Den norske hjelpepleierens bilder har skapt furore i New York

Tekst

Vil du få varsel hver gang Hanna Stoltenberg publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Trude Viken fikk livet snudd på hodet da Richard Prince oppdaget bildene hennes på Instagram.

«Double Portrait» (2018). Trude Viken kaller seg en kolorist, som vil si at hun legger hovedvekt på fargevirkningen. – Jeg jobber intuitivt, og det er ikke alltid ting går etter planen, så da blir bildene veldig tykt malt, sier hun.

En kveld i fjor satt Trude Viken (48) hjemme med en god venninne, drakk vin og tegnet. Etter mange år som såkalt hobbykunstner hadde hun nylig bestemt seg for å profesjonalisere praksisen sin, eller «slutte å sulle», som hun selv kaller det. Hun hadde fått hjelp til å lage en hjemmeside, hadde til og med latt seg overtale til å begynne å dele kunsten sin på Instagram, et medium hun tidligere kun hadde brukt til å «følge med på ungene». På kort tid fikk hun da tusenvis av nye følgere som kommenterte og likte bildene av arbeidet hennes. Hvordan de fant henne, aner hun ikke. Selv har hun aldri interessert seg for sosiale medier.

Men denne kvelden tikket det altså inn en direktemelding på Instagram: «Do you sell your paintings?» Meldingen var signert Richard Prince.

Trude Viken (48) er en selvlært norsk kunstner som nå opplever stor suksess i USA med maleriene sine. Kunstneren Richard Prince har blant annet kjøpt over hundre bilder av henne og magasinet Time Out har sammenlignet henne med Francis Bacon.

Trude Viken (48) er en selvlært norsk kunstner som nå opplever stor suksess i USA med maleriene sine. Kunstneren Richard Prince har blant annet kjøpt over hundre bilder av henne og magasinet Time Out har sammenlignet henne med Francis Bacon.

Fakta: Trude Viken

Født i 1969 i Lødingen.

Har gått tre år på Det tverrfaglige kunstinstitutt og tre år i lære hos kunstneren Markus Brendmoe.

Ble oppdaget på Instagram av kunstneren Richard Prince.

Åpnet nylig sin første separatutstilling på Fortnight Institute i New York.

Det var et navn Viken kjente godt. Hun hadde beundret den amerikanske samtidskunstneren i en årrekke, men hun er også «en godt voksen dame som ikke lar seg lure så lett». Hun viste meldingen til venninnen. «Se på dette her», sa hun. «Nå forsøker de å svindle meg på nett. Og så er de dumme nok til å kalle seg Richard Prince!»

– Og så lo vi oss skakke, sier hun.

Viken svarte ikke på meldingen, tenkte ikke mer på den. Men så kom en ny melding, denne gangen fra et galleri i New York, drevet av to tidligere assistenter av Richard Prince. Deres forhenværende arbeidsgiver ville kjøpe bilder av Viken, skrev de. Han var «veldig begeistret» for arbeidet hennes, og det samme var de. Kunne hun også tenke seg å stille ut hos dem?

– Da tenkte jeg: «Dette skjer ikke. Dette er ikke virkelig.»

Ansiktsmaling

I atelieret på Vøyenenga i Bærum, vegg i vegg med Lisa syltetøyfabrikk, er det klamt etter uker med tropetemperaturer fulgt av dager med regn. Vinduene står på vidt gap, slipper inn suset av biler og trailere fra Ringeriksveien like utenfor.

I kjøleskapet henter Viken vann «med futt i» og halvannen liter Coca-Cola Zero som hun setter på bordet. Hun er kledd i svart, armbåndet klemmer rundt en solfregnete arm. Stadig skyver hun det store, blonde håret bort fra ansiktet, men legger det aldri bak ørene.

– Alt ligger litt slengt rundt her, sier hun.

– Jeg har ikke fått jobbet så mye i det siste. Det har vært litt hektisk.

Galleriet som tok kontakt med henne i fjor, mente alvor: Richard Prince samler i dag på Vikens bilder, og hun er nylig kommet hjem fra New York, der hun tilbrakte ti dager i forbindelse med separatutstillingen «Faces and Traces» som ble vist på Fortnight Institute i East Village. Galleriet har tidligere stilt ut navn som Aurel Schmidt og Richard Kern, to av hipsterkunstens mest notoriske skikkelser, og drives av Fabiola Alondra og Jane Harmon, som begge har arbeidet for Prince.

Foto: Thomas Wideberg

– «Vi hadde en veldig sterk reaksjon på Trudes arbeid da vi så det på Instagram», skriver de i en epost. «Kombinasjonen av det tradisjonsrike med det groteske/makabre/erotiske, og noen ganger humoristiske, var noe vi ikke hadde sett før her i New York. Vi var tiltrukket av bildenes overflate og den tykke, nesten kjøttfulle bruken av oljemaling.»

Magasinet Time Out trakk frem Vikens utstilling som en av de fem beste i New York den uken, og beskrev henne som en blanding av «Francis Bacon og James Ensor». Ennå har hun ikke helt landet etter opplevelsen.

– Jeg har måttet klype meg selv i armen flere ganger, sier hun.

– Jeg er rystet over hvor bra det har gått.

Mystisk fyr

«I have known about Trude for about three months now. When I say know her, I mean I only know her because I follow her on Instagram», skrev Richard Prince på Twitter i mars og delte nyheten om at hun skulle stille ut på Fortnight Institute.

– Når din store helt fra USA plutselig tar kontakt … Det er som hvis noen ringer og sier du har vunnet i lotto, sier Viken.

– Jeg prøvde å forklare jentene mine det, at det er som hvis Justin Bieber skulle ha ringt og ønsket seg noe av dem. «Sånn er det for mamma nå.»

Prince er kjent for å leke med skillelinjene mellom appropriasjon og tyveri. Han har vært innblandet i flere rettssaker, anklaget for å ha stjålet andre kunstneres åndsverk. For Viken er dette en del av appellen.

– Jeg har alltid syntes han har vært så spennende, liksom så annerledes, sier hun.

– Han er rampete og stjeler. Mystisk fyr.

– Prince har kjøpt over 100 bilder av deg?

Viken nøler, ser seg rundt, som om hun leter etter noen med mer autoritet som kan bekrefte hvorvidt hun har lov til å snakke om dette. De eneste som ser tilbake på henne, er ansiktene hun selv har malt.

– Han har kjøpt mange, sier hun til slutt.

Grå hverdag

På betonggulvet, lent opp mot veggene, står rekker av A4-malerier til tørk. Det er portretter av ansikter fordreid i groteske grimaser, som om huden er i ferd med å smelte av beinet, malt med virvlende strøk. Maleriene er fra serien «Dagboknotater» som Viken påbegynte i 2014 og har arbeidet med siden. Serien begynte som et slags eksperiment: Hun hadde som mål å lage ett selvportrett hver dag for å finne sitt kunstneriske uttrykk. Ideen om å male dem på A4-lerreter kom fra en kollega som tilfeldigvis hadde en haug av dem liggende i sitt atelier. Til utstillingen på Fortnight Institute monterte hun 100 av «dagboknotatene» i et tett rutenett. Galleristene, Alondra og Harmon, beskriver

disse som en «taksonomi eller katalog av menneskelige uttrykk – fra angst til latter».

East Village. I mai åpnet Viken sin første separatutstilling på Fortnight Institute i New York. Galleriet drives av Fabiola Alondra og Jane Harmon, som begge har arbeidet for kunstneren Richard Prince.

East Village. I mai åpnet Viken sin første separatutstilling på Fortnight Institute i New York. Galleriet drives av Fabiola Alondra og Jane Harmon, som begge har arbeidet for kunstneren Richard Prince.

– Jeg føler at de går i oppløsning, de må flyte ut litt, sier Viken.

Hun vrir og vrenger på formene til hun er fornøyd. Malingen er tykk og skulpturell.

Selv kaller hun bildene «styggvakre», hun spør hva som skjer hvis man bryter opp det perfekte ansiktet, er opptatt av det hun kaller «den grå hverdagen og menneskene bak fasaden». Hun nevner Oscar Wildes kjente roman «Bildet av Dorian Gray», der portrettet av en ung, vakker mann forfaller som en konsekvens av hans hedonistiske livsførsel, mens han selv forblir umerket. Det hender hun tenker på den boken når hun ser de anstrengt smilende ansiktene rundt seg.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med D2s beste saker rett i innboksen.

Meld deg på her

– Jeg er veldig glad i mørke bilder, sier hun.

– Jeg hadde en serie mørke oljemalerier – nå er de alle solgt – og så hang jeg dem over disse små portrettene, så malingen rant ned i hodet på dem.

Stablet høyt i atelieret er kunstbøker om Willem de Kooning, Martin Assig, Tal R, Marlene Dumas, Edvard Munch, Leon Kossoff og James Ensor, som hun alle oppgir som inspirasjonskilder. Hun peker på bøkene.

– Der har du min kunstutdannelse, sier hun.

Viken har gått tre år på Det tverrfaglige kunstinstitutt, en privat kunstfagskole, og gikk deretter tre år i lære hos kunstneren Markus Brendmoe, men hun har ingen høyere kunstutdannelse. Dette har vært kilde til en del usikkerhet. Det går rykter om samlere som ikke kjøper av kunstnere uten mastergrad, forteller hun. Samtidig har hun i perioder møtt motstand i det hun kaller «amatørmiljøet», fordi det hun lager er «for sært», for lite dekorativt. Kanskje kan man si at hun har falt mellom to stoler, mellom to ganske adskilte miljøer i kunstverdenen: det til amatørene og det som springer ut fra kunstakademiene.

– Men jeg har aldri vært interessert i å holde på med dette her for noen andre enn meg selv.

Som mor

Viken vokste opp i Lødingen i Nordland, en liten kommune sørøst på Hinnøya. Faren var optiker, moren jobbet som bestyrer på et sykehjem og var også en dreven rosemaler.

– Da moren min reiste med meg, tok hun meg med på Nasjonalgalleriet og ulike gallerier, sier Viken.

Som barn pleide hun å sitte under morens kontorpult og tegne.

– Venninnene mine hadde bilder av hester og sånt på rommene sine, mens jeg hadde en kopi av Munchs «Sjalusi» som moren min hadde malt til meg, fordi jeg syntes det var så pent.

Tolv år gammel flyttet hun med moren til Halden, men da moren noen år senere bestemte seg for å flytte tilbake til Lødingen og til faren, ble Viken igjen. 16 år gammel bodde hun alene for første gang. Hun drømte om å søke seg inn på Kunstakademiet, men ideen ble «klubbet ned» av foreldrene som mente hun måtte ta en «ordentlig utdannelse» først. De ville hun skulle bli sykepleier.

– Moren min kom inn på Kunst- og håndverksskolen, men fikk beskjed av foreldrene sine om at det kunne hun ikke, fordi hun måtte tjene penger. Dessverre gjentok historien seg med meg.

Foto: Thomas Wideberg

Foto: Thomas Wideberg

Viken utdannet seg til hjelpepleier, et slags kompromiss i foreldrenes favør. Hun tjente egne penger, flyttet etter hvert til Oslo der hun traff mannen sin og fikk tre barn før hun fylte 30.

– Jeg har en mann som har jobbet mye i utlandet, og da måtte jo jeg passe barna, sier hun.

– Jeg drømte fortsatt om å søke Kunstakademiet, men tenkte at jeg var altfor gammel. Det var alltid en sorg, det der.

Kunstreisen

Det var i 2014 at Viken bestemte seg for å satse mer seriøst på kunsten. Hun hadde aldri søkt utstillinger før, men nå søkte hun Høstutstillingen og kom videre til andrejuryering. Selv om hun ikke nådde helt opp, ga det henne selvtillit til å fortsette. Etter dette fulgte flere gruppeutstillinger. I 2016 var hun med på Østlandsutstillingens spesialutstilling i forbindelse med reformasjonsjubileet, som også ble vist i Kiel, Tyskland.

– Der havnet jeg baki en taxi sammen med de andre kunstnere, sier Viken.

– De så på meg og spurte: «Og hvor studerte du?» Og jeg får mindreverdighetskomplekser bare man nevner det der Kunstakademiet, fordi jeg så gjerne skulle ha gått der. Jeg har ikke den formelle utdannelsen som jeg føler er veldig viktig.

Da hun kom hjem, hev hun seg rundt og søkte Kunstakademiet for første gang, 47 år gammel. Hun kom videre til opptaksprøven, var den eldste i gruppen. De andre stilte godt forberedt med «tekster og konsepter og alt».

– De spurte vantro: «Skal du male?» Jeg følte meg som en dinosaur, sier hun.

– Det tok hele dagen bare å finne ut hvor de skulle plassere meg, så jeg skjønte at jeg ikke kom til å komme inn.

Hun fikk rett, men understreker at det likevel var en positiv opplevelse. Professorene og kunstnerne som satt i juryen, tok henne på alvor, ga uttrykk for at hun hadde talent. Men den rustne engelsken hennes var et problem, forteller Viken.

– De var redd jeg ikke kunne hevde meg internasjonalt.

Inn fra utsiden

Da hennes første separatutstilling åpnet hos Fortnight Institute i mai, var det fullt hus.

– Man tenker på alt som kan gå galt, sier Viken.

– Jeg er jo midt i overgangsalderen, så jeg var redd for å få en hetetokt og besvime.

Men så sto hun der, pratet om kunsten sin på engelsk, uten problemer. Med seg hadde hun hele familien, inkludert moren på 85, som gikk rundt med rullatoren sin i det lille East Village-lokalet. Utenfor regnet det, men folk strømmet inn: kunstnere, samlere, følgere, nysgjerrige. Den amerikanske kunstneren Katherine Bradford, Guggenheim-stipendiat og seniorkritiker ved Yale School of Art, kom bort og ville prate med Viken om kunsten hennes.

– Du vet, Richard Prince kom heller ikke inn på Kunstakademiet, sier Viken.

– I Amerika feirer de outsiderne, og maleriet er i vinden som aldri før, men her i Norge … Ikke misforstå meg, jeg elsker all kunst, lenge leve konseptkunsten, men jeg føler liksom at det har tatt litt overhånd, kan en vel si. Maleriet er gått litt i glemmeboken.

– Opplever du suksessen som en revansj?

– Nei, jeg er ikke så hevngjerrig. Dessuten hadde jeg aldri opplevd det jeg opplever nå, om jeg hadde kommet inn.

Hun tenker på det.

– Jeg vokste opp med en veldig respekt for dem som har gått på Kunstakademiet og skulle veldig gjerne hatt den formelle utdannelsen, men så tenker jeg jo at det er mange som har gått der som ikke kommer seg noen vei, også. Jeg kom meg til New York helt på egen hånd, og nå er utstillingen mer eller mindre utsolgt.

Priser vil hun ikke snakke om, men vedgår at hun «får betalt husleia». Bildene hennes er i eie hos flere amerikanske samlere, og i disse dager deltar hun på Galleri Finearts sommerutstilling.

– Jeg er veldig forsiktig med å kalle folk profesjonelle eller amatører, fordi jeg skjønner ikke helt hvor grensen mellom dem går.

– Hvis noen kaller deg amatør nå, blir du støtt av det?

– Næsj, jeg er den jeg er, sier hun.

– Hvis man kan ha en sånn suksess som amatør, da er det veldig gøy å være amatør, må jeg si.​

* (Vilkår)

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk