Noe var feil. Men hva?
Det var i 1997, og Marianne Framhus satt i et klasserom på Academy of Art University i San Francisco, der hun studerte reklame, og hørte på presentasjoner om hva elevene ved de andre linjene holdt på med. Foto. Interiørdesign. Illustrasjon. Kanskje det var det hun skulle drive med?
– Jeg skjønte jo at reklamebransjen ikke var for meg. Så kom mote- og tekstillinjen, og jeg satt bare og gapet. Jeg var ikke klar over alle muligheten man har innen mote og hvilke type jobber man kunne få, sier hun og ler.
– Etterpå ringte jeg hjem og vekket moren min og sa: «Det er dette jeg skal gjøre», og dagen derpå troppet jeg opp på rektors kontor og bad om å få bytte linje. Jeg har alltid vært impulsiv. Men jeg har ikke angret en dag.
Fakta: Marianne Framhus
Norsk mote- og tekstildesigner
Født i 1975. Vokste opp på Greverud og i Poughkeepsie, New York.
Utdannet ved Academy of Art University i San Francisco.
Startet Framhus, som lager silkeskjerf, i 2018.
Drømmen om Amerika
Marianne Framhus (44) vokste opp på Greverud utenfor Oslo. Da hun var 12 fikk faren jobb i USA, og de flyttet til Poughkeepsie, nord for New York City. Hver lørdag så hun på tv-programmet «Style» på CNN med moren. Eller satt på rommet sitt og hørte på reklameradio og så for seg alle klubbene på Manhattan, som hun skulle besøke da hun ble eldre.
Da hun var 15 flyttet familien hjem igjen, men Marianne Framhus visste hele tiden at hun skulle tilbake. Etter fire års studier i mote- og tekstildesign i San Francisco, flyttet hun til New York, og jobbet nesten et år hos mønsterbedriften Style Council, der åtte designere tegnet mønstre som ble solgt til forskjellige motehus.
Så slo hun opp avisen, og så at designeren Nicole Miller – også kjent som Queen of Prints – søkte etter en tekstildesigner.
– Stemningen på intervjuet, der jeg viste videoen fra avgangskolleksjonen min, var veldig tilbakeholden. Jeg ante ikke hvordan det hadde gått. Et par dager senere fikk jeg jobben med ordene: «You seem like a likeable person.»
Marianne Framhus ler bak kjøkkenbordet på Nesodden, der hun bor med sønnen sin, og jobber fra et rom i leiligheten.
– Nicole Miller hadde fått sitt gjennombrudd med sine conversational prints – rare, små tegninger av martiniglass og lepper, som hun trykket på for eksempel slips. Men stilen var blitt litt utdatert, så jeg laget blant annet en ny look for henne.
Etter hvert laget hun alle kolleksjonsmønstrene, og jobbet backstage på New York Fashion Week hver sesong i de tre årene hun jobbet for Miller.
– Det var mye gøy som skjedde der, sier hun.
– Etter et moteshow var vi ute og spiste middag, hvor Nicole og Cindy Lauper endte med å danse på bordet til «Girls Just Wanna Have Fun». Hun hadde alltid med en æresgjest ut etter showet. En annen gang var det Candace Bushnell, som skrev «Sex and the City».
Men etter noen år begynte hun å gå lei av illustrasjonsformen, og ville noe mer.
– Da hadde jeg allerede begynt å snikjobbe for Marc Jacobs.
We're Marc Jacobs
Noen motehus har egne tekstildesignere. Men mange kjøper inn mønstre av frilansere, som går rundt med porteføljen sin, og selger ett og ett mønster.
Gjennom en venninne som jobbet for Louis Vuitton, der Marc Jacobs var sjefdesigner 1997 til 2013, fikk Marianne Framhus et møte med motehuset.
– Jeg viste frem porteføljen min. Så hørte jeg ingenting, før de plutselig ringte og spurte: «Kan du komme inn i morgen?»
Det var en fredag. På mandagen måtte prosjektet, å lage serie mønster ut fra vintage stoffer, være ferdig.
– Jeg hadde ingen av tingene jeg trengte for å printe ut hjemme, men ventet til alle hadde gått fra jobben – og da tok jeg skanneren under armen og gikk, sier Framhus og ler.
– Så måtte jeg ut og kjøpe en printer. Det var galskap, men det var så stort at jeg bare måtte få det til. Jeg jobbet døgnet rundt, sov en halvtime, og så var det bare å fortsette.
Da hun fikk jobben, og fortalte hvor mye hun ville ha betalt for den, så de bare på henne og sa: «But we're Marc Jacobs.»
– Jeg tror de var vant til at folk jobbet gratis, sier hun.
– Men jeg fikk det jeg ville ha.
Etter det sa hun opp jobben hos Nicole Miller.
– Det var kjempeskummelt, men jeg hadde noen faste oppdrag et par dager i uken. Hver april og november fløy Marc Jacobs og designsjefen inn fra Paris, og da skulle alt være klart. Uten at jeg fikk noe særlig forvarsel. Det var bare å droppe alt annet.
Mister de la Renta
Marianne Framhus hadde vært ni år i USA, men det var vanskelig å få oppholdstillatelse. Hun prøvde å få Marc Jacobs til å ansette henne, men da det ikke var mulig, valgte hun å flytte til London.
– Det er der det meste innenfor tekstildesign skjer, og der det er flest silketrykkerier, sier Framhus, som leide studioplass i en garasje sørøst i byen og begynte å tegne.
Hun reiser seg og henter en stor boks med stoffprøver, der små, glatte firkanter i silke, med ulike mønster, tyter ut.
– Annenhver måned dro jeg til New York for å selge tingene mine, og hver gang hadde jeg med 60 nye mønster. Jeg var en maskin, som bare pumpet ut nye ting, sier hun og ramser opp hvem hun solgte til på fast basis.
– Nicole Miller, Oscar de la Renta, Marc Jacobs, Diane von Furstenberg, Donna Karan, Calvin Klein, Club Monaco, Philip Lim, Marc by Marc Jacobs, Ralph Lauren, Kate Spade, Banana Republic … og noen flere.
Da hun hadde jobbet for Oscar de la Renta en tid, fortalte kontakten hennes at de ville introdusere henne til mister de la Renta, som skulle fly fra hjemmet i Den dominikanske republikk til kontoret i New York.
– Da jeg kom inn satt han på en stol midt i rommet, med hele teamet i dresser og penkjoler, i en hesteskoformasjon bak seg. Det var ikke noen flat struktur der, for å si det sånn, sier hun og ler.
– Det var 40 grader varmt den dagen, og jeg hadde på meg en rød silkekjole som var helt krøllete etter alle salgsmøter jeg hadde hatt. Siden det ikke var noe bord der, satte jeg meg ned på gulvet og begynte å vise frem porteføljen.
Oscar de la Renta plukket ut noen han ville kjøpe, før en av designsjefene spurte om han var sikker på den med stripen, da den ville bli en utfordring å få til konstruksjonsmessig. «But I like the stripe», sa han. Og da modellene gikk ned catwalken med vårkolleksjonen 2008, var den med.
– Det er en veldig spesiell følelse, å se mønsteret på et plagg, enten det er på catwalken eller i butikken, sier hun.
Det er en veldig spesiell følelse, å se mønsteret på et plagg, enten det er på catwalken eller i butikken
Marianne Framhus – designer
Skjerfperson
I 2008 begynte Marianne Framhus å bli klar for å flytte hjem.
– Det eneste jeg gjorde var å jobbe – og fly til New York annenhver måned for å selge tingene mine. Og det kunne jeg jo gjøre fra Norge.
Hun satte opp sitt eget silketrykkstudio i kjelleren til foreldrene, og begynte hun å tenke på å lage sine egne produkter, med egne mønstre. Samtidig jobbet hun for norske motemerker som Nina Skarra og By Timo.
– De er begge gründerbedrifter, jeg fikk innblikk i alle avdelingene og slukte all kunnskapen, sier hun.
I 2017 startet hun Framhus, med en kolleksjon mønstrede skjerf i naturlige fibre, som silke, modal og kasjmir.
– Det er en fin måte å vise mønster på, og det er enklere å gjøre bra og få innpass i markedet med et produkt, sier hun.
Høst- og vinterkolleksjonen 2019 består av skjerf i 15 forskjellige mønstre, som produseres i Italia, Nepal og Kina, og har fått navnet The Film Noir Collection.
– Jeg bruker lang tid på å velge et tema. Denne gangen ville jeg fordype meg i ikoner fra 60-tallet. Jeg gjør mye research, ser film, leser masse og finner bilder fra epoken. Etter hvert får jeg en idé om hva slags mønster og uttrykk jeg ønsker. Jeg er blitt fryktelig kritisk nå som jeg jobber med mine egne ting, og prøver sikkert hundre variasjoner før jeg er fornøyd.
Kritisk. Skjerfene er laget av silke, ull og modal. – Jeg er blitt fryktelig kritisk nå som jeg jobber med mine egne ting, sier Marianne Framhus.
Jeg er blitt fryktelig kritisk nå som jeg jobber med mine egne ting
Marianne Framhus – designer
Ensfarget
Hun begynner å samle sammen lappene med mønster. Til våren utvider hun med et par mønstrede bluser i silke.
Høsten 2020 kommer det også en kjole. Både den og blusene vil også komme i ensfargede varianter.
Marianne Framhus ler litt.
– Det er jo ikke alltid man er i humør til å gå med mønster.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.