Siste samling. I januar var våre beste skøyteløpere samlet i Stavanger. Det nærmet seg OL og teknikk skulle finslipes, form skulle spisses. Trenerne sto med stoppeklokke rundt halsen. «Bedre venstreben i dag», kunne de rope. Her glir Håvard Holmefjord Lorentzen, Sverre Lunde Pedersen og Allan Dahl Johansson nedover langsiden

Siste samling. I januar var våre beste skøyteløpere samlet i Stavanger. Det nærmet seg OL og teknikk skulle finslipes, form skulle spisses. Trenerne sto med stoppeklokke rundt halsen. «Bedre venstreben i dag», kunne de rope. Her glir Håvard Holmefjord Lorentzen, Sverre Lunde Pedersen og Allan Dahl Johansson nedover langsiden

Slik fikk Norge igjen verdens raskeste på is

Tekst

Vil du få varsel hver gang John-Arne Ø. Gundersen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto
Stavanger

Mandag 19. februar ble Håvard Holmefjord Lorentzen første norske skøyteløper siden 1948 til å vinne OL-gull på 500-meter. Slik fikk Norge en ny istid.

Oppdatert artikkel: Denne artikkelen ble skrevet i forkant av mesterskapet.

«Og det var siste par!» Speakerens stemme lyder hult over høyttalerne i ishallen. Det er Norgescup første helgen i januar, runde på runde er blitt gått, fedre har sittet med stoppeklokker på tribunen, trenere har viftet med armene på vekslingssiden og ropt febrilsk, «Kom igjen! Kom igjen! Du er sterkest! Dette tar du!», og løperne har kastet seg inn i siste sving med dødsforakt og forsøkt å få de stive lårene til å gjøre noe de egentlig ikke orker. Siste sving brenner i lårene, det gjør den alltid, og alt du lengter etter er den blå streken i isen i enden av oppløpssiden.

«Beklager», sier speakeren spakt, «det er ett par til», før han hever stemmen: «Og det er ikke hvem som helst. Håvard Holmefjord Lorentzen!»

Og der står han, i den blå trikoten, klistret over musklene som et ekstra lag hud. For to år siden skar han opp leggen med skøyteeggen og trodde han aldri kunne gå på skøyter igjen. I år har han vært en av verdens raskeste menn, i verdens raskeste idrett på flatmark.

Nå glir han sakte mot startstreken, retter på brillene, vipper hodet til siden, før han banker den høyre skøyten hardt i isen og slipper armene rolig ned foran seg.

Starteren hever pistolen.

«Feeeerdig!»

Fart og spenning. En gang var skøyter ensbetydende med snøkanter og termos og notering av rundetider på 10.000 meter. Skøyter er blitt en innendørsidrett, hvor løperne går i 60 kilometer i timen, på en skøyteegg som er 1,1 millimeter bred

Noe har skjedd

En gang var vi uslåelige på den speilblanke sirkelen av is. En gang sto det lange køer utenfor Bislett, og Norge var en skøytenasjon med buljong på termos og nøysom notering av rundetider. En gang kokte det i Vikingskipet på Hamar.

Det begynner å bli en stund siden. Ingen har vunnet VM allround siden Johann Olav Koss i 1994. Gjennom tidene har norske skøyteløpere vunnet 80 medaljer i OL, men vi har kun én bronsemedalje fra de tre siste vinterolympiadene. Det har vært år med annenplasser, år uten verdensrekorder, år med halvtomme ishaller og nederlandsk herredømme.

Riktignok kunne Håvard Bøkko vært verdens beste skøyteløper fra 2008 til 2013, hadde det bare ikke vært for én mann – den oransje raketten – Sven Kramer, tidenes beste skøyteløper.

Men nå, nå har noe skjedd. I februar i fjor tok bergenseren Håvard Holmefjord Lorentzen Norges første medalje i sprint-VM på 20 år. Så kom november og en ny sesong. Og den kom med nytt håp, nye blå trikoter og Norges første seier på 500 meter på 15 år. I sesongens første verdenscupløp i Heerenveen.

– Å slå alle de andre i verden, det var en deilig følelse, sier Lorentzen.

