Ennio Morricone til Norge: – Regissøren er filmens herre, ikke komponisten

Tekst

Vil du få varsel hver gang Øyvind Holen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto
Roma

Ennio Morricone (90) tar med seg 200 musikere på scenen når han fremfører musikken fra «For en neve dollar» og «Ondt blod i Vesten» i Telenor Arena.

Filmharmonien. Ennio Morricone er ikke så ivrig på å skrive filmmusikk lenger. – Jeg har generelt sagt nei til mange filmer, blant annet et par amerikanske og en italiensk, forteller han.

– Veldig ofte har jeg skrevet filmmusikken uten å ha sett filmen, forteller Ennio Morricone fra sin brune skinnstol hjemme i dagligstuen i Roma.

Den verdensberømte komponisten har skrevet musikk til anslagsvis 500 filmer og tv-programmer siden 1961, samt rundt ytterligere 100 verk ikke skrevet for skjermen. Bare i 1968 var det premiere på hele 38 filmer med Morricone-musikk, men han understreker at han aldri har komponert til mer enn 12–13 filmer i løpet av ett år. Ofte har han ikke fått se det han skal tonesette.

– Det er ofte regissøren, på grunn av en slags beskyttelsestrang, ikke ønsker at den uferdige filmen skal vises, og at han derfor gjenforteller filmen, men ikke viser den. Det er veldig vanlig at regissører oppfører seg slik, så jeg har mange ganger skrevet filmmusikken uten å ha sett filmen, bare med regissørens gjenfortelling og med manus.

Han fylte 90 år i november, men har ingen planer om å legge opp. Mandag 28. januar ankommer Ennio Morricone Telenor Arena med «60 Years of Music»-turneen, som med sine rundt 200 musikere og sangere har solgt over en halv million billetter siden 2014.

Les også: Lyden av skrekk
<p>Konsertmusikk. Ennio Morricone forholder seg til de originale partiturene når han nå turnerer verden rundt med filmmusikken sin. – I det store og hele vil jeg si at partiturene jeg har med, er de jeg opprinnelig skrev, forklarer han.</p>

Konsertmusikk. Ennio Morricone forholder seg til de originale partiturene når han nå turnerer verden rundt med filmmusikken sin. – I det store og hele vil jeg si at partiturene jeg har med, er de jeg opprinnelig skrev, forklarer han.

Sammen i 68 år. Ennio Morricone og kona Maria Travia på Oscar-utdeling, paret traff hverandre i 1950.

Musiker. Ennio Morricone spilte trompet i innflytelsesrike Gruppo di Improvvisazione Nuova Consonanza, her i 1965.

Husets herre. Ennio Morricone i dagligstuen hjemme i Roma, der han møtte D2 noen uker før han fylte 90 år lørdag 10. november.

Fakta:

Ennio Morricone

Italiensk komponist, født i Roma i 1928
enniomorricone.org

Best kjent for musikken til fem av Sergio Leones westernfilmer.

Filmmusikken til «Ondt blod i Vesten» (1968) har solgt i over ti millioner eksemplarer.

Nominert til Oscar for beste filmmusikk fem ganger, før han vant for Quentin Tarantinos «The Hateful Eight». Vant også en Æres-Oscar i 2007.

Skrev «El Mundial», den offisielle sangen til Fotball-VM i 1978.

Han har solgt rundt 70 millioner plater, og skrev ny kontrakt med plateselskapet Decca i 2016.

Har turnert verden rundt siden 2014. «60 Years of Music»-konserten kommer til Telenor Arena mandag 28. januar.

Mike Patton i Faith No More ga ut «Crimes and Dissonance» (2005), med et utvalg av Morricones gamle sanger i sjangre som easy listening, jazz og pop.

D2s Morricone-spilleliste: her

På audiens

Finn frem temaet fra «For en neve dollar» (1964) eller «Den gode, den onde og den grusomme» (1966) på D2s Morricone-spilleliste. Finnes det mer kjent filmmusikk?

Komponisten brukte enkle melodier og slående effekter for å gi filmens rollefigurer sine egne temaer, plystring antydet ensomhet, mens elgitaren formidlet kaoskreftene. Det er nesten så en blir skuffet over at Morricone ikke spiller velkomstmusikk idet D2 går ut av heisen og rett inn i dagligstuen hans.

Ektefellen Maria Travia, som Morricone traff i 1950, ønsker velkommen til parets velfylte leilighet i toppetasjen i en boligblokk i det velstående Monteverde Vecchio-nabolaget i Roma, et rolig strøk mellom sentrum og Leonardo Da Vinci-flyplassen ved kysten. Komponisten kan skue utover både Kapitolhøyden og Forum Romanum fra lenestolen.

Det er mye å tenke på før man får sette seg ned med «Il Maestro», som Morricone foretrekker å bli tiltalt. Ikke fordi han er spesielt jålete, men fordi dette er vanlig i den klassiske musikkverdenen, om enn noe gammeldags. For Morricone er en komponist av den klassiske skolen, han skriver musikk med penn og papir, sitter ikke og leter etter melodier ved pianoet, noe som understrekes i instruksen som må leses før audiensen innvilges:

«Maestro Morricone har et piano i stuen. Det er der utelukkende for at han kan vise frem sine ideer for filmregissører. Han liker ikke å bli fotografert eller filmet ved pianoet, og han liker heller ikke å bli spurt om å spille på det», står det på arket, som også advarer mot å bruke begrepet «spagettiwestern» (han oppfatter det som nedverdigende) og at han er glad i å diskutere andre aspekter ved karrieren enn musikken han skrev til fem av Sergio Leones skoledannende westernfilmer.

Morricone snakker bare italiensk og er en ettertraktet mann, så med bare 20 minutter til disposisjon – inkludert tolkens oversettelser av spørsmål og svar – er det null tid til høflighetsfraser, kaffeservering eller småprat. Så D2 går rett på sak, og spør hva slags råd han har til yngre regissører som vil skape noe originalt i samarbeid med en komponist.

– Hvilket råd jeg ville gi? Det er vanskelig å si …

«Il Maestro» er kledd i rød genser med stram skjortekrave, blå joggebukse og skinntøfler, og det er ikke lett å få blikkontakt med mannen bak de tykke brilleglassene. Han ser enten ned på lårene sine eller retter blikket mot sin trofaste tolk, Gioia, som kjenner komponistens tanker og meninger så godt at hun gjerne formulerer svarene mer tydelig enn ham selv.

– Regissøren burde forsøke å få jobbe med en allerede etablert komponist, en som regissøren allerede kjenner arbeidet til, og som han liker. Det er ikke så lett, men regissøren må kjenne på et åndsfellesskap med komponisten når det gjelder arbeidet, sier Morricone.

<p>Il Maestro med fans. Kurt Russell (f.v.), Ennio Morricone, Quentin Tarantino og Michael Madsen samlet i Roma i 2016.</p>

Il Maestro med fans. Kurt Russell (f.v.), Ennio Morricone, Quentin Tarantino og Michael Madsen samlet i Roma i 2016.

– Bør en regissør gi deg frihet eller klare føringer?

– Jeg jobber på følgende måte: først ber jeg regissøren om å holde munn. Så ser jeg filmen, eller leser manus, eventuelt får jeg han til å gjenfortelle, hvis han ikke har noe å vise meg. Så sier jeg: «Ikke si noe, for nå vil jeg reagere på det jeg nettopp har sett eller lest, sånn som jeg føler det, og så kommer jeg til å foreslå noen måter å løse dette på.» Stakkars den regissøren som prøver å foreslå løsninger for meg, da sier jeg fra meg jobben, hvis jeg kan.

Jeg har forstått at jeg kanskje skilte meg fra de amerikanske filmene, nettopp fordi jeg var jomfru i møtet med westernmusikken

Ennio Morricone – komponist

Europeisk western

Ennio Morricone skrev sine første musikkstykker da han var seks år gammel, og fullførte musikken til sin første film i 1961, etter et tiår som komponist og arrangør innen pop, tv og radio.

Da westernfilmen «For en neve dollar» hadde italiensk premiere i 1964, la den grunnlaget for tre bemerkelsesverdige karrierer. Clint Eastwood spilte sin første hovedrolle, regissør Sergio Leone viste at europeerne kunne lage bedre og billigere westernfilmer enn amerikanerne, mens Morricone skapte glassklare stemninger ved hjelp av sparsomme midler.

Morricone liker altså ikke begrepet «spagettiwestern», men han må jo være enig i påstanden om at europeerne i 1960- og 1970-årene laget bedre westernfilmer enn amerikanerne?

– Jeg må innrømme, som kinogjenger har jeg aldri sett en amerikansk western, og derfor kan jeg ikke svare bra på dette spørsmålet. Jeg skrev jo musikk for westernfilmer, men senere har jeg forstått at jeg kanskje skilte meg fra de amerikanske filmene, nettopp fordi jeg var jomfru i mitt møte med westernmusikken.

Han skrev musikken til Leones første westernfilmer før de var innspilt, slik at regissøren fikk spille musikken på filmsettet og dermed tilpasse scenene til musikken. Det er godt mulig derfor filmenes nøkkelscener er uvanlig sakte og dvelende.

Parallelt med filmarbeidet var Morricone også utøvende musiker. Fra 1964 og frem til 1980 var han trompetist i banebrytende Gruppo di Improvvisazione Nuova Consonanza; en gjeng komponister som kastet seg ut i fri-improvisering og ga ut syv album. «The Feed-back» fra 1970 mikser frijazz, klassisk og funk, er hyppig samplet og et ettertraktet samlerobjekt.

– Dette var en erfaring der jeg som moderne komponist ga meg i kast med moderne formspråk, istedenfor å arbeide med innspillinger der både innhold og teknikk stammer fra antikken eller middelalderen. Det var et møte mellom komponister i samtiden, med musikken til samtiden, og denne erfaringen med Il Gruppo er noe jeg har tatt med meg videre i livet som komponist.

<p>Blinkskudd. «For en neve dollar» (1964), «Den gode, den onde og den grusomme» (1966), «Ondt blod i Vesten» (1968), «The Mission» (1986), «De ubestikkelige» (1987), «Cinema Paradiso» (1988), «Inglourious Basterds» (2009) og «The Hateful Eight» (2015) har alle musikk av Ennio Morricone.</p>

Blinkskudd. «For en neve dollar» (1964), «Den gode, den onde og den grusomme» (1966), «Ondt blod i Vesten» (1968), «The Mission» (1986), «De ubestikkelige» (1987), «Cinema Paradiso» (1988), «Inglourious Basterds» (2009) og «The Hateful Eight» (2015) har alle musikk av Ennio Morricone.

Pøser på med strykere

Den allsidige bakgrunnen forklarer også Morricones bredde som komponist, fra modernistiske eksperimenter til romantiske, mer gammeldagse svisker. Hans mest kjente komposisjoner er preget av enkle melodier og minimalistiske arrangementer, skrevet og innspilt på lavbudsjett.

Oppdragsgiverne var regissører samtiden gjerne så på som b-vare, men resultatene til ikke minst Sergio Leone og Dario Argento står igjen som klassiske western- og skrekkfilmer. Ikke minst står Morricones westernmusikk på egne ben, som piskeslagene og gitaren i «For en neve dollar», plystringen og munnharpen i «For noen få dollar mer», surfgitaren og hoiingen i «Den gode, den onde og den grusomme» og det uforglemmelige munnspillet til «Harmonica», spilt av Charles Bronson, i «Ondt blod i Vesten».

Når Morricone tar med seg musikken ut på landeveien med fullt symfoniorkester, er det derimot «more is more» som gjelder.

– Jeg har med et orkester på turné, med en besetning som tar utgangspunkt i partiturene, men jeg har gjort noen få forandringer. Jeg har økt antall strykere, for strykeinstrumenter kan man øke antallet på og dermed forsterke lyden på, fordi det er så viktig at de høres godt. Derimot kan jeg ikke ta med meg to klarinetter hvis jeg har skrevet for én, eller én hvis jeg har skrevet for to, så resten av ensemblet er slik jeg har skrevet det.

<p>Mann for sin taktstokk. Ennio Morricone dirigerer Roma Sinfonietta på Det kongelige slottet i Caserta i Italia.</p>

Mann for sin taktstokk. Ennio Morricone dirigerer Roma Sinfonietta på Det kongelige slottet i Caserta i Italia.

Morricone trekker ofte frem Johann Sebastian Bach som forbilde, men er også inspirert av 1900-tallskomponister som Igor Stravinskij, Karlheinz Stockhausen og Pierre Boulez. Men da D2 spør om han kjenner noe slektskap til operakomponister som Giacomo Puccini og Richard Wagner blir han mutt.

– Nei.

– Men du skriver jo også musikk til historier?

– Så klart, men det er forskjellig. I filmens verden må komponisten være teknisk sterk, han kan både bli nødt til å skrive veldig gammel musikk eller helt moderne musikk, også av den eksperimentelle typen. Filmene komponisten må jobbe med vil være av ulik type, og ofte må han jobbe med flere filmer parallelt, og derfor er det så viktig med erfaring. Dette har ingenting med opera å gjøre.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med D2s beste saker rett i innboksen.

Meld deg på her

Morricone kan strekke seg til at Puccini kunne ha blitt en god filmmusikkomponist, hvis film hadde eksistert på hans tid.

– Men da ville han vært nødt til å tilpasse seg filmen, for det er regissøren som er filmens herre, ikke komponisten. En komponist kan gjøre mye, han kan uttrykke alt det som ikke ses og ikke ytres med dialog i filmen, og han kan gjøre det bra. Men det er definitivt ikke han som er filmskaperen.

