundre verk.

Han beveger seg i et spenn av medier – fra skulptur, installasjoner, maleri til fotografi – men har gradvis siktet seg inn mot yngre, amerikansk og norsk kunst, blant andre Lars Morell, Thomas Kvam, Steinar Haga Kristensen og Fredrik Værslev.

– Jeg hadde ikke trodd jeg skulle kjøpe så mye norsk kunst, men vi har en sterk generasjon yngre kunstnere, som blir lagt merke til også internasjonalt, sier Bjørnholt. 

Han synes det er merkelig hvordan Oslos kunstscene de siste årene har markert seg ute, uten at det har «sunket særlig inn» her hjemme. Ifjor sommer spurte avisen Wall Street Journal retorisk: «Er Oslo den neste kunsthovedstaden»?

– Vi har en tendens til å tro at Stockholm alltid er hakket hetere enn oss, og så har vi ikke skjønt hvor kule vi selv er blitt, sier han.

– Det ryktes at flere aktører på det internasjonale kunstmarkedet flørter med tanken på å åpne galleri i Oslo, som jo dessverre er ­meningsløst, både fordi vi ikke har en stor nok samlerbase her og ­fordi kunstmarkedet i stadig større grad er globalt.

Å samle kunst gir, enn så lenge, heller lite anerkjennelse her ­hjemme, mener Bjørnholt.

– En ny designstol gir deg mer anerkjennelse enn et kunstverk.

For Bjørnholt er det åpenheten og dynamikken på kunstfeltet han tiltrekkes av, gleden av å bli kjent med kunstnere, kuratorer og gallerister.

– Jeg føler spesielt et ansvar overfor den kunstneren jeg har kjøpt av, sier han.

– Det er en arv jeg forvalter en del av.

 

TIPS TIL FØRSTEGANGKJØPEREN: Se så mye god kunst som mulig, også internasjonal kunst. Vær åpen og søk aktivt råd fra gallerister, kunstnere og andre samlere. Bruk nettet aktivt. Stol på deg selv.

IKKE: Forhast deg eller føl at du må kjøpe noe eller at det ­finnes «dumme spørsmål» når du går inn i et galleri. Ikke kjøp kunst for å behage andre eller for å spekulere.

UNGE KJØP. Carl Fredrik Grøslands samling består i hovedsak av en ung generasjon Oslokunstnere, blant dem Sebastian Helling (til venstre). − Jeg liker at han lager kunst med masse punch, bruker sterke uttrykk og farger. Stilen hans kan minne litt om Bjarne Melgaards og potensialet er minst like stort

UNGE KJØP. Carl Fredrik Grøslands samling består i hovedsak av en ung generasjon Oslokunstnere, blant dem Sebastian Helling (til venstre). − Jeg liker at han lager kunst med masse punch, bruker sterke uttrykk og farger. Stilen hans kan minne litt om Bjarne Melgaards og potensialet er minst like stort

Fakta: ▲ «Oslo-samleren»

CARL FREDRIK GRØSLAND (35)  |  AKSJEMEGLER

«Kunstpuberteten» kaller Carl Fredrik Grøsland det: Når man gjør sitt første, vaklende kunstkjøp.

Selv nådde han den som 24-åring: Ferskt ferdigutdannet og uten særlig mye på kontoen, skrapet Grøsland sammen 12.000 kroner til et verk. Maleriet, som akkurat nå står stuet bort blant tomme rammer i kjelleren, er kanskje ikke noe han ville valgt i dag, men slik er det med puberteten – man famler litt.

Ti år etter debuten har Grøsland en samling på 48 verk, med hovedvekt på en ung generasjon Oslo-baserte samtidskunstnere: Sebastian Helling, Ivan Galuzin, Morten Andenæs og Kristian Skylstad, blant andre.

– Risikoen er selvsagt høyere med samtidskunst, men det er noe spennende med tanken på at du kan være med å oppdage et nytt, stort talent, sier han.

Grøsland går sjelden på utstillingsåpningene når han skal handle: Det er for masete, for mange folk som er mer opptatt av hverandre enn kunsten og er der for å drikke gratis alkohol. Derfor hender det han drar til kunstnerens atelier, sammen med galleristen, allerede en uke før selve utstillingen, for å bli kjent med verkene på egen hånd, helt uforstyrret.

– Men jeg kutter aldri ut mellomleddet, galleriet, ved å kjøpe direkte av kunstneren, sier han.

– Man skal respektere galleristen.

Galleritørken de siste årene kan bare skyldes på kunstfeltet selv, mener Grøsland: Bransjen har åpenbart ikke vært flinke til å oppfostre nye kunstkjøpere.

– Galleriene bør fokusere mer på personlig rådgivning og oppfølging, ­henge opp kunsten med kunden og skape en personlig relasjon. De bør invitere nye kjøpere til atelieret og la dem få møte kunstnerne, sier han.

Grøslands ambisjon er å fortsette i samme spor; ung, norsk samtidskunst, med forhåpentligvis akselererende takt på kjøpene sine. Kanskje kommer han til å selge noen kunstverk, etterhvert som samlingen vokser, men da for å investere i mer, ung samtidskunst.

– Jeg mener jo man bør gi stafettpinnen videre, sier han.

– God kunst bør ikke bli værende i de samme private samlingene i en mannsalder, men være i omløp.

 

TIPS TIL FØRSTEGANGKJØPEREN: Gå på gallerier og få oversikt over interessante utstillinger. Se mest mulig kunst og finn ut av hvilken stil du liker. Bruk galleristene som rådgivere og hold deg oppdatert på hvilke kunstnere som selger på utstillingene.

IKKE: Heng kunstverkene så høyt på veggen! Det ser jeg overalt, ­hjemme hos folk. Man skal ikke måtte heve hodet for å se på kunst.

KUNSTTRANGEN. Arkitekt Andreas Tingulstad anser seg selv som en fersking på kunstfeltet, men har «en trang» til hele tiden å kjøpe mer. Blant favorittene hans er billedkunstner Cecilie Berg Børge-Ask og fotograf Ole Brodersen

KUNSTTRANGEN. Arkitekt Andreas Tingulstad anser seg selv som en fersking på kunstfeltet, men har «en trang» til hele tiden å kjøpe mer. Blant favorittene hans er billedkunstner Cecilie Berg Børge-Ask og fotograf Ole Brodersen

Fakta: ▲ «Nybegynneren»

ANDREAS TINGULSTAD (37) | ARKITEKT

Andreas Tingulstad tror kunsten hans får ham til å bli et litt bedre menneske.

På Andreas Tingulstads gulv, mellom gangen og badet, har han gravert inn en tegning av arkitekt Andrea Palladios Villa Rotunda, på gulvet. Døråpningen mellom de to rommene er like høy som arkitekten og maleren Le Corbusiers mål for det geometriske idealmennesket: 182,9 cm, og den svarte veggen, i stuen, like høy som verdens høyeste mann.

Arkitektens leilighet på St. Hanshaugen i Oslo er et eksperiment med «gitte standarder»: Et studium av hva som er mulig versus hva som er lov. Og det er nettopp denne fascinasjonen for total frihet, den fullstendige mangelen på begrensninger, som er en av kildene til Andreas Tingulstads kunstappetitt.

– Som arkitekt får jeg begrensninger jeg må forholde meg til hele tiden, sier han.

– Kunstnernes utgangspunkt er jo at de ikke har noen begrensninger – de må skape dem selv – og dét, det er mer spennende enn det meste annet som skjer. Hvem er det som tør å kaste seg ut i det da?

Andreas Tingulstad har handlet kunst siden var atten år gammel. Foreløpig har han rundt 30 verk, fra fotograf Ole Brodersen til den unge London-kunstneren Simon Milner, blant ­annet. Tingulstad er ingen samler – ennå – understreker han, men det er definitivt ambisjonen hans: Å kjøpe, og lære, mer.

– Det kan ikke handle om noe så enkelt som behovet for å eie noe, kan det? For på ett plan handler det jo om estetikk, hedonisme og de greiene der, sier han.

– Men de verkene jeg kjøper reflekterer noe i meg – det er noe som løfter meg eller som får meg til å ville bli litt bedre.

Kunstverk er bærere av tid, samtidskunst av hans egen tid og det er noe fint ved å forvalte nettopp det, sier Tingulstad. Likevel er det ett eldre, allerede kanonisert kunstnernavn han stadig drømmer om å sanke: Amerikaneren Cy Twombly.

– Det er noen drøye ting som skjer i de overflatene hans. Det er så hinsides fett, sier han.

– Kunsten hans kan jeg begynne å grine av.

 

TIPS TIL FØRSTEGANGKJØPEREN: Vent med å kjøpe til du føler at dette er et verk du vil ha i livet ditt. Ikke vær redd for å spørre om hjelp. Hvis du bare er interessert, er det nok av folk der ute som er villige til å dele kunnskapen sin med deg.