Helgen etter gjorde han det igjen. I Stavanger vant han både 500 og 1000 meter med en times mellomrom. Dagen etter vant Sverre Lunde Pedersen 1500 meteren, hans første seier på tre år. Det var kanskje den beste verdenscuphelgen Norge har hatt noensinne. Det ble snakket om medalje i OL, det ble snakket om verdensrekord på 1000 meter. Det ble, kort og godt, snakket om skøyter igjen.

Å bli best. Håvard Holmefjord Lorentzen har begynt å vinne. – Jeg prøver å bli best av alle sammen. Jeg har det i meg, jeg må bare få det ut

Fakta: Håvard Holmefjord Lorentzen

Født i 1992 i Bergen.

Representerer Norge og Fana IL.

Personlige rekorder: 34,41 (500 m) og 1.06,98 (1000 m) – begge norgesrekorder.

Meritter: Verdensmester på 1000 m junior i 2012. Sølv i sprint-VM i 2017.

OL: Medaljekandidat på 500 og 1000 m.

– Jeg merket det med en gang jeg våknet dagen etterpå. Det var en enorm interesse i det norske folk, sier Lorentzen.

Så, under den siste verdenscupen før OL, i tyske Erfurt, vinner Lorentzen sin tredje 500-meter for sesongen, ingen har vunnet flere i år, mens Sverre Lunde Pedersen tar sin første verdenscupseier på 5000 meter.

Dessuten viste også kvinnene stigende form. Hege Bøkko tok sin første pallplass i karrieren, da hun ble nummer to på 1000 meter. Også Ida Njåtun var tilbake på verdenscup-pallen, noe hun ikke har vært siden 2010, med tredjeplass på 1500 meter. Totalt tar Norge ni pallplasser denne helgen.

En ny istid er her.

Små marginer

250 dager i året reiser skøytelandslaget rundt, som nomader i trikot, på jakt etter is, til Nederland, Canada, USA, Tyskland, Russland og Kina. I januar var turen kommet til Stavanger og den siste store treningssamlingen før OL.

Her bor skøyteløperne i leide leiligheter med sykler parkert på kjøkkenet og treningstøy strødd utover soveromsgulv. På hemsen til støtteapparatet står en massasjebenk, og inne på et kott, sammen med støvsugeren, sitter en av trenerne og sliper skøyter.

Skøyteløperne trener, spiser, ser på tv og sover, før de trener en gang til, spiser, ser på tv og sover igjen. Så det samme dagen etter, og neste dag, elleve økter i uken. I pausene går de rundt med slipperser og pulsklokker, som Håvard Holmefjord Lorentzen. I leiligheten hans står O’boy på kjøkkenbenken og en gitar i hjørnet.

– I går lærte jeg meg «Don’t Cry» av Guns N' Roses. Så tok jeg en dupp.

Sprint har nådd et nytt nivå i år. På ni 500-metere har det vært seks forskjellige vinnere, ti nasjoner kjemper om seieren, og marginene er så små, så små.

– Står du litt igjen i starten, kan du bli nummer ti i stedet for nummer én.

Det finnes få andre idretter hvor det skiller så lite fra første til tiendeplass som på 500 meter skøyter. I Stavanger før jul skilte det fem hundredeler fra nummer tre til nummer ti.

– 500 meter på skøyter er vel det raskeste et menneske gjør, uten hjul og nedoverbakke.

Feil. Skal du vinne i sprint, kan du ikke gjøre én feil. I Calgary lå Lorentzen foran verdensrekorden på 1000 meter. – I siste indre, i 55 kilometer i timen, tok jeg nedi isen med hånden, og mistet seieren med fem hundredeler, sier Lorentzen

Feil. Skal du vinne i sprint, kan du ikke gjøre én feil. I Calgary lå Lorentzen foran verdensrekorden på 1000 meter. – I siste indre, i 55 kilometer i timen, tok jeg nedi isen med hånden, og mistet seieren med fem hundredeler, sier Lorentzen

Planen

Lenge før denne OL-sesongen, som før hver sesong, har landslagssjef Sondre Skarli (32) sittet med Excel-ark og tastet inn hvor mange timer løperne skal trene hver uke, hvor mye sykling, hvor mye styrke, spenst, mobilitetstrening, rulleskøyter, imitasjonstrening på barmark og hvor mye skøyter. Så lager han mikroplaner for hver eneste av de 1100 timene de trener i året.

