Periodedrama satt til Tyskland – er det mulig å assosiere det med noe annet enn dystopiske fortellinger fra første- eller annen verdenskrig?
Kanskje, for snart kommer tv-serien som foregår i tidslommen før Hitler, historisk kjent som Weimar-republikken, en epoke med flere valører enn kun mørke. Da var Tyskland et arnested for hedonisme, uhemmet rusbruk, intellektuell innovasjon, maktkamp og økonomisk forfall.
I løpet av året vil både Netflix og NRK vise den tyske storsatsingen «Babylon Berlin», den dyreste ikke-engelskspråklige tv-serie noensinne produsert. Ikke siden Fassbinders 15 timer lange kultklassiker «Berlin Alexanderplatz», har Berlins livsglade periode mellom 1919 og 1933 tatt like mye plass på skjermen.
Serien følger den morfinavhengige etterforskeren Gereon Rath, som må navigere i syndens pøl, samtidig som han forsøker å oppklare en betent utpressingssak.
Kultureksplosjon. I Frankfurt Kunsthalle viser 200 arbeider fra 62 kunstnere et dønn ærlig blikk på livet i Weimarrepublikken. Foto: Christian G5
Illustrert vitenskap. Robert Nippoldt har tegnet nøkkelrollene fra tidsepoken i boken «Night Falls on Berlin in the Roaring Twenties».
Handlingen foregår like mye på nattklubb, som den gjør i de politiske kvarter. Passende nok er det vår tids fremste bon vivant Bryan Ferry som har bidratt med musikken til serien.
It-by
I år kan 1920-tallet også erfares i bokform. Illustratøren Robert Nippoldt, som tidligere har tegnet for The New Yorker, Time Magazine og Le Monde, utgir boken «Night Falls on Berlin in the Roaring Twenties».
Med sirlig penn skildrer han karakterene som rørte seg i hovedsetet for det blomstrende kulturlivet i Europa: Jødiske intellektuelle som endret filosofihistorien, banebrytende designere på Bauhaus-skolen, og Fritz Lang som regisserte den filmhistoriske 1927-perlen «Metropolis».
Baksiden av medaljen
I Frankfurt skal utstillingen «Splendour and Misery In the Weimar Republic» vise frem festen – og dagen derpå.
Etter første verdenskrig brøt kunstretningen «den nye sakligheten» med ekspresjonismen. Kunstnerne ville ikke lenger male landskap, men ta et nådeløst oppgjør med samfunnet, som konstant var på randen av kollaps.
Utstillingen viser blant annet Otto Dix’ malerier av avdankede prostituerte, George Grosz’ karikerte mennesker og Jeanne Mammens portretter av dem som fikk Tysklands tannhjul til å gå rundt, nemlig mennesker på fest.
* (Vilkår)