Per Dybvigs atelier i Stavanger sentrum er et nedlagt trykkeri. Regnet trommer på blikktaket til lagerbygningen utenfor. Inne er det kaldt, han jobber best da, og det er jo bare å ta på en jakke. På veggene er det stiftet fast svære papirark med tegninger til separatutstillingen han åpner i dag i Galleri Opdahl.

– Jeg har gått amok med øks, sier Dybvig og tar en slurk kaffe av en pappkopp.

Foran ham står et spinkelt, flisete trebord. På den ujevne overflaten har Dybvig svidd inn vakre tegninger med brennepenn. Tregrener og langbente fugler, en hare med en sigarett i munnen og pistol i hånden.

– Her er det ikke snakk om å pusse med sandpapir. Jeg liker ikke når ting blir for fint, sier Dybvig.

– Fine ting på stygge ting. Det liker jeg.

LYKKELIGE

Han har illustrert noen av de største barneboksuksessene i Norge de siste tiårene. Per Dybvig har tegnet Doktor Proktor med hår og skjegg til alle kanter og Bulle med knallrød sveis og enorme mengder oppdrift fra baken. Han har tegnet den oppvakte Reven med høye ører og den retthalede Grisungen. Svein og den skabbete rotta Halvorsen.

«Forfattere kan prise seg lykkelige hvis de får mulighet til å gå i partnerskap med denne mannen», skrev juryen i sin begrunnelse da han fikk Bokkunstprisen ifjor.

Han må si nei til mange, for flere av barnebøkene er blitt suksessfulle serier med stadig nye utgivelser. Dessuten er Dybvig en etablert billedkunstner på egen hånd. Arbeidene hans er kjøpt inn av blant annet Nasjonalgalleriet, Stavanger Kunstmuseum og Wien Museum. Gjennom hans europeiske gallerist, Christine König i Wien, som også representerer Ai Weiwei og Jimmie Durham, deltar hans verker på en rekke utstillinger.

EVENTYR

Dybvig setter seg i en lenestol med oransje stofftrekk og armlener i teak.

– Gjør det noe at jeg røyker? spør han.

– Det går fint.

Han blir sittende med en Prince i hånden, ser på den.

– Jeg fyrer opp én, jeg, og så ser vi hvordan det går.

Han har alltid tegnet. Moren Inger er tidligere formingslærer. Faren, som også het Per, var brannmann, og tegnet hele tiden når han var hjemme. Penner, blyanter og ruller med papir lå alltid fremme for de fire søsknene. Når det var bursdagsselskaper, fikk alle barna tegne på papirduken. 

– Jeg er oppvokst med eventyr. Asbjørnsen og Moe. Kittelsen. Det er nok noe i den tradisjonen som gjorde meg hektet på tegning. Nifse ting. Troll og dyr. Store greier. Det lå noe der som var veldig viktig for meg, sier Dybvig.

HAREJAKT

«Ett av hans mange talenter er å se de små tingene som vi andre ser, men ikke biter oss merke i. Den krumme nesen til en kjent bartender i byen eller hva det måtte være», mener en av vennene.

I Berlin fotfulgte Dybvig to menn som kom ut av en butikk i to timer mens han tegnet dem underveis. Skisser gjort på kanskje 15 sekunder, mens mennene var intetanende. Han har gjort lignende prosjekter i Wien og Moskva, og gitt ut «The Vienna Drawing Book» og «The Moscow Drawing Book». Tegningene fra Moskva skal stilles ut der i april. Blyanttegninger av mennesker på gaten, i kafeer og hotellresepsjoner, mens de venter på grønt lys, mens de snakker i mobiltelefon, synger på gaten eller røyker.

– Dette er animasjonsstudioet mitt, sier Per Dybvig og viser frem et hjørne i atelieret.

For et par år siden ville han gjøre noe nytt. Få tegningene til å bevege seg. Han begynte å lage animasjonsfilmer. Studioet består av et bord, to lamper og et stativ med et fotoapparat. Her står han bøyd over bordet hvor han taper fast et ark, tegner, tar bilde, visker ut og tegner på nytt på samme ark, tar et nytt bilde, igjen og igjen. Først når han kommer til en ny scene bytter han til et nytt ark. Utgangspunktet for filmene var et maleri Dybvig kom over, «Hunter caught by the hares», et makabert trykk fra 1534 hvor harene henger jegeren og slakter hundene.

– Jeg ble opphengt i den motsatte situasjonen. Samtidig har filmene innslag fra folkeeventyrene og mer absurde ting. Det er ikke en historie som går rett frem.

En erkeamerikansk stemme leser teksten til de bevegende bildene av jegere, hunder og harer som går på bar og drikker seg fulle, blant annet. Det er selveste grillkongen, Craig Whitson, som Dybvig har kjent siden han tegnet menyer for hans nystartede meksikanske restaurant Harry Pepper på 1980-tallet.

GI FART

– Det er sykt mye krus her, sier Dybvig og ser seg rundt.

Brune pappkrus står på bordene og på gulvet. I noen er det kald kaffe, i andre rester av maling og blekk.

Alle arbeidene han jobber med i atelieret nå har sprunget ut fra den siste animasjonsfilmen, «Hare! Introducing the Horse (Hunter Hare Dog 3)». Han tar en liten del fra filmen, en situasjon eller en detalj, og gjør det til et nytt verk. Som de store grenene som henger på veggen. Brede penselstrøk med farget blekk, de ligner japanske kirsebærblomster. Eller tegningene som ligger spredt utover et bord. En av dem viser en elg som ligger på et operasjonsbord omringet av en gnu og en røykende hare blant annet. 

– Her bruker jeg en tynn penn. 0,13 millimeter. Den er som en nål, sier Dybvig.

– Der ligger fascinasjonen. At jeg kan bruke ulike teknikker, ulike størrelser. Bevege hele armen eller bare ytterste del av tommel og pekefinger, sier han og holder fingrene om en blyant for å vise.

– Å jobbe med illustrasjoner er noe annet enn disse tingene her. Da har du en tekst å forholde deg til. Det er ikke alltid sånn at de tegningene hadde funket på en vegg. De skal funke i en bok. Gi teksten litt fart. Eller bare underbygge det som står i teksten.

Det mest tidkrevende er å finne de riktige typene, de som skal fungere gjennom hele boken, kanskje en hel serie etterhvert.

– Du må finne noen typer du vil jobbe med. I stort og smått, fra siden og foran. Du skal like hvordan de ser ut, sier Dybvig.

Det blir kanskje litt diskusjon. Han sender inn noen skisser, forfatteren synes kanskje at figuren skal være litt lenger, eller litt tykkere.

– Tenker du på at det er barn som skal se på illustrasjonene i bøkene?

– Nei, egentlig ikke.

Han ser ut i luften.

– Du har en tekst å forholde deg til, som gir mange ideer om hvordan ting skal se ut. Jeg prøver å ikke holde igjen. Nei, hva skulle det vært? At reven og grisungen røykte? Jeg prøver jo å gjøre det morsomt. Så det er feil å si at jeg ikke tenker på hvem mottageren er. Jeg prøver å gjøre det varmt. Sympatisk, men ikke overkoselig. Realistisk.

FILM

Det faller ikke i smak hos alle. «Doktor Proktor»-bøkene er solgt til 38 land. Men blant annet i England, Nederland og Ungarn er ikke Dybvigs illustrasjoner med.

– De er kanskje blitt for groteske, eller stygge. Eller rufsete, eller rølpete. Men jeg mener jo at de ikke er det, sier han.

Filmen «Doktor Proktors prompepulver» har han ennå ikke sett. Han aner ikke hvor mye filmskaperne har lagt vekt på tegningene hans.

– Kristoffer Joner ser vel ut som Doktor Proktor. Og jeg kan tenke meg at Atle Antonsen ser bra ut som Herr Thrane, sier Dybvig.

– Det gleder jeg meg til å se, sier han og tilbyr wienerbrød fra Fredriks bakeri rett oppi gaten.

STOFFLIGHET

To uker før utstillingsåpning er det fortsatt mange tomme ark i atelieret.

– Jeg liker å jobbe så tett opp mot utstillingene som jeg kan, sier Dybvig.

– Det er noe med deadline som gjør at ting oppstår, som ikke ville gjort det om du hadde all verdens tid.

Forlagene skryter av at han leverer i tide. Når fristen nærmer seg, kommer det en tykk forsendelse fra Per Dybvig i Stavanger. Da sitter det nervøse forlagsredaktører og håper at de verdifulle tegningene ikke forsvinner i posten på vei til Oslo.

– Jeg kunne sikkert forenklet det. Jeg kan skanne, altså. Men jeg har den fascinasjonen for papiret. Det fysiske, konkrete ved blyant, blekk, papir. Hvordan papiret responderer på blyanten, Det har med stoffligheten i ting å gjøre, sier han.

Angst. Det har sluttet å regne utenfor. Per Dybvig setter en cd inn i en spiller. Miles Davis.

– Du har en utrolig fin jobb, har du ikke?

– Jeg har mer en tendens til å tenke på det som ikke er så fint med den, sier Dybvig.

Han går ned på knærne ved et stort papirark og sier «jeg skal gjøre en gren». Han dypper penselen i farget blekk, sikter på papiret og plasserer en målrettet strek, så et par til og noen prikker. Du må vite hvor du skal sette streken, hvor du ikke skal sette den, sier han. Ofte handler det like mye om å holde igjen,

– Hva er det som ikke er så fint med jobben?

– Det har jeg ikke lyst til å snakke så mye om. Det er ... det er ...

Han setter seg i lenestolen, skrur på vannkokeren og plasserer en røyk i munnen. Han tenner den ikke.

– Med fare for å virke litt ...

Han tenker.

– Det er mye arbeid. En streben etter noe du vil ha tak i. Det skal lite til for at ting ikke fungerer. Når arkene ligger der hvite på gulvet, er det litt angst.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.