– Det er menneskekropper, ikke roboter, så det finnes ingen fasit, men jeg er opptatt av å ha kontroll over så mye som mulig.

Les også saken Risikosport: Risikosport

Dagens skøyteløpere trener annerledes og er ikke i nærheten av å løfte 250 kilo i knebøy, som tidligere utøvere. De trener mindre styrke og mer skøytespesifikt, som vil si at mye av treningen foregår i skøytestilling, og at treningen etterligner løp.

– Vi går flere runder i samme fart som i konkurranser. Vi går også mer på skøyter enn tidligere. I år var vi på is allerede i juni.

Hvis det finnes et enkelt svar på hvorfor de har begynt å vinne, er det ifølge Skarli dette: Hardt arbeid.

– Vi har talenter som har jobbet hardt, år etter år, som har satt det vanlige livet på pause. Det er også viktig at vi har vært mye sammen som lag. Du blir ikke best av å trene alene.

Han tar av seg kapsen.

– Men det er OL som er dommedag. Hvis vi ikke presterer der, blir alt vi har gjort glemt på dagen.

Skøytetrend. – Den internasjonale utbredelsen har vokst voldsomt de siste ti, 15 årene, men i Norge har vi ikke vokst. Det håper jeg kan snu, sier Skarli

Istid

Klokken er åtte, lørdag morgen, og inn fra mørket kommer skøyteløperne, én etter én, bærende på bager, skøyter og sykkelruller. I Sørmarka Arena durer ismaskinen runde på runde og visker bort det grå rimet. Snart slås lyset på i den mørklagte speakerboden, bjellen som ringer når det er én runde igjen henges opp og startlistene stiftes til veggen.

Det er klart for årets første løp, og under tribunen, i enden av en lang gang, strømmer Skid Rows «Sweet Little Sister» ut fra en garderobe. Der inne sitter Håvard Holmefjord Lorentzen alene, med lyden på fullt på Iphonen. Han drar neglene over skøyteeggen, skaver av tynne flak, og det virker ikke som han tenker på løpet.

– Jeg er avslappet som person. Det er så mye energi som skal ut på isen, så man må kanskje være rolig utenfor banen.

Kvelden før lå han i sengen og gikk gjennom løpet bak øyenlokkene. Han ser for seg hallen, svingene, hvem han skal gå mot, og merker pulsen stige. Han har sett for seg OL også.

– Jeg kommer i mål, kikker opp på tavlen, og der står det 1.

Ingen nordmann har vunnet 500 meter i OL siden 1948. 1000 meter, som nok regnes som hans beste mulighet, har Norge aldri vunnet.

Nå trekker han på seg trikoten og ankelbeskytterne og går rolig mot banen. På benken stikker han sine barbente føtter i de formstøpte skøytene av karbon. Så strammer han lissene i stillhet.

Første langside

Når starteren roper «ferdig», trekker Lorentzen pusten. Så bøyer han seg ned, venter urørlig, uten å puste, strammer høyreside av magen, strammer musklene i høyrebenet som skal skyte ham ut. Han ser ned i isen, hodet er tomt.

Nå.

Det skarpe smellet fra den elektriske startpistolen spjærer den tørre luften i hallen, og Lorentzen puster ut. Han eksploderer, skøytene skjærer seg ned i isen, virvler opp frossent støv, og han forsvinner nedover langsiden med lyden av skøytestålet som smeller tilbake på plass. Klapp, klapp, klapp. Han sitter så dypt som mulig, med ryggen bøyd, baken nede, og skarpe vinkler i knær og ankler. Skyvet skal eksplodere ut til siden, og jo dypere han sitter, desto lenger blir skyvet, desto mer kraft.

Det er som en dans over isen, med rytme og timing, hvor han glir med kroppens tyngdepunkt oppå hver skøyte, før han skaper et fall og bruker kroppsvekten til å gi kraft i skyvet. Alt han har, all kraft og tyngde, skal ned i isen.

Første 100 passerer han på 9.85.

Uovervinnelig. Når Sverre Lunde Pedersen klarer å gå ned rundetidene mot slutten av en 5000 meter, er det den beste følelsen i verden. – Det er den følelsen man drømmer om og jakter på. Da føler man seg nesten uovervinnelig. Man kan bare gå og gå og gå

Uovervinnelig. Når Sverre Lunde Pedersen klarer å gå ned rundetidene mot slutten av en 5000 meter, er det den beste følelsen i verden. – Det er den følelsen man drømmer om og jakter på. Da føler man seg nesten uovervinnelig. Man kan bare gå og gå og gå

Raske menn

På norsk is har det alltid handlet om å gå langt, om å holde ut 5000 og 10.000 meter. Det har vært Hjallis og Kupper’n og Koss, og tall som 16.32,6, 15.46,6 og 13.30,55 er risset inn i isen for alltid. Skøyter betydde allround-VM, som ble avgjort på 10.000 meter, søndag ettermiddag.

– I Norge har det vært kultur for at det er allround man trener, sier Skarli.

Det har riktignok vært sprintere, som Frode Rønning og Roger Strøm, og vi har hatt verdensrekorden på både 500 og 1000 meter. I 1973. Begge av Lasse Efskind.

– Sprint er utypisk norsk. Men det er annerledes nå.

Les også: Fartsfantomene

Sprintmesteren. Jeremy Wotherspoon er en av tidenes raskeste på 500 meter. Verdensrekorden hans fra 2007 er bare slått med fem hundredeler. – Nå er det vanskeligere enn noen gang å komme på pallen på 500 meter

Etter OL i Sotsji ble landslaget delt i en sprintgruppe og en langdistansegruppe, og en av tidenes beste sprintere, Jeremy Wotherspoon, ble ansatt som trener. Hans verdensrekord på 34,03 fra 2007 er til nå bare slått med fem hundredeler.

– Hvis Usain Bolt hadde vokst opp i Norge, ville han antageligvis aldri blitt verdensmester, sier Wotherspoon.

Han mener det mangler kunnskap om hvordan man skal trene sprint i norske skøyteklubber.

– Å gå sprint er ikke som å gå langdistanse, bare raskere. Sittestillingen, svingene og starten er annerledes, og jeg ser løpere som har fysikken, men mangler disse egenskapene. Dette må du lære som ung, da er det i deg, som et mønster i nervesystemet ditt. Hvis du er sprinter, må du få lov til å bli sprinter.

Så sier Wotherspoon at han egentlig synes det er noe katteaktig over å gå på skøyter.

– Du skal være som en katt, som smyger seg over et hinder i veien, uten at ryggen hever seg.

Første sving

Også Håvard Holmefjord Lorentzen gikk allround. Hans første pallplass i verdenscupen som junior var på 5000 meter. Så konverterte han til sprint, og Wotherspoon fikk ham til å sitte dypere, utvikle mer kraft i skyvene, som har bidratt til hans fremste egenskap: Høy toppfart, som han klarer å bevare lenge.

Og det er denne toppfarten han jakter på nå, der han er kommet til et av de viktigste skjærene på sin 500 meter. Det siste høyreskjæret på langsiden, før han kaster seg inn i svingen. Det er her han «setter opp svingen». Skjæret avgjør svingens skjebne og hvor mye fart han klarer å skape.

– Hvis du ikke bygger nok fart i den første svingen, er det kjørt. Gjør du én feil, vinner du ikke, sier Lorentzen.

Blir det siste høyreskjæret for kort, tangerer han svingen for tidlig, og vil bli dratt utover og må bruke mer krefter. Skjæret må være akkurat langt nok til at han kan falle innover, klyve steg for steg nærmere, og komme inntil klossene midtveis i svingen.

– Når jeg treffer, føles det som om jeg kan hoppe fra skøyte til skøyte gjennom svingen. Det er også en fin balansegang for hvor mye man legger seg innover. For min del går det på instinkt.

I svingen faller han innover, men farten og trykket holder ham oppe, før han slynges ut på vekslingssiden. Han flytter kroppen fra skøyte til skøyte, og det ser så lett ut, som om han ikke bruker krefter. Nedover vekslingssiden glir han, med en klarhet i hodet, et tunnelsyn, som når man kjører motorsykkel.

Ropene fra tribunen, menneskene, flaggene, alt er borte. Det er bare ham og klokken, sekundene og hundredelene som forsvinner. Foran seg ser han bare isen, og han tenker bare på noen få arbeidsoppgaver. Sitte dypt. Sette opp svingen. Sitte dypt. Sette opp svingen. Og den røde kjeglen i inngangen til siste sving nærmer seg i 60 kilometer i timen.