IKKE: Kjøp kunst som er «metervare» på tøysegallerier. Som kunstkjøper syns jeg man bør respektere utdannelsen og det daglige slitet det innebærer å lage god kunst i ­Norge. Og det er ikke på disse hobbygalleriene det skjer.

BAGASJEN. Det eneste Aurora Aspen har dratt med seg på flyttefot rundt omkring i verden de siste årene, er bøkene og kunsten. Til nå har hun sanket noen hundre verk, med hovedvekt på tegning på papir: Noen er fremdeles i New York, noen i London, i kjelleren til mormor og stadig flere her, i ruller, mapper og på veggene hjemme i leiligheten i Oslo

BAGASJEN. Det eneste Aurora Aspen har dratt med seg på flyttefot rundt omkring i verden de siste årene, er bøkene og kunsten. Til nå har hun sanket noen hundre verk, med hovedvekt på tegning på papir: Noen er fremdeles i New York, noen i London, i kjelleren til mormor og stadig flere her, i ruller, mapper og på veggene hjemme i leiligheten i Oslo

Fakta: ▲ «PROSESSAMLEREN»

AURORA ASPEN (32) | Kunstkoordinator

Aurora Aspen har nesten aldri eid noen ting – bortsett fra noen hundre kunstverk.

Det aller første kunstverket Aurora Aspen kjøpte, 16 år gammel, var en tegning, «ikke noe dyrt», fra en ung kunststudent. Og det er nettopp dette litt «uferdige» som er blitt den røde tråden i Aspens samling: en liten bit av den prosessen kunstneren er i.

– Jeg har alltid elsket tegning på papir, sier hun.

– Det er noe emosjonelt og skjørt ved det – du kan føle dem litt.

Hun flyttet nettopp hjem til Norge, med et to kubikkmeter stort flyttelass av kunst.

I løpet av de tolv siste årene har Aspen, som er utdannet kunstjournalist, arbeidet i ­magasinet Tate Etc. i London, åpnet et visningssted i Athen, jobbet for galleriet Haunch of Venison i London, New York, Berlin og Zürich og for kunstneren Matthew Barney, blant annet. Og hele veien har hun altså dratt med seg, og spedd på, denne samlingen sin av fotografi, maleri, tegning og skisser, med personlige høydepunkter som de to unge, amerikanske kunstnerne Jordan Wolfson og Kadar Brock, og et verk av danske Per Kirkeby.

– Fordi Kirkeby var det aller første verket jeg kjøpte på et galleri; han var den første kunstneren jeg jobbet med som ung student på Tate, sier hun.

Ved siden av det å kjøpe kunst, har Aspen hele tiden samlet fra kunstnerne hun har møtt, som hun kjenner og har arbeidet med: Noen av de kjæreste arbeidene hun har, er skisser fra kunstnernes egne notatblokker.

– Men hvert kunstverk er personlig, det er en historie bak hvert eneste bilde jeg har, sier hun.

Aspen mener en av årsakene til at få unge nordmenn samler kunst kan være en holdning om at kunst er noe som ikke tilhører alle.

– Kanskje handler det dypest sett om en mangel på selvtillit, men selvtillit er noe som kommer etterhvert som du begynner å kjøpe. Man må stole på seg selv: Hvis du bare liker noe er det helt greit; du trenger ikke bekreftelse på at andre liker det også, sier hun.

Det er rart, mener Aspen: Nordmenn har ikke en skruppel mot å kjøpe en designstol til 10.000 kroner, men vil sjelden legge det samme i et kunstverk.

– For meg er det å fatte interesse for en kunstner, å gå inn i deres tankeverden, deres prosesser, mye mer interessant enn den stolen absolutt alle har.

 

TIPS TIL FØRSTEGANGKJØPEREN: Følg med på artikler av unge kunstjournalister som for eksempel Francesca Gavin, redaktør for Artsy, Dazed & Confused, AnOther og forfatter av «100 New Artists» (2011). Også Forbes og Times lager jevnlig lister over «ones to watch». Start med å kjøpe rimeligere trykk dersom du ønsker en forsiktig start. Følg med på Instagram og sjekk hjemmesider som ­Artsy.net, paddle8.com og thegreyarea.com

IKKE: Tro at alle som lager et bilde er kunstnere. Gjør researchen din og vær ­kritisk. Det betyr ikke at du må lese tunge kunstteoretiske artikler, men les noe og vis interesse!

Se også:
Kom i form med D2s nye treningsspalte
Urban exploring: London underground
Lag salte vannbakkels med Sverre Sætre

Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk