[D2 kårer Årets ledestjerne 2023– stem på din favoritt på denne siden.]
Han har walkietalkien på skulderen, sørger for at proppen sitter godt festet i øret før han begynner å snakke. Vi sitter i ambulansesentralen i Halden, der nyutnevnt ledestjerne Sander Sørsveen (22) må være klar til å rykke ut på sekunders varsel.
Det har knapt gått et halvår siden han ble skrevet ut fra et to måneders opphold på sykehus, der han gjennomgikk omfattende hudtransplantasjoner etter å ha blitt skadet av russisk artilleri i Bakhmut i Ukraina 2. februar.
40 prosent av kroppen fikk annengrandsforbrenninger. 30 metallsplinter hadde tvunget seg inn i lemmene. Begge trommehinnene sprakk, han kan nesten ikke høre på høyre øre. Dette skjedde på Sørsveens femte tur til Ukraina som frivillig hjelpearbeider.
– Allerede da jeg lå i ambulansen etter angrepet, var jeg bestemt på å komme meg på bena fortest mulig, og komme meg tilbake, forteller 22-åringen.
Han snakker rolig, sitter tungt i stolen.
– Hvorfor?
– Hvis folk ikke får hjelp, så dør de. Jeg vil heller dra dit det er størst behov for hjelp, enn å sitte hjemme og gjøre ingen ting. Å bare se det på tv-en, når man vet at folk dør, det klarer ikke jeg.
Viral. Under brukenavnet «Parasander» har Sander Sørsveen over 50.000 følgere på Tikok. Der deler han oppdateringer fra reisene til Ukraina. – Om jeg deler litt av hverdagen der nede, så får folk kanskje litt mer personlig inntrykk av det. Da har de et fjes å koble det til.
Fakta: Sander Sørsveen Trelvik
Alder: 22.
Bakgrunn: Fra Brøttum. Nyutdannet ambulansearbeider fra Lukas videregående skole i Trondheim. Jobber som lærling i ambulansetjenesten ved Sykehuset Østfold.
Aktuell: Har reist til Ukraina som frivillig helsearbeider seks ganger siden Russland invaderte i februar 2022. Medgründer av den frivillige organisasjonen Frontline Medics, sammen med Simon Svensli Johnsen. Gikk også videre som beatboxer i første runde av «Norske Talenter» på TVNorge i høst, etter at han nådde semifinalen i samme talentkonkurranse i 2018. Målet er å bruke pengepremien til å finansiere flere turer til Ukraina.
Juryens begrunnelse: Sander Sørsveen har på modig og selvoppofrende vis gjort det han kan for å hjelpe skadde i Ukraina. Han har for egen regning dratt til det krigsherjede landet seks ganger, for å jobbe som frivillig ambulansearbeider. I tillegg har han gjort sitt for å bidra til at flere kan hjelpe til, ved å være med i oppstarten av organisasjonen Frontline Medics. Sørsveen er siden blitt ferdig utdannet som ambulansearbeider, men har allerede vist at det er mulig å hjelpe til i konfliktstrøk som frivillig helsefagarbeider.
Den første turen
Sander Sørsveen bestemte seg for å reise til Ukraina da han så nyhetene om Russlands invasjon av Ukraina 24. februar 2022. Avgjørelsen ble tatt ganske umiddelbart, forteller han. Han fikk permisjon fra sykehjemmet han jobbet på, «pakket sekken og dro ned».
Han var 20 år gammel, hadde ingen planer eller kontakter i Lviv, grensebyen han kom seg til via Polen.
– Jeg måtte gå noen runder med meg selv før jeg faktisk satte meg på toget til Gardermoen.
– Det er en stor risiko å ta. Man må tenke på de rundt seg. Hvis jeg hadde dødd, ville det ikke gjort meg noe, for jeg hadde ikke kjent noe på det. Men jeg tenker på de som blir igjen. Hvis noe går tapt, er det ikke bare livet mitt. Det er foreldrene mine som mister en sønn og søsknene mine som mister broren sin.
Da han kom til Ukraina, møtte han nordmannen Simon Svensli Johnsen (29), som hadde to ambulanser og utstyr. Johnsen jobbet med andre frivillige nordmenn, og de første ukene jobbet de i en stor gruppe, før Sørsveen og Johansen startet for seg selv. Etter hvert ble de med på å stifte organisasjonen Frontline Medics, for frivillige hjelpearbeidere i kriserammede land.
– Alle pasientene fra øst i landet ble kastet inn på et tog og sendt til Lviv, med håp om det beste. I starten var det helt kaos, de ble bare stablet oppå hverandre. Man måtte nesten grave gjennom de døde kroppene for å finne noen som var i live.
– Når man åpnet døren på de togene, den stanken som kom ut. Liklukt, urin, avføring og oppkast sammen i en stor gryte …
Sørsveen lager en grimase, rister litt på hodet.
– Den lukten sitter.
Hvis jeg hadde dødd, ville det ikke gjort meg noe, for jeg hadde ikke kjent noe på det. Men jeg tenker på de som blir igjen
Stemmen. Å kommunisere med pasientene i Ukraina har vært en av de store utfordringene for Sander Sørsveen. – I begynnelsen måtte jeg bruke tegnspråk for å forklare. Andre ganger snakket jeg bare norsk med dem, bare for at de skulle høre en stemme, høre at det var noen som var der.
På sin første tur ble Sørsveen værende i Ukraina i en måned, han husker godt sin første pasient.
– Han var på det toget. Jeg tviler egentlig på at han klarte seg, men han overlevde de tre minuttene i bilen til sykehuset.
– Hvordan håndterer du dette psykisk?
– Det er mange som tenker at det er de styggeste skadene, hvor tarmene henger ut av magen og brystkassen er brettet åpen, man husker best. Men det er blikket deres, redselen, som sitter igjen. Men jeg har ikke plages av noen av opplevelsene egentlig.
– Da du la deg på kvelden, etter en dag som dette, hva gikk gjennom hodet ditt?
Han blir litt stille, ser plutselig forundret ut.
– Jeg sover egentlig ganske godt i Ukraina.
Det er mange som tenker at det er de styggeste skadene man husker best. Men det er blikket deres, redselen, som sitter igjen
Bygdeoppvekst
Sander Sørsveen er født i Brøttum i Ringsaker, mellom Lillehammer og Brumunddal. Han beskriver det som en «normal bygdeoppvekst», der det var lite å gjøre, så man måtte underholde seg selv.
Det ble først gaming, for det meste skytespill som «Call of Duty», fulgt av styrketrening og styrkekonkurranser. Han ville bli større, sterkere. Han gledet seg til førstegangstjenesten, men nådde aldri dit grunnet helseutfordringer. Moren jobbet på Narvesen, faren hadde ingen utdannelse og jobbet «rundt omkring». Litt som miljøarbeider, mange år i Ringnes.
– Nå har han nettopp tatt fagbrev – endelig – rett før han ble pensjonist, ler Sørsveen.
Han var 14 år da han innså han at han ville bli ambulansearbeider. Han hadde en stefar som jobbet som brannmann, og fikk tidlig innblikk i nødetatene gjennom ham. Selv ble han mer opptatt av medisinsk nødhjelp enn å slukke branner, men karakterene var for dårlige til å komme inn på ambulanselinjen på videregående, der kravet nærmet seg seks i snitt, godt over Sørsveens rundt tre.
Etter fylte 18 år begynte han på ambulansefag på en privatskole i Trondheim. I løpet av de tre årene siden han fullførte, har han reist til Ukraina seks ganger.
Rehab. Sander Sørsveen måtte gjennom to måneders rehabilitering etter angrepet i Bakhmut, men istedenfor å følge fysioterapeutens lange plan, tok han saken i egne hender. – Den planen gadd ikke jeg være med på. Jeg skulle få fortgang på det her.
Fakta: Ledestjerner 2023
D2 og Dagens Næringsliv løfter frem ledestjerner under 30 år som gjennom gode ideer, handlekraft eller lederegenskaper bidrar til å gjøre verden litt bedre.
Til 2023-kåringen har en uavhengig jury totalt plukket ut 33 ledestjerner blant lesernes nominerte kandidater, med utgangspunkt i FNs 17 bærekraftsmål.
Kåringen presenteres i samarbeid med Ragn-Sells, PwC og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås.
Les om alle ledestjernene her.
Angrepet
Han omtaler det som en vanlig dag i Bakhmut, eller så vanlig hverdagen kunne bli ved frontlinjen. Sander Sørsveen satt på et samlingspunkt for sivile i sentrum, drakk te og snakket med de lokale. Så kom meldingen om en skadet dame rundt en kilometer unna.
Sørsveen, Simon Johnsen og en estisk frivillig fra Frontline Medics satte seg i sin grønne Land Rover, mens et annet team fulgte etter i en hvit varebil. De fant pasienten, men idet Sørsveen bøyde seg ned mot henne, smalt det.
– Da jeg åpnet øynene, tenkte jeg at jeg var død. Jeg skjønte ikke noe. Hvis jeg er hardt skadd, må jeg kjenne det, tenkte jeg. Men jeg kjente ingenting. Så jeg tenkte jeg måtte være død.
– Men så begynte jeg å skrike. Og da innså jeg at jeg var i live.
Ifølge Wall Street Journal ble varebilen til ambulansearbeiderne rammet av en 9M133 Kornet, et bærbart panservernmissil for bruk mot stridsvogner. De ble utsatt for en russisk taktikk kjent som «double tap», å først skyte noen for deretter vente på at andre ankommer – før man skyter igjen. Metoden er blitt omtalt siden Russlands involvering i krigen i Syria i 2015.
Sørsveen kom seg på bena og begynte å løpe. Øynene var fylt av sand og grus, så han kunne bare følge de andre, inn i en bakgate, inn i en forlatt bygning.
Angrepet. Bildet av Sander Sørsveen ble tatt av Wall Street Journal-fotografen Emanuele Satolli rett etter at Sørsveen og hans kolleger ble truffet av russisk artilleri i Bakhmut 2. februar.
– Da jeg fikk gnidd meg i øyene, så jeg at klærne mine hadde brent opp. Jeg kjente ingen smerte, men at bena mine var varme og stive. Hele baksiden min var omtrent helt åpen. Da jeg tok hånden min bak på ryggen, var det ikke noe hud der. Jeg kjente rett inn på muskler og ben.
Journalister fra Wall Street Journal hadde ankommet, og kunne kjøre de norske guttene til trygghet. Pasienten de hadde rykket ut for å hjelpe, var død. En amerikansk frivillig hjelpearbeider, Pete Reed, omkom også.
Det var i bilen Sørsveen begynte å kjenne smertene.
– Simon spør meg om jeg har det bra, og det eneste jeg kunne svare var «jeg vet ikke».
Nå begynner walkietalkien Sander Sørsveen har på skulderen å pipe. Han blir stille mens han ser ned på skjermen. Noe foregår i øret hans.
Så ser han opp.
– Ja, da må jeg dra, sier han og reiser seg.
Han løper ut døren og mot ambulansen som står parkert utenfor.
Det er mange som drar dit, kjøper seg en uniform og går rundt i byen for å vise seg frem. De tar et par bilder av seg selv, og så drar de hjem
Fakta: Ledestjerne-juryen 2023
Eirik Mofoss (30), fagdirektør i Norad og styremedlem i Gi Effektivt.
Line Elvsåshagen (33), tekstforfatter og programleder i NRK.
Ada Martini Strøm (33), forfatter, modell og «greenfluencer».
Nassir Achour (36), gründer og daglig leder i venture- og innovasjonsstudioet Reodor Studios.
Ingeborg Gjærum (38), konserndirektør i teknologiselskapet Volue og tidligere leder i Natur og Ungdom.
Ingrid Røise Kielland (46), journalist i Dagens Næringsliv.
Mai Lawson Oldgard (47), bærekraftsdirektør i Statnett.
Arild Eriksen (50), partner i arkitektkontoret Fragment.
Rehabilitering
Etter angrepet i Bakhmut fraktes Sander Sørsveen til et sykehus i Dnipro, der han gjennomgår flere operasjoner, før han hentes hjem til Norge. Han var eneste nordmann på Medevac-avdelingen på Ullevål sykehus, opprettet måneden før for å behandle krigsskadede pasienter fra Ukraina.
Sørsveen gjennomgår omfattende hudtransplantasjoner på Rikshospitalet, og er deretter to måneder på Akershus universitetssykehus for rehabilitering.
Nå har det gått et halvt år siden han ble utskrevet, og den eneste fysiske plagen som sitter igjen, er redusert hørsel. Det har også gått to timer siden Sørsveen satte seg i ambulansen i Halden, for å gjøre jobben sin. Nå er han tilbake på ambulansesentralens lille kontor, like rolig som tidligere på dagen.
– Det var en kvinne som måtte kjøres til legevakten, forteller han, uten å gi flere detaljer om oppdraget han måtte rykke ut på.
Nå som han endelig har fått lærlingplass, vil det ta en stund før han vender tilbake til Ukraina, forteller han videre.
– Det beste hadde jo vært at neste gang jeg drar ned, så er det på ferie. Men det er ingen tvil om at jeg vil reise tilbake til kriserammede land.
Støtten. Familien har hele veien støttet avgjørelsen om å reise til Ukraina, forteller Sander Sørsveen. – Men mamma ville ikke vite når jeg skulle dra. Hun ville ikke ha en dato å grue seg til.
Krigsforbrytelse
Ukraina-turene finansierer han via folkefinansieringsiden Spleis, og sprer budskapet til sine 51.000 Tiktok-følgere. Donasjonene dekker utgifter til ambulanser, utstyr og medisiner i Ukraina, ellers betaler han av egen lomme.
Det finnes ikke offisielle tall på hvor mange nordmenn som har reist til Ukraina siden krigen begynte, hverken som hjelpearbeidere eller fremmedkrigere. Det finnes heller ikke presise tall på hvor mange frivillige som totalt har reist til Ukraina.
– Det er mange som drar dit, kjøper seg en uniform og går rundt i byen for å vise seg frem. De tar et par bilder av seg selv, og så drar de hjem. Dette er folk som bare er ute etter oppmerksomhet.
– Hva syntes du om det?
– Det er jævla dumt. Det påvirker ikke meg noe, det er egentlig bare flaut. Å gå så langt for å få litt oppmerksomhet.
– Men de aller fleste som drar ned, drar jo med gode intensjoner.
– Hvordan forholder du deg til krigen politisk?
– Det er jo åpenbart hvilken side jeg støtter. Men det er ikke sånn at jeg har et hat mot russere. Jeg har hørt gode historier om russiske soldater.
Han får et dypt alvor over ansiktet.
– Det er en krigsforbrytelse om vi ikke skulle hjulpet skadede russere også. Og vi er ikke krigsforbrytere.
På høyre underarm har han tatovert «Слава Україні» og «Героям слава»: «Ære til Ukraina», «Ære til heltene».
Ære. Tatoveringen på underarmen tok han i Tyrkia. Der står det «Ære til Ukraina» og «Ære til heltene», sammen med Ukrainas våpenskjold.
– Anser du deg selv som en helt?
– Nei, svarer han fort.
Han blir stille noen sekunder, tenker seg om.
– Vi er blitt tatt imot som helter, men jeg har bare gjort en jobb jeg trives med.
D2 har ved flere anledninger kontaktet Simon Johnsen, men han har ikke besvart våre henvendelser.
- Klokketro: – Da jeg skjønte at jeg ikke var død, tenkte jeg at jeg kom til å dø snart
- Hun lever av å skrive om parfyme. Men da krigen i Ukraina brøt ut, måtte Victoria Belim hjem
- Fosen-aktivist om myndighetenes behandling av samene: – Ren ondskap
- Ledestjernen vil bli Afghanistans første kvinnelige president
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.