Nok en gang er det baluba i kunstverdenen.
Forrige uke besluttet fire store museer, deriblant Tate Modern i London, å utsette Philip Gustons (1913–1980) retrospektiv fra 2021 til 2024. Utstillingen, «Philip Guston Now», ble til «Philip Guston, eh, snart», fordi museenes direktører fryktet at Gustons malerier av Ku Klux Klan-karakterer var «toxic».
Fakta: Philip Guston
Kanadisk-amerikansk kunstner.
Utstillingen «Philip Guston Now» skulle etter planen vises i 2021, men er utsatt til 2024.
I en pressemelding begrunnet museene avgjørelsen med at det i dagens politiske klima i USA var vrient å kontekstualisere maleriene av hettekledde rasister – all den tid en betydelig del av Gustons kunst handler om å bekjempe nettopp høyrekrefter.
Den spesielle selvsensureringen ble umiddelbart kontroversiell – ikke bare fordi den ikke var utløst av en arg Twitter-mobb, men fordi institusjonene fremsto som feige.
Åpne brev, kronikker og kritiske artikler kom fort i omløp. Selv Tates egen kurator, Mark Godfrey, tok til Instagram for å uttrykke sin misnøye.
– Avgjørelsen er faktisk ekstremt nedlatende overfor publikum, som antas å ikke kunne sette pris på nyansene og politikken i Gustons verk.
KKK took my painting away
Jødiske Guston, sønn av ukrainske immigranter, ble en av etterkrigstidens viktigste malere i Amerika med sine tegneserieaktige fremstillinger av ondskapens banalitet. Han brukte en naivistisk strek for å male Ku Klux Klan-medlemmer som kjører bil, maler selvportrett, eller tar seg en røyk – både for å vise at fascister kan være hvem som helst, og som en reaksjon på at abstrakte malerier ikke kommenterte datidens politiske og voldelige omveltninger.
– Dette bør være en tid for å forstå, for dialog, sa Musa Mayer, datteren til Guston, i en uttalelse gjengitt i The New York Times.
– Disse maleriene møter dagens samfunn. Faren ligger ikke i å se på Philip Gustons arbeid, men i å se bort.
Tut og kjør. I 1970, da Guston viste Ku Klux Klan-maleriene sine i Marlborough Gallery, slaktet New York Times' daværende kunstkritiker Hilton Kramer de naivistiske tegningene, og kalte det hele et «pseudo‐event».
Provokasjon. De fire museene som har gått sammen om å utsette Gustons utstilling, fryktet publikum ville misforstå bildene av Ku Klux Klan som en hyllest til den beryktede organisasjonen. Enn så lenge har ingen reagert på Gustons fremstillinger av Richard Nixon som et skrotum.
Ondskapens banalitet. Gustons malerier ble malt kort tid etter at filosofen Hannah Arendt lanserte begrepet «ondskapens banalitet» under rettssaken mot nazisten Adolf Eichmann – en mann som for Arendt fremsto som «skremmende normal».
Komikk
For dem som har fulgt debatten her hjemme om hvorvidt Vanessa Beecrofts kunst er rasistisk eller ikke, er det lett å tenke at kunstfeltet er blitt en alvorstung slagmark med to ekstremt steile fronter. Men i tilfellet Philip Guston, er det kanskje enklere å se komikken i at en kunstner som brukte hele livet på å kritisere ytre høyre, blir «kansellert» fordi kunstinstitusjoner er redd for at den visuelle fremstillingen av rasisme oppfattes som traumatiserende i seg selv.
Man kan jo bare anta hva Guston selv hadde sagt om saken, men intervjuene i dokumentarfilmen «Philip Guston: A Life Lived» gir en pekepinn.
– Et maleri bryr seg ikke om 500 tilskuere faller av en klippe, sa Guston.
– Maleriet vil fremdeles være der.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.