Ledestjerne Stian Kogler forsker på metoder for å bruke laboratoriedyrkede miniorganer til å teste nye legemidler.

[D2 kårer Årets ledestjerne 2023– stem på din favoritt på denne siden.]

«Disiplin kommer av å jobbe med langsiktige mål», har kjemiker Stian Kogler (29) skrevet til seg selv på en Post-it-lapp som henger på kontoret hans.

– Det er mange ganger jeg bare har lyst til å kaste den laboratorieboken min i søplet, sier han.

– Men man gjør jo ikke det, ikke sant?

Det er morgen ved Kjemisk institutt på Blindern i Oslo, men Kogler har allerede startet arbeidsdagen med å teste en ny oppskrift på laboratoriet. Nå er han tilbake på kontoret – utenfor vinduene sludder det, selv om det egentlig skulle vært vår – og snakker om gråværsdager på instituttet. Han vet det ikke selv ennå, men snart skal dagens første forsøk klumpe seg, inne på laben.

– Jeg tenker: Hadde det vært enkelt, så ville det ikke vært bruk for meg. Da hadde noen andre gjort dette for lenge siden.

Revolusjon i et rør

Det er definitivt bruk for Stian Kogler og forskningen hans. «Teknologi som dette kan sterkt redusere behovet for de titalls millionene av forsøksdyr som brukes i dag», heter det i juryens begrunnelse for at kjemikeren er valgt ut som en av årets ledestjerner i D2.

Arbeidet hans med laboratoriedyrkede miniorganer – såkalte organoider – sikret ham ikke bare prisen for beste masteroppgave ved instituttet for fire år siden. Teknikken han utvikler, som går ut på å pakke disse miniorganene inn i små rør, for å teste hvordan de reagerer på ulike legemidler, er en metode som kan revolusjonere måten medisiner fremstilles på.

Skulle Kogler og kollegene klare å skape et standardverktøy for legemiddeltesting på kunstige organer, vil det ikke bare kunne spare oss for enorme ressurser og servere oss bedre, persontilpasset medisin. Det vil også føre til mindre lidelse ved å redusere medisintesting på dyr.

Det er nettopp denne horisonten Kogler skuer mot, når det blir langt mellom seirene på laboratoriet.

– Tenk for et privilegium, sier han om jobben.

– Det er litt som å få være oppdager. Jeg får kanskje ikke seile til India – og ende opp i Amerika – men altså: Det er ingen som har gjort disse tingene før.

Flukten

Kanskje startet idealismen hans allerede foran barne-tv, med «Flukten fra Dyreskogen». Den britiske animasjonsserien som åpner med at en tsunami av sement sluker alt liv i de grønne skoger, slo an en tone i ti år gamle Stian hjemme i Østerrike, der han vokste opp sammen med sin østerrikske far og norske mor.

– Jeg levde for den serien. Jeg husker jeg syntes det var helt forferdelig at disse dyrene fikk revet bort hjemmet sitt.

Da klassen fikk i oppgave å tegne sin egen fremtid, var bidraget hans et neshorn, blant klassekameratenes mange fotballspillere. Kogler ville vie livet til å verne dyr, og kanskje var det også dette – et ønske om å forandre – som fikk ham til å melde seg inn i AUF noen år senere, etter at foreldrene hadde skilt seg og han flyttet med moren til hennes hjemby Tromsø, som 13-åring.

– Jeg tror jeg alltid har vært interessert i hvordan verden henger sammen og fungerer – enten det dreier seg om forskning, som jeg driver med nå, eller politisk engasjement.

I Norge ble Gro Harlem Brundtland raskt et av de største forbildene hans – en politiker som hadde tråkket opp nye stier – og det var henne han gledet seg aller mest til å få se da han våknet på Utøya 22. juli 2011.

Selv om man skulle drite totalt i dyrevelferd, er det et poeng å utvikle nye metoder

Stian Kogler – kjemiker

Litt bedre verden

– Vi snakket faktisk om det allerede da vi svømte fra Utøya, litt for å få tiden til å gå eller ha noe annet å tenke på, forteller Stian Kogler om flukten fra terrorangrepet:

Heretter skulle han alltid drive med politikk. Han var en av de første som la på svøm, sammen med tre andre, da de hørte skuddene.

– Akkurat da tror jeg det gikk en faen i meg, at hvis folk skal prøve å skyte meg fordi jeg tror på det jeg gjør, da skal jeg i hvert fall drive med dette.

Umiddelbart etter angrepet var det politiker han skulle bli. Men etter hvert – og nærmest på slump – var det kjemien han ble dratt inn i, selv om han aldri har pakket politikken helt bort.

– Det er noe som ligger hjertet mitt nært. Jeg er fremdeles engasjert, men det er mange inngangsporter til å få drive med politikk – det finnes mer enn bare partipolitikk.

Derfor har han vært aktiv i studentpolitikken. Han har vært vara i universitetsstyret og instituttstyret, hvor han nå sitter som representant, og mellom verv, egen forskning og veiledning av fem masterstudenter har han også undervist ved 22. juli-senteret, fordi «det er viktig at vi som orker å fortelle, gjør det». Alle disse aktivitetene ser i bunn og grunn ut til å være motivert av det samme.

– Jeg er nok veldig opptatt av at jeg skal bruke min tid til å gjøre en forskjell.

Om det er politisk, gjennom forskningen eller gjennom vitnesamtalene som Utøya-overlever, virker ikke å være så relevant.

– Jeg tenker at vi burde prøve å etterlate verden i litt bedre stand enn da vi selv kom inn i den.

Med hjertet på en brikke

Hvert eneste år ofres over 100 millioner dyreliv for menneskets utforskende formål, ifølge et av de mest brukte estimatene.

Utviklingen av medisin for mennesker har kostet mye dyresmerte, men det er ikke «bare» etikken som er svakheten med dagens praksis, forteller Kogler. Prosessen med å få et legemiddel ut på markedet tar ofte over ti år, og dyreforsøk gir dessuten ikke alltid særlig gode svar – av én enkel grunn:

– Fordi mus ikke er mennesker. Så selv om man skulle drite totalt i dyrevelferd, er det et poeng å utvikle nye metoder.

De seneste 15 årene har det vært mye optimisme rundt «organ-on-a-chip»-teknologien, eller organer i en brikke. Den går ut på å skape miniorganer – dyrket frem av en pasients egne stamceller – og putte dem i en plastbrikke der organoidene kan holdes i live og imitere organfunksjonene våre, utenfor kroppen.

– Men det ingen hadde gjort, det var å koble dette til analytisk kjemi, som jo er det vi driver med, sier Kogler.

En liten lever

Ideen fikk han etter å ha sett på de enkleste «organbrikkene» som er til salgs, på en konferanse. Brikkene var omtrent like simple som et enkelt rør.

Tilbake på laboratoriet pakket Kogler miniorganene inn i små rør – litt som blodårer – en teknikk han døpte «organ-in-a-column», og som enklere kunne kobles til analytisk kjemi. Eller mer presist: et instrument kalt massespektrometer, som kunne gi Kogler og kollegene mer presise svar på hva som faktisk skjer når et miniorgan eksponeres for et stoff.

I fjor demonstrerte han at teknikken fungerer, ved å servere en minilever en dose heroin – en studie som ble publisert i tidsskriftet Analytical Chemistry før jul.

– Vi fikk jo penicillin fordi Alexander Fleming klarte å glemme en petriskål på benken. Det er jo sånn oppdagelser skjer – man bare prøver et eller annet, og så viser det seg at «oi, dette var faktisk ikke en dum idé», sier Kogler.

– Alt trenger ikke å være supervanskelig alltid.

Det er jo sånn oppdagelser skjer – man bare prøver et eller annet, og så viser det seg at «oi, dette var faktisk ikke en dum idé»

Stian Kogler – kjemiker

Når det koster

Når Stian Kogler snakker om det han driver med, er det nærmest uten vanskelige vendinger. Han tar deg heller verbalt i hånden og leder deg trygt gjennom skogen av forskeraktige fraser som «liquid chromatography-mass spectrometry». Han er heller ikke typen som snakker om virket sitt med store ord, han sier at han liker å se på det han driver med som å trene.

Når Kogler snakker om å lykkes, snakker han om «å møte opp», om å være en som «legger inn timene».

– Det viktigste er ikke hva som skjer på den enkelte økten, men summen av alt. Om det ene eksperimentet går i dass, er ikke det så farlig. Men det å møte opp, det å gjøre alle disse forsøkene, gjøre tankejobben, skrivingen og regningen som må til – det er da det blir bra.

For plutselig en dag hopper man bitte litt høyere, springer litt raskere.

– Og det er så utrolig mye deiligere når det har kostet å komme dit.

En vitenskapelig kabaret

Tilbake på laboratoriet har Stian Kogler forsøkt å fullføre dagens forsøk. Han skal blande sammen en hydrogel, en gelé, eller som han selv kaller det: en slags «vitenskapelig kabaret» (en av ingrediensene er et stoff som finnes i rekeskall).

Tanken er å kunne sprøyte denne geleen inn i rørene, rundt miniorganene.

– Så de får et miljø som er litt bedre for dem, sier han.

Men i Koglers kokekolbe har blandingen klumpet seg sammen, som en udelikat aspik på glass.

Men det er et problem som kan løses senere, sier Kogler.

– Og det er de aller beste problemene.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.