«WTF with Marc Maron» er kåret til tidenes beste podkast

En middelaldrende mann med grålig hår, runde briller og en tykk bart ligger i fosterstilling på et scenegulv. Han knuger mikrofonen inntil brystet, pannen er et nett av bekymringsrynker. Det er komiker Marc Maron (52), blåst opp i femdobbel størrelse og hengt opp på Sunset Boulevard, for å minne Los Angeles-beboerne på at hans nye stand up-show snart kommer til en tv-skjerm nær dem – kun for én kveld.

Noen kilometer unna, i et rustrødt murhus i Highland Park, er Marc Maron i ferd med å bake rosenkål.

– Men jeg er redd de har brent seg, sier han, mens pannen rynker seg sammen.

Marons frykt for å mislykkes – enten det er med rosenkål eller med livet generelt – er selve drivkraften bak den populære podkasten «WTF with Marc Maron».

Siden 2009 har han delt allslags bekymringer med lytterne sine: dårlig helse, kort lunte, samlivsproblemer, familietrøbbel, pengeproblemer og generell livsangst. Det er nettopp disse nevrosene som har fått et stadig større publikum – inkludert Barack Obama – til å lytte til ham. Mens Maron har jobbet seg gjennom narkotika- og alkoholmisbruk, to skilsmisser og elendig selvtillit, har følgerne strømmet til: i skrivende stund er «WTF with Marc Maron» lastet ned over 200 millioner ganger.

Det er ikke bare monologene som gjør podkasten til en av de mest populære gjennom tidene; Marons formidlingsevne spiller en minst like stor rolle. Komikerens åpenhet med egne nevroser smitter nemlig over på intervjuobjektene. Han har en helt egen evne til å få gjestene til å dele sine innerste tanker – noe som blant annet førte til at intervjuet med komikerkollega og langvarig venn-uvenn Louis CK havnet på førsteplass da nettmagasinet Slate ifjor kåret de 25 beste podkastepisodene gjennom tidene.

Nå står celebritetene i kø for å la seg intervjue av Marc Maron. Men slik har det ikke alltid vært.

La oss snakke om det. – Dere vil kanskje se gara­sjen min?

Han vandrer gjennom den rotete ungkarsboligen «The Cat Ranch», forbi kasser med lp-plater og de to kattene Monkey og La Fonda, går gjennom kjøkkenet og ut på baksiden, hvor en solfylt terrasse med utsikt ut mot en frodig dal åpenbarer seg. Til høyre for den står en liten garasje.

Det er her det skjer. Hit, til det provisoriske ­studioet, kommer i hovedsak komikere, men også skuespillere, forfattere, musikere og regissører for å snakke ut: om komikerfagets hemmeligheter, om nevroser, barndoms­traumer, rusproblemer, selvmordsforsøk, om sine største bekymringer og sine mørkeste tanker.

Gjestelisten er imponerende: Chris Rock, Robin Williams, Jimmy Fallon, Aziz Ansari, Amy Schumer, Mike Myers, «Breaking Bad»s Bryan Cranston, «Mad Men»s Jon Hamm, Claire Danes, Michael Keaton og Lena Dunham er et lite knippe av komikerne og skuespillerne som har holdt Maron med selskap i garasjen gjennom drøyt 650 episoder.

– Den er ikke så mye å skryte av, men det funker, sier han fra døråpningen.

Det lille rommet er fullstappet av nips, plakater og avisutklipp. Dukkeversjonen av Maron hviler seg mot bøker om filosofi og psykologi. Veggene er dekket av ulike varianter av ham selv og de to kattene: heklet, tegnet, malt eller brent inn i treverk. Det meste kommer fra fansen, men noe stammer fra gjestene. 

Rockere som Keith Richards, Elvis Costello, Iggy Pop, og Father John Misty har alle diskutert musikk med Maron rundt det avlange Ikea-bordet. For øyeblikket er det dekket av papirlapper, en dataskjerm, en haug med cd-plater, to mikrofoner – og et take away-kaffekrus under en glassklokke.

– Obama drakk av den koppen, sier Maron, plutselig høytidelig.

I sommer lagde han podkasthistorie, da Barack Obama besøkte garasjen. Det er første gang en ameri­kansk president har gjestet en podkast.

– Fuck, sier han, og rister på hodet.

– Det var ganske surrealistisk.

På bunnen

Så hvordan kan det ha seg at en utskjelt og avdanket standupkomiker med rus- og alkoholproblemer, forhatt av kollegene sine, fikk selveste presidenten i tale?

– Nysgjerrighet, sier Maron.

– Jeg har alltid vært ekstremt nysgjerrig på folk, sier han, og slurper kaffe fra et syltetøyglass.

Høyre langfinger er utsmykket med en robust «WTF»-ring. Som guttunge klarte han ikke slutte å spørre «hvorfor, hvorfor?»

– Jeg var en rar unge, følte meg ofte ukomfortabel, det gjør jeg forsåvidt fortsatt, sier han og ler den kneggende latteren som fansen hans kjenner så godt.  

Unge Maron tilbragte mesteparten av fritiden i ­Albuquerque, New Mexico i selskap med komikere på tv-skjermen, først Buddy Hackett, Jackie Vernon, Don Rickles og Cheech and Chong, senere Woody ­Allen, George Carlin og Richard Pryor.

– De gjorde verden forståelig for meg. Latter var fantastisk befriende, jeg fikk det for meg at det var dette jeg ville bruke tiden min på: å få folk til å le. 

Ofte skulket han litteraturforelesningene på ­Boston University, og tok bussen til New York og stand-up-baren Comic Strip. En kveld satt komiker Paul Reiser i en av båsene. Maron mannet seg opp, gikk bort til ham og spurte: «Hvordan blir man komiker?»

«Du må bare kaste deg ut i det, gjøre massevis av open mics,» svarte Reiser. «Ikke gi opp, selv om det ser mørkt ut.»

Maron tok ham på ordet. Etter å ha vunnet en komikonkurranse i Boston, flyttet han til Los Angeles og ­begynte å jobbe som dørvakt på den legendariske stand up-klubben Comedy Store i Hollywood. Men jobbene lot vente på seg. Maron manglet det lille ekstra.

En fiendtlig og bitter innstilling til omverdenen hjalp heller ikke. Mens jevnaldrende komikere som Jon Stewart og Louis CK lagde egne tv-show, opptrådte han på små, mørke scener rundt i Los Angeles. Betalingen var elendig.

– Jeg var sint og bitter, og solgte ikke billetter. Alt jeg fikk var såkalte open mic-show, som er et mareritt. Du venter en hel kveld for å gå på i fem minutter for en halvtom sal – det hendte til og med at jeg ble glemt av arrangøren. Det er veldig brutalt, et ensomt liv, og jeg taklet det dårlig. Jeg var hard på flasken, og det ble mye dop. For å oppsummere det kan jeg si at jeg dro til L.A. og møtte veggen.

Snart var han skilt for andre gang, blakk, alkoholisert og helt uten en plan.

Tilgi meg

«Ikke gi opp, selv om det ser mørkt ut.» Reisers ord ble et mantra: Maron tvang seg selv til å tenke nytt.

I flere år hadde han ledet det tre timer lange satiriske, sketsjbaserte programmet «Morning Sedition», på Air America. Han var god til å snakke for seg. Samtidig hadde podkaster begynt å spre seg i USA. «This American Life» og «Radiolab» var allerede i full gang, og komiker Ricky Gervais høstet suksess med «The Ricky Gervais Show». 

– Jeg visste hva en podkast var, men hørte aldri på dem, sier Maron.

Likevel: Kanskje han bare skulle lage en? Hvor vanskelig kunne det være?

Sammen med produsent Brendan McDonald snek han seg inn i Air Americas radiostudio på nattetid. Etterhvert flyttet de mikrofonene til Marons garasje.

– Det store filosofiske spørsmålet for meg på midten av 2000-tallet var: «What the fuck?» Hele livet mitt føltes litt sånn: What the fuck skjedde, liksom?

Ved å rendyrke samtalen mellom to komikere, to ganger i uken, forsøkte han å finne svar.

– Jeg er en selvsentrert person, en stor del av podkasten handler om min egen angst. Hvis du lytter til de første 100 episodene, høres det ut som om jeg har bedt disse celebritetene komme for å hjelpe meg med å finne ut av problemene mine. 

En annen drivkraft var Marons trang til å be om tilgivelse – og til å lette på samvittigheten.

– I løpet av årene i L.A. hadde jeg distansert meg selv fra resten av komimiljøet gjennom oppførselen min. Jeg var en marginal karakter, mislikt av de fleste, en kynisk, rar og sint drittsekk som snakket stygt om andre komikere.

Han ville bli tatt tilbake inn i varmen igjen.

– Jeg har sagt unnskyld til mange komikere, tror jeg kom meg gjennom de fleste. Noen broer måtte bygges opp på nytt, andre var ikke engang klar over at vi hadde hatt en feide. 

SNL-grums

En bro som måtte gjenoppbygges var den mellom ham selv og gudfaren for amerikansk komedie, «Saturday Night Live»-general Lorne ­Michaels. I monolog etter monolog – og samtale ­etter samtale – forbannet Maron den «onde trollmannen» han så i Michaels, mens han forsøkte å komme til bunns i hvorfor han ble funnet for lett, etter å ha vært på audition i 1995.

– «SNL»-auditionen var det øyeblikket i livet mitt som kunne ha snudd opp ned på alt. Jeg følte at jeg hadde feilet, at jeg hadde gjort noe galt, samtidig var jeg bombesikker på at Michaels var ute etter å ta meg. Han ble en besettelse, sier Maron.

I oktober ble sirkelen sluttet, da Michaels var gjest hos Maron. De fikk snakket ut, og Michaels forklarte hvorfor Maron ikke fikk jobben.

– Det viste seg at det ikke hadde noe med meg personlig å gjøre – jeg passet ikke inn i miksen! Og jeg som hadde gått og grunnet på dette i så mange år. Det er det vi gjør, vi mennesker, vi tviholder på egen usikkerhet, lar enkelthendelser vokse seg ut av proporsjoner i hodene våre. Når jeg tenker tilbake på det, tror jeg ikke jeg var rett mann for «SNL». Jeg var ikke klar. Dessuten formet det podkasten. Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag, hadde det ikke vært for det avslaget.

Personlig humor

Sammen med kolleger som ­Louis CK, Aziz Ansari og Amy Schumer, tilhører ­Maron en ny generasjon komikere som bruker seg selv og sitt eget liv som latter-materiale. Sceneversjonen av Maron er en forlengelse av podkast-varianten: en nevrotisk fyr som, gjennom lange snirklete historier heller enn vitser, snakker ut om livet sitt.

– Å ha friheten til å snakke på podkasten former det jeg gjør på scenen. Mye av det jeg snakker om genererer materiale; jeg tenker høyt.

Standupen har også forandret seg, han er mindre bitter nå.

– Tidligere slet jeg med troen på meg selv. Podkasten ble beviset på at jeg gjorde noe relevant, den har gitt meg en fryktløshet som ikke var der tidligere, sier han.

Marons standupshow går for fulle hus, stadig svinger han innom ulike Late Night-show – blant ­annet holder han rekorden med 46 besøk hos Conan O’Brien. Han har spilt inn flere Comedy Central-show, pluss tv-serien «Maron» – også den basert på eget liv – og opptrer på scener verden rundt. Men «WTF With Marc Maron» forblir hjertebarnet hans.

– La meg vise deg hvordan jeg jobber.

Maron forsvinner inn i garasjen og kommer tilbake med et ark fullt av bokser med tekst, kruseduller og skriblerier.

– Jeg forbereder meg ikke noe særlig, bare kaster ut alt jeg har i hjernen og putter det i små bokser, sier han og peker rundt på arket.

– Dette er Keith Richards-notatene mine, helt ­uleselig. Fuck, da var jeg nervøs, skikkelig fan-ish.

Så nervøs var Maron før møtet med sitt store idol at han – som ikke har rørt en sigarett på ti år – sprakk, og delte en Marlboro Red med Rolling Stones-gitaristen.

– Det var definitivt verdt det! Keith var litt full, han hadde tatt seg noen cocktailer på forhånd. Men han er en smart fyr, han husker mer enn folk skulle tro. Det var noen søte øyeblikk der, blant annet fikk jeg ham til å snakke om rollen som bestefar. Og jeg fikk ham til å le. Det var målet mitt.

Lyttetrening

«Wow, jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme til å snakke om det der», er en vanlig tilbakemelding han får fra gjester; ordet terapi brukes ofte for å beskrive podkasten.

– Å kalle en dyp, oppriktig samtale mellom to mennesker for terapi sier mye om hvor vi befinner oss i ­dagens samfunn. Vi er så selvsentrerte, andre ­menneskers problemer er ikke våre problemer; vi har ­aldri tid til å sette oss ned og snakke sammen lenger. Men noen ganger trenger folk bare å prate, de trenger noen som lytter.

Selv har han måttet lære det.

– Noen ganger er jeg flink til det, andre ganger er jeg utålmodig. Jeg fullfører folks setninger – fuck, jeg fullførte til og med presidentens setninger, ha-ha-ha! Men for det meste var han enig med meg.

– Hva gjør du når en gjest ikke leverer?

– Det er vanskelig. Du må bare fortsette å presse på, lure dem til å snakke. Det blir bare et reelt problem når folk forventer å bli intervjuet. For jeg intervjuer ikke, det er en samtale. De er nødt til å komme seg dit. Hvis en gjest ikke er villig til å ha en ordentlig samtale, blir det hakkete, lite tilfredsstillende. Heldigvis skjer ikke det så ofte.

President i garasjen

Marc Maron står med tele­fonen i hånden. Han har nettopp snakket med Det hvite hus. Presidenten er fan – han vil gjerne bli ­intervjuet av Maron. I garasjen hans. Kunne det la seg gjøre?

– Det føltes helt uvirkelig. Ettersom intervjuet nærmet seg, tenkte jeg: «Skjer dette?» Og så: «Hjelp, dette skjer!»

Men Marons første reaksjon var irritasjon. Han hadde bestilt ferietur til Hawaii uken før Obamas ­ønskede ankomst, og lurte på om det ikke gikk å finne en annen dato for besøket?

– Produsenten min sa: «Er du helt tullete? Du ber ikke USAs president om å komme på besøk når det passer deg.» Men til mitt forsvar bruker jeg bonus-poeng, da kan man ikke bare avbestille.

Han knegger.

– Sånn takler jeg angsten – ved å bli en idiot.

Mens han leste Obamas selvbiografi «Letters From My Father» på en Hawaii-strand, saumfarte Secret Service huset hans, satte opp et telt i hagen, hengte opp mikrofoner i alle rom og briefet ­naboene.

– De installerte til og med egne telefonbokser i tilfelle verden gikk under mens han var på besøk, og noen måtte kontakte ham, sier Maron.

Endelig var dagen der. Mens Obamas helikopter sirk­let over området, mens politiet omringet huset og skarpskyttere holdt stand på naboens tak, satt ­Maron i sofaen og klimpret på gitaren, kikket over ­notatene sine og forsøkte å finne roen.

– Planen var å bare være meg selv, og håpe på en slags forbindelse mellom meg og Obama, sier han.

Og så satt de der, i garasjen, med et lite bord ­mel­lom seg og hver sin kaffekopp foran seg.

Bare to dager tidligere – 17. juni 2015 – hadde den selverklærte rasisten Dylann Roof åpnet ild i en afroamerikansk kirke i Charleston. Ni mennesker mistet livet. Obama var sterkt preget av hendelsen. I over en time snakket de om Charleston, rasisme og USAs våpen­politikk, men også om Obamas familie, om tankene rundt hans siste dager som president.

– Han er en veldig omtenksom og ærlig fyr, og han var genuint forbannet og knust etter skytingen, forteller Maron.

– Det var ganske sterkt å se.

I dagene som fulgte var amerikanske medier fulle av analyser av samtalen. Maron ble intervjuet om opplevelsen både på tv og radio; samtlige medier var overrasket over Obamas åpenhet.

– Det var definitivt et par gode, oppriktige øyeblikk der, jeg tror det må være et av de beste intervjuene jeg har gjort, sier han.

– Vi fikk kontakt, også på en showbiz-måte. Han har tross alt den største skuespillerjobben i verden.

Stolthet og redsel

Én person står fortsatt på listen over «komikere å si unnskyld til»: tidligere vert for «The Daily Show», Jon Stewart.

– Jeg var en drittsekk mot ham i flere år, og såret ham ganske sikkert, sier Maron.

Da han inviterte Stewart til garasjen for å skvære opp, ble svaret «nei».

– Han ville ikke snakke ut offentlig, men han ba meg på en kaffe.

– Og ...? Drakk dere kaffe?

– Nei. Jeg skulle gjerne ha snakket med ham, men jeg er nok for stolt. Og litt redd. Jeg lurer på hvor ­aktivt det sinnet er, hvor stygt det vil bli. Jeg tror det kan bli ganske stygt, mumler Maron og stirrer ut i luften.

Bekymringsrynkene er tilbake i pannen.

– Han vil sikkert utfordre meg, skjelle meg ut. Eller kanskje han ikke bryr seg? Det er hans valg å ikke ville snakke med meg. Kanskje jeg bare må leve med det?

Les også:
ANDREAS VIESTAD I TOKYO: Her spiser du Michelin-meny til 300 kroner – og en fiskebolle er stjernen.

SIGNATURRETTEN: Teatergrillen er Stockholms toast-mester.

Les mer fra D2 her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.