Rundetider. Skøytelandslaget går runde på runde i Stavanger, helt i takt. Dagens utøvere trener oftere i konkurransefart, og går mer på skøyter i løpet av året. Bare i april og mai har de ikke gått på skøyter. Da finnes ikke is noe sted i verden

Rundetider. Skøytelandslaget går runde på runde i Stavanger, helt i takt. Dagens utøvere trener oftere i konkurransefart, og går mer på skøyter i løpet av året. Bare i april og mai har de ikke gått på skøyter. Da finnes ikke is noe sted i verden

Skaden

En torsdag i oktober, 2015, kunne Håvard Holmefjord Lorentzens tid på isen ha vært omme. Under trening i Inzell glipper en skøyte taket i svingen, og han blåser inn i sikkerhetsputene. I det harde sammenstøtet skjærer skøyten opp høyreleggen som en ostehøvel. Helt ned til ankelen.

Lorentzen ligger på isen og ser ned på en åpen flenge som er 15 centimeter lang, seks bred. Han bøyer seg og holder leggen sammen med hendene.

I maskinrommet blir han liggende på en båre og vente på ambulansen. Lorentzen er helt rolig. Han gråter ikke, han roper ikke.

Bandasjen blir rullet av på sykehuset, og landslagssjef Sondre Skarli husker blodet som fosser ut. Skarli går ut på gangen, ringer en av de andre trenerne og sier han tror Håvard aldri kommer til å gå på skøyter igjen. Så går han inn igjen, later som han er rolig, og Lorentzen ligger i sengen og sier ting som at det kunne gått verre, sier ting som at han skal tilbake, sterkere enn noen gang.

Hudflengen blir sydd fast med 50 sting, men blir snart blåsvart og dør. To uker etter får han transplantert hud fra låret.

– For første gang var jeg redd for at jeg aldri kunne gå på skøyter igjen. Leggen så ut som et bilde fra en zombiefilm, sier Lorentzen.

I noen uker måtte han ligge i ro på sofaen, så gikk han på krykker og slet med å bøye ankelen. En måned etter operasjonen tok han på seg hockeyskøyter.

– Det var spesielt, men det føltes naturlig og deilig å være der ute og gli igjen.

Han begynte på veien tilbake. Han trente og trente, og ble nøyere med alt, med kosthold, søvn, trening, hvile. En 24 timers skøyteløper, med et hvitt søkk i leggen.

– Det var nok da jeg bestemte meg for å forsøke å bli best. Jeg vet at jeg har det i meg, det handler bare om å få det ut.

Nervene

Det er flere som har bestemt seg for å bli best. En av dem er stjerneskuddet Allan Dahl Johansson (19), som i desember satte to juniorverdensrekorder på én uke. Under et av rekordløpene gikk han det som omtales som den raskeste sisterunden i historien på 1500 meter, 26,8 i Calgary. Junioren kom på femteplass blant seniorene.

Men når han ankommer ishallen i Stavanger, tidlig om morgenen, er han stille, slepende på et slipestativ og en plastpose med mat.

Alt må stemme. – Hvis jeg går et perfekt løp i OL, blir jeg topp fem på 1500 meter. Da må alle skjær stemme, inngangen til alle svingene må sitte, sier Allan Dahl Johansson (19)

Fakta: Allan Dahl Johansson

Født i 1998 i Oslo.

Representerer Norge og Aktiv Skøyteklubb.

Personlige rekorder: 1.43,13 (1500 m) og 3.41,19 (3000 m) – begge verdensrekorder for junior.

Meritter: Sølv i junior-VM allround i 2017. Gull på 1000 og 1500 m i junior-VM enkeltdistanser i 2017.

OL: Kan kjempe blant de fem beste på 1500 meter.

– Har du ikke spist frokost?

Landslagssjef Sondre Skarli ser forundret på ham.

– Jo … men jeg kastet opp med en gang.

Han er alltid nervøs om morgenen når han skal gå løp. I hvert fall i Norge. I utlandet, når han skal gå verdenscup, kaster han ikke opp. Men før årets første løp på Hamar, kastet han opp tre ganger, før frokost, og spiste ingenting før start klokken ett.

– Det betyr så mye for meg å gå på skøyter. Før hver sesong har jeg tenkