Ledestjerne Oksana Babyak jobber som tolk for ukrainske flyktninger og samler inn materiell til krigen

[D2 kårer Årets ledestjerne 2023– stem på din favoritt på denne siden.]

Oksana Babyak (27) har nettopp demonstrert foran Stortinget og den russiske ambassaden. Hun har stått i ett minutts stillhet for å markere sorgen over seks personer, flere av dem barn, som ble drept i russiske angrep natten i forveien. Hun har sunget den ukrainske nasjonalsangen og «Putin er en pikk» sammen med et tyvetall andre demonstranter og fått heiarop og hilsener fra de mange naboene som bor langs den faste traseen demonstrantene går fra Oslo sentrum opp mot ambassaden i Drammensveien – hver eneste dag.

Babyak er født i Ukraina, men kom til Norge som seksåring, og nå sitter hun på en utekafé i Oslo og forteller om de sjokkpregede dagene etter den russiske invasjonen av hjemlandet i februar i fjor.

– De første dagene var jeg helt i tåken. Det var ingen som sov, alle ukrainere gikk bare rundt i ørska. Og så begynte man å tenke på hva man kan gjøre. Og da begynte man å gjøre det.

Før dagens demonstrasjon var hun tolk for ukrainske flyktninger, en jobb hun kastet seg rundt for å ta mens hun egentlig søkte etter jobber som nyutdannet med mastergrad i jus og teknologi. Uten hverken tolketrening eller psykologoppfølging tar hun daglig imot de mest brutale vitnesbyrd fra mennesker som kommer rett fra krigen. Det er ingen drømmesituasjon, mildt sagt.

Men hva skal man gjøre, når fedrelandet blir invadert av en okkupasjonsmakt, og man bor milevis unna?

Eget bistandsforetak

Oksana Babyak har pushvarsel på mobilen for når flyalarmene går i Ukraina. Selv om hun har bodd her siden barndommen, har hun fortsatt mange venner og nære slektninger i Ukraina, har allerede mistet noen av dem til krigen.

Hun vil ikke snakke om frykten, den er implisitt. Det hun vil snakke om, er mobiliseringen, det som kreves for å frakte medisinsk og militært utstyr til fronten, et oppdrag hun og moren har stått i nærmest døgnet rundt siden invasjonen begynte – og som hun utøver frivillig, i tillegg til tolkejobben og demonstrasjonene.

Det altoppslukende arbeidet har ført til at hun nå pekes ut som en av årets ledestjerner av D2s jury.

– Ingen tenker på hvor mye tid vi bruker på dette. Vi bruker all fritiden vår og alle pengene våre. Det gir ingen mening å reise på ferie i denne situasjonen. Vi samler inn alt vi kan, og det vi ikke får tak i, kjøper vi selv.

I praksis fungerer Oksana Babyak og moren som et eget lite bistands- og distribusjonsforetak. Dette har de holdt på med siden 2014, da Russland invaderte Krym.

– Moren min er lege og har et stort kontaktnettverk i helsevesenet. Vi har konsentrert oss om å samle inn medisinsk utstyr.

Babyak har hjulpet med å ta imot utstyr hjemme i morens hus i Drammen, for deretter pakke det om slik at det står klart til sjåfører som henter det og kjører det til fronten i Ukraina.

– Hun har hatt mye kontakt med helseforetakene, mens jeg har hatt kontakt med private givere. Etter februar i fjor har samboeren min og jeg også gjort mye av dette fra leiligheten vår i Oslo.

De sender alt fra medisinsk utstyr til soveposer, generatorer, termokikkerter og annet militært utstyr, forteller hun.

– I perioder har det vært to til tre ganger i uken. Hvis jeg kommer sent hjem fra jobb, er det bare å sitte utover kvelden og natten for å få pakket ferdig til sjåføren kommer neste morgen, sier hun.

– Etter noen uker får vi et bilde fra soldatene, med bekreftelse på at de har mottatt forsendelsen.

Hun tar en pause.

– Noen ganger får vi en kontrabeskjed. At varene må sendes et annet sted, fordi troppen er blitt utslettet.

Slekt i Norge

Oksana Babyak begynte på skolen to uker etter at familien flyttet til Norge. De første månedene sa den seks år gamle jenta ikke et eneste ord, hun ventet på at de norske setningene skulle sive inn og gi mening. Nå snakker hun perfekt norsk, men har samtidig beholdt kontakten med det ukrainske språket. For noen år siden var hun norsklærer på sommerskole i Ukraina.

Hun og familien har i årevis reist tilbake for å besøke besteforeldrene om sommeren, på landstedet deres i Vest-Ukraina. Nå bor besteforeldrene midlertidig hjemme hos Babyaks mor i Drammen.