Regissøren er filmens herre, ikke komponisten

Ennio Morricone – komponist

USA-karrieren

Ennio Morricone har bodd i Roma hele livet. Selv om tilbudene sto i kø, flyttet han aldri til USA for å stille seg til disposisjon for filmindustrien i Hollywood. Han begynte å jobbe med amerikanske filmskapere tidlig i 1970-årene, men fordi han misliker å fly, måtte regissørene som regel reise til Roma.

Etter sin første Oscar-nominering, for musikken til Terrence Malicks «Himmelske dager» (1978), ble oppdragene mer prestisjefulle og budsjettene romsligere, med høydepunkt som den Oscar-nominerte musikken til Roland Joffés «The Mission» (1986) og Brian De Palmas «De ubestikkelige» (1987), samt Sergio Leones svanesang, gangsterklassikeren «Ondt blod i Amerika» (1984).

Morricone vant ikke Oscar for beste filmmusikk før i 2016, for musikken til Quentin Tarantinos «The Hateful Eight», hans første western siden Bud Spencer-filmen «Vestens hardeste neve» (1981). Det vil si, Morricone tolket ikke filmen som en western da han skrev musikken, han oppfattet den som en spenningsfilm. Da hadde Tarantino allerede brukt gamle stykker fra Morricone-katalogen i både «Kill Bill» og «Inglourious Basterds», og Morricone svarte med blant annet å gi Tarantino et stykke musikk opprinnelig skrevet til John Carpenters «Tingen fra en annen verden» fra 1982. Nå takker Morricone stort sett nei.

– Jeg har sagt nei til mange regissører som har bedt meg om å skrive for dem. Jeg har beholdt én eneste regissør, som også er en venn av meg, og han skriver jeg fortsatt for, hvis og når han ber meg om det.

Morricone nevner ikke navn, men han snakker om Giuseppe Tornatore, som han har tonesatt filmene til siden «Cinema Paradiso» (1988) og frem til «La corrispondenza» (2016), i tillegg til at Tornatore lenge har jobbet med en dokumentarfilm om Morricone. Når Morricone forteller om planene sine fremover, er de så tallrike at intervjuet går et helt minutt på overtid.

– Jeg planlegger å fortsette å komponere som vanlig, jeg har skrevet en messe for dobbeltkor og orkester og en konsert for to piano og orkester, dette har jeg skrevet i en periode der jeg har latt være å jobbe med film. Jeg takker nei til både italienske og amerikanske filmer, og i stedet gjør jeg de konsertene som jeg selv ønsker. Men jeg sitter i hvert fall ikke hjemme og gjør ingenting.

Sitatene er oversatt fra italiensk av Kjartan Aarsand.

***

Tre om Ennio Morricone:

John Erik Kaada
Komponist og artist

– For meg er det måten Ennio Morricone jobbet på i studio i 1960-årene som gjør ham så stor. Han fulgte magefølelsen mer enn teorien, og blandet instrumenter og lyder som i teorien ikke skulle passe sammen, på mesterlig vis. Jeg skulle gjerne ha vært flue på veggen da de jobbet, med merkelige mikrofonplasseringer, klangkamre og springreverbs; alt gjort med en enorm selvtillit og god smak. Når han fremfører og lager musikk med symfoniorkester og tradisjonelle besetninger, mister musikken hans særpreg og blir mindre interessant – etter min smak.

Kristoffer Lo
Komponist og artist

– Han har vært med på å forme musikkhistorien, har inspirert så å si alle som sysler med filmmusikk, og har laget musikk mennesker over hele verden kjenner igjen. Jeg ble introdusert via Metallica, som har brukt «Ecstasy of Gold» fra «Den gode, den onde og den grusomme» som åpning til konsertene sine siden 1983. Jeg har spesielt sansen for hans akkordprogresjoner, som i «The Sicilian Clan», og melodiføringer, som i «Cinema Paradiso». Musikken hans er full av dramatikk, men uten at det bikker over. Han greier å holde igjen der det trengs, og bruker elementer som løser opp det som eventuelt kan bli for svulstig.

Håkon Heggstad
Journalist i NRK Alltid Klassisk

– Jeg merker at mange komponister og regissører er fascinert av det Morricone har gjort, men det er vanskelig å etterligne ham uten at det blir veldig åpenbart. Mange har vært ute etter en slik gjenkjennelig westernsound, ved hjelp av munnspill, banjo, plystring og rare vokallyder, men de oppfattes sjelden som noe originalt – kun som referanser til Leone og Morricone. En av Morricones bragder er at han, med sin modernistiske skolering og kompromissløse tilnærming til lyd i film, har skapt både en stil og et referanseunivers som er både originalt og seriøst. De som prøver for hardt å «lære noe» av Morricone, blir fanget i en stil han selv har utviklet og fullendt.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk