Tegneserieskaper Nora Dåsnes vil vise den oppvoksende generasjon at det kommer til å gå bra, tross alt.

– Jeg vet liksom aldri helt hva jeg finner på disse turene, men ganske ofte finner jeg mer enn jeg skulle tro, sier Nora Dåsnes (26).

Hun ville møtes ved Ferd stadion, en sjaskete kunstgressbane ved inngangen til Bygdøy, rett ved tungtrafikken på E18. Hun tar seg langs en grusvei, forbi store eneboliger med smijernsporter og utsikt til Kongsgården. Suset fra motorveien reduseres, byttes ut med kvitringen til bokfinker og gransangere.

Få meter inn på en tursti peker Dåsnes inn i den tynne løvskogen, mot to skjøre byggverk.

– Se der, pinnehytter – som bestilt, egentlig. Jeg tror jeg begynner her, sier hun.

Hun er valgt ut som en av årets 30 ledestjerner for sitt arbeid for å sette skeiv kjærlighet og psykisk helse på dagsordenen for yngre lesere. Nå kan juryen snart legge til klimaendringer i begrunnelsen, for Dåsnes jobber på spreng med å ferdigstille tegneserien «La skogen leve!», som skal utgis i oktober.

Høyt ambisjonsnivå

Nora Dåsnes vokste opp på Kjelsås i Oslo, og har hatt et forhold til Nordmarka hele livet, men høydeforskjellen, lite nedbør og dertil sen løvsprett har ført henne sørover for å gjøre research. Som navnet tittelen antyder, handler den kommende boken om kampen for å bevare et lokalt skogholt, som står i fare for å forsvinne.

– Når man får et forhold til nærmiljøet, skogen og fuglene, ser man hva man står i fare for å miste, og jeg synes det er viktig å konkretisere det. Det vanskeligste med å skrive om klimaendringer for barn, er at det også for voksne er et problem som er så byråkratisk og teknisk. Man snakker eksempelvis om hva som er «ikke-kvotepliktig sektor» og hva som ikke er det, og det er selvsagt viktig, men det er ikke det som får folk til stemmeurnene. Klarer man å henge det på noe som er nærmere, tror jeg er nødvendig for å greie å skjønne hva som skjer, sier Dåsnes.

«La skogen leve!» blir Dåsnes' tredje tegneserieroman på like mange år. Den er en slags oppfølger til debuten «Ti kniver i hjertet», men denne gangen er det Bao, bestevennen til Tuva, som har hovedrollen.

– Jeg har litt høyt ambisjonsnivå, kanskje, men jeg er 26 år og barnløs. Jeg tåler å jobbe mye, og jeg synes det også er veldig gøy.

«Ti kniver i hjertet» (2020), om 12-årige Tuva som oppdager at hun er skeiv, vant Pondusprisen, Kulturdepartementets tegneseriepris og Bokhandelens barne- og ungdomsstipend. Fjorårets «Ubesvart anrop» er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris, og handler om de nasjonale traumene i kjølvannet av terrorangrepet 22. juli 2011.

– Da jeg jobbet med «Ti kniver i hjertet», hadde jeg en sparekonto og en kontrakt på en deltidsstilling som gikk ut, så da tenkte jeg bare at «ok, nå lager jeg denne boken, og så må jeg bare få den ferdig, så jeg kan få forskudd». Sparekontoen som ble tømt var en sterk motivasjon, sier Dåsnes, og ler lavt.

Skolebesøk

Hun har rullet ut en tøymappe med blyanter og pensler, åpnet et akvarellskrin og skrudd av lokket på et norgesglass fylt med vann, og sitter med skisseblokken på kneet og tegner mens hun snakker. Denne våren har hun også reist rundt til landets barneskoler for å snakke om bøkene sine.

– Det er helt gull å få snakket med dem. På disse skolebesøkene får man sett bredden i klassene – noen er fortsatt barn, mens andre er blitt ungdommer. Klassemiljøene er ulike, og man merker med det samme man kommer inn i hvor stor grad de er trygge på hverandre. Jeg var nervøs de første gangene, for jeg hadde ikke fått testet ut ting ordentlig før jeg sto der. Da gjaldt det å stole på at temaene i bøkene var interessante for dem, og prøve å møte dem og justere samtalen om det dukket opp andre temaer de virket interessert i. Det er jo litt research, også, jeg skal jo treffe aldersgruppen jeg skriver for, sier Dåsnes.

Neste gang hun skal på skolebesøk, blir det for det fryktede ungdomsskoletrinnet, en periode av livet hun selv ikke minnes med rosenrøde rammer.

– Jeg kom skjevt ut sosialt på ungdomsskolen, og så bare satte det seg etter det. Jeg var veldig sjenert, og kunne fryse helt om det var sånn at jeg måtte bli kjent med nye mennesker, det var det verste jeg visste. Jeg praktisk talt bodde i «Ringenes herre» i noen år, og så kom universitetet.

Dåsnes forteller at hun hadde en tanke om at alt kom av seg selv, om hun bare flyttet for seg selv til et nytt sted.

– Men sånn var det jo ikke. Når man har en nisse på lasset, må man jobbe med seg selv. Jeg gikk et enkelt terapiløp, hvor jeg lærte å bli mindre engstelig. Da fikk jeg mer energi til å bruke på menneskene rundt meg, vise mer engasjement og få ting gjort.

Mitt liv som Fredrik

Etter videregående vippet hun lenge mellom å studere kreativ skriving eller illustrasjon, men endte med illustrasjon, da det virket mer praktisk rettet. Hun visste hun ville jobbe med historiefortelling, men at hennes inngang skulle bli barn og ungdom, var ikke alltid helt gitt. Nå er hun glad hun har fått en posisjon.

– Det er ingen som har en yndlingsbok i så stor grad som en 12-åring, og det finnes ikke noe bedre enn å få lov til å lage noens yndlingsbok.

Hun tenker mye på billedboken «Fredrik», av italiensk-amerikanske Leo Lionni.

– Den handler om en musekoloni som gjør seg klar til vinteren. De høster mat, lager bol og alle er med og bidrar. Så har man musen Fredrik, som alle synes er irriterende, fordi han bare henger rundt, observerer, lukter og utforsker.

De andre synes Fredrik er håpløs, fordi han ikke bidrar til fellesskapet, men så blir vinteren hard og lang, kolonien går tom for mat, musene fryser og begynner å miste håpet.

– Da viser det seg at Fredrik er den som kan fortelle dem historier om hvordan verden er når det blir vår. Han gir kolonien håpet tilbake. Jeg har tenkt at jeg skal være en Fredrik for barn og ungdom som trenger å høre at det går bra – og om det ikke går bra, er det i alle fall enkelte ting som er verdt å gå videre for. Det har jeg tenkt at skal være min jobb, mitt prosjekt.

Motmæle

Hun ble første gang lagt merke til i offentligheten i 2019, da hun tok til motmæle mot Espen Ottosen, informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband, som i en kronikk i Aftenposten mente at vi måtte «tåle at kristne avviser at homofilt samliv er nøyaktig like bra og naturlig som ekteskapet mellom mann og kvinne». «Nei, det må vi ikke», svarte Dåsnes i sitt illustrerte motsvar i samme avis.

Hun jobbet med førsteutkastet til «Ti kniver i hjertet» på familiehytta da hun leste Ottosens kronikk.

– Jeg ble så lei, sier Dåsnes.

Hun skyller penselen i norgesglasset og legger den til side.

– Jeg synes det er spennende med meningsutvekslinger og å få ulike perspektiver på ting, men jeg reagerer veldig på at noe som er så lite skadelig for andre folk, det at mennesker skal få elske den de vil, er så vanskelig å akseptere for enkelte. Det at man sier til unge mennesker at det er en synd å være sammen med personen man elsker og har en god sjanse til å få et godt liv med, det gjør meg skikkelig sinna – det er bare helt ute, sier Dåsnes.

Hun innså at hun var bifil da hun var 19.

Det vanskeligste med å skrive om klimaendringer for barn, er at det også for voksne er et problem som er så byråkratisk og teknisk

Nora Dåsnes

– Jeg vil at andre skal ha et like enkelt forhold til det å være skeiv som jeg selv hadde. Foreldrene mine spurte om det gikk greit med meg, om det var fordi jeg hadde fått meg kjæreste – noe det ikke var.

Spesielt søsknene og vennene møtte nyheten med det Dåsnes kaller en ikke-reaksjon.

– Det var utrolig lettende, for man merker at noe durer veldig, uten at man klarer å sette fingeren på det. Under hele tenårene funderte jeg på om jeg var streit eller lesbisk, det falt meg ikke inn at jeg ikke måtte velge mellom ytterpunktene. Da jeg ble eldre og innså det, var det som å skru av kjøkkenviften. Det at det finnes gifte 45-åringer med barn som fortsatt går rundt med kjøkkenviften på, synes jeg er trist.

Tiktok-tegner

På skoleturene har hun truffet barneskoleelever som allerede er ute av skapet. Det var utenkelig da hun selv gikk i syvende klasse. Det er blant annet for deres skyld hun ytrer seg – den konservative leiren skal få komme til orde, men de skal ikke få stå uimotsagt.

– Jeg klarer ikke å slå meg til ro med at det fortsatt er noen som tenker på homofili som en synd, fordi det alltid vil være skeive barn som vil bli født inn i de miljøene. At det skal være greit å ikke gi folk grunnleggende menneskerettigheter, kan jeg ikke slå meg til ro med. Jeg klarer nok ikke å overbevise de mest hardnakkede, men når disse ytrer seg i de store avisene, er det viktig å ha motstemmer, man kan ikke la det skli forbi. Man ser hvor fort man kan miste rettigheter, det har skjedd i land som ikke ligger så langt unna Norge. Noe av det jeg er mest glad for nå, er at «Ti kniver i hjertet» skal oversettes til polsk, sier Dåsnes.

Polen er et av de verste landene i EU når det kommer til LHBT-rettigheter – blant annet har rundt 100 kommuner erklært seg som «LHBI-frie soner».

Forleden brukte hun en hel arbeidsdag på å researche, koreografere og tegne en Tiktok-dans til «La skogen leve!». Da arbeidsdagen ble til kveld, ble det tid for ettertanke.

– Man tenker litt på om det man driver med egentlig er nyttig for menneskeheten, sier Dåsnes og ler.

– Men å gi litt mer håp og ta vekk noe av frykten til den oppvoksende generasjonen, det tror jeg har noe for seg. Jeg er nok bedre til det enn til å finne ut hvordan man kan samle havplast med droner. Jeg fikk heldigvis litt mer orden på angsten i 20-årene, men jeg ser hvor mange årsverk som går med til å få folk ut av grøftene. Hvis noe av det jeg skriver kan bidra til det, er det verdt å bruke dagen sin på å lage en Tiktok-dans.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.