– Landstedet vårt i Vest-Ukraina ligger i et veldig vakkert område, med skogkledde fjell, sletter med valmueblomster, skoger med frukt- og nøttetrær. Jeg husker badeturene i Dnister-elven. Mamma fikk meg mens hun studerte til å bli lege, så jeg bodde mye hos besteforeldrene mine i Ternopil, slik at hun kunne fullføre studiene. Hun fikk etter hvert praksis i Norge, og så flyttet pappa og jeg etter.

Faren er utdannet it-ingeniør og hadde en slektning som bodde i Norge fra før: Han hadde flyktet fra det daværende Sovjetunionen i 1947, på grunn av sitt politiske engasjement.

– Han gjemte seg på en båt, og da han ble oppdaget, lot kapteinen ham sitte på videre. Båten skulle til Norge.

Denne slektningen var en av pådriverne for å starte Den ukrainske forening i Norge, som nå arrangerer de daglige demonstrasjonene foran Stortinget. Selv har Oksana Babyak vært politisk aktiv siden hun begynte med skolepolitikk i tenårene.

– Men det engasjementet kan ikke sammenlignes med det jeg har nå. Dette er eksistensielt for meg, slik det er for alle ukrainere. Hvis vi ikke engasjerer oss, blir landet vårt utslettet.

Dette er eksistensielt for meg, slik det er for alle ukrainere. Hvis vi ikke engasjerer oss, blir landet vårt utslettet

Oksana Babyak – ledestjerne

Engasjert på fulltid

De første demonstrasjonene Oksana Babyak var med på, var foran Stortinget da hun var barn, i forbindelse med Oransjerevolusjonen i 2004. Da moren ti år senere begynte å sende medisinsk utstyr til fronten i Øst-Ukraina, ble datteren med som hjelper.

– Den gangen gikk jeg fortsatt på skolen, så jeg engasjerte meg ikke så mye som jeg gjør nå. Nå går all tiden min til dette arbeidet, så mye jeg kan.

– Hvorfor det?

Hun pauser.

– Det er et veldig vanskelig spørsmål å svare på. Jeg kan ikke komme på noen grunn til at jeg ikke skulle hjelpe til, når jeg har mulighet til det. Hvis alle hjelper med det de kan, er vi langt på vei.

Hun sier at hun har vært engasjert hele tiden, men at engasjementet ble satt på høygir i 2022.

– Det ble et kjempestort behov for alt av medisinsk og militært utstyr, varme klær, alt mulig. Ukrainere kastet seg rundt og begynte å samle inn alt det de klarte. Dersom det er noe som haster, kan jeg få inn noe torsdag kveld og levere fra meg utstyret morgenen etter. Da blir utstyret levert til fronten på under en uke.

– Er det farlig å kjøre inn?

– Noen av sjåførene kjører helt inn i okkuperte områder. Det er farlig, og det de forteller er … sterkt.

Selv får hun førstehåndsinformasjon om krigens grufullheter gjennom jobben som tolk.

– Det er tungt og utfordrende av og til, men samtidig veldig fint og givende. Det å være en som forstår – ikke nødvendigvis hva folk har opplevd, men bare det de sier. Det er vanskelig å komme til et helt nytt land, du har ikke valgt det selv, du forstår ikke språket. Folk kommer rett fra krig.

– Hva forteller de?

– De forteller … alt du kan forestille deg at krig er. De verste av de verste historier du har hørt i mediene, de er ikke enkelttilfeller. Det er det som er … ja.

Hun kan ikke filtrere alt sammen, sier hun.

– Da blir jeg jo ødelagt. Men av og til er det vanskelig å ikke gjøre det. Jeg har selvfølgelig taushetsplikt, men det er viktig for meg å debriefe i etterkant, enten med samboeren min eller ved å ringe hjem til mamma. Jeg har fått tips om å skrive ting ned i etterkant, men jeg har ikke klart det. Det er ting man ikke har lyst til å skrive ned, men som man likevel ikke klarer å glemme.

Jeg har en kamerat som brukte Spleis for å samle inn 300 soveposer til det ukrainske militæret. Men sånt er ikke tillatt på Spleis, så det endte opp med teksten «Innsamling til ukrainske menn som liker å sove ute om vinteren»

Oksana Babyak – ledestjerne

Mindre penger

Oksana Babyak drømmer stadig om å vende tilbake til det vanlige livet sitt, få seg en jobb innen fagfeltet hun er utdannet i. Men så lenge det er krig i Ukraina, vil hun drive med bistandsarbeid og hjelpe til på de måtene hun kan.

– Det som er skummelt nå, er at det begynner å bli vanskelig å få tak i donasjoner. Folk gir mindre penger enn før, og mange av helseforetakene har allerede gitt mye av det utstyret de har hatt på lager.

Samboeren har bakgrunn fra Forsvaret og har fått alle sine bekjente til å grave i skuffer og skap etter utstyr som kan være nyttig ved fronten, forteller hun.

– Jeg har en kamerat som brukte Spleis for å samle inn 300 soveposer til det ukrainske militæret. Men sånt er ikke tillatt på Spleis, så det endte opp med teksten «Innsamling til ukrainske menn som liker å sove ute om vinteren», sier hun og ler.

– Hva kan vanlige nordmenn gjøre?

– Det viktigste er å ikke bare lese overskriftene i avisene og gå videre med livet sitt. Jeg skjønner at krigen i Ukraina engasjerer meg mer enn andre, fordi jeg er direkte berørt. Men dette er en krise som ikke tar slutt før Ukraina vinner eller opphører å eksistere. Og det siste kan vi ikke tillate.

Hun oppfordrer folk til å engasjere seg og ta kontakt hvis de har medisinsk utstyr som kan gis bort.

– Det finnes også en mengde organisasjoner og private initiativ som samler inn alt fra penger til klær og utstyr. Alt trengs. Man kan også vipse penger til Den ukrainske foreningens humanitære arbeid.

Ukraina i Norge

Før Russlands invasjon bodde det 7550 ukrainere i Norge, de var den 35. største gruppen med innvandrerbakgrunn, omtrent på nivå med Island og Bulgaria. Etter at 34.847 ukrainere fikk midlertidig kollektiv beskyttelse i fjor, ligger bare Polen og Litauen foran Ukraina på statistikken, og i år venter regjeringen ytterligere 45.000 ukrainske flyktninger.

Siden krigen fortsatt pågår, velger mange å bli værende. I mai var det 339 ukrainere som hadde søkt om økonomisk støtte til å reise tilbake til hjemlandet.

– Jeg har inntrykk av at de fleste ukrainere trives og er takknemlige for alt Norge gjør for dem, men at de fleste også vil hjem, sier Oksana Babyak.

Hun opplever at flertallet som kommer til Norge, er kvinner, barn og eldre.

– Det er for mange ganske høy terskel for å forlate hjemlandet på denne måten, etterlate hus og hjem, ofte fedre og ektemenn, karriere og utdannelse. Og det er vanskelig, spesielt i voksen alder, å starte fra null.

Hun snakker om utfordringer med å få godkjent utdannelse i Norge, hvor vanskelig det er å forlate karrieren og det livet man har ønsket seg, bygd opp, etter årevis med hardt arbeid.

– Og ikke minst språk! Det er vanskelig nok å lære et nytt språk i rolige omstendigheter, når du har valgt det selv og satt av tid og energi. Men å lære et nytt språk med – i de fleste tilfeller – bare ett års kurs, samtidig som du må lære deg å leve i et helt nytt land, med alt som følger med, i tillegg til tusen bekymringer om hjemlandet og de som er der … Det er noe helt annet.

Hun tar en pause.

– Det er også noen som ikke lenger har så mye å returnere til, hjemmene deres er ødelagt, og familien er drept. Men til og med en del av dem jeg har møtt som er i en slik situasjon, er ivrige etter muligheten til å komme hjem.

Hun påpeker at Ukraina vil ha stort behov for hjelp til gjenoppbygging når krigen er over, og at det beste er at folk returnerer om de kan.

– Foreløpig bør alle land prøve å utnytte det potensialet som finnes blant flyktningene. Det er mange høyt utdannede, svært kunnskapsrike og arbeidsomme ukrainere, innenfor alle mulige fagfelt, som er ivrige etter å bruke sine kunnskaper og ferdigheter. Det Norge kan gjøre, er egentlig det Norge allerede gjør: være åpne, tolerante og forståelsesfulle.

Rekker å kjede seg

Intervjuet går mot slutten. Oksana Babyak skal hjem til samboeren og hvile ut, før en ny lang dag som tolk for flyktninger venter. Til helgen skal en ny ladning med utstyr sorteres for å fraktes til fronten. Hun håper i hvert fall det.

– Jeg kjeder meg hvis det er tørkeperioder. Du spurte hvor mye tid jeg bruker på dette, men det har aldri slått meg at det er en byrde. Jeg får mye energi av å hjelpe. Og selv om det er krevende å jobbe som tolk, er det også vanvittig spennende. Jeg får innsikt i så mange bransjer, og jeg får en kontakt med mennesker som er helt unik.

Pause.

– Og så får man et annet syn på alt, når man er i krig. Man omprioriterer mye i hodet. Jeg kan ikke huske noen problemer som føltes store i januar 2022. Jeg klarer ikke å komme på en eneste ting. Alt det er blitt så uviktig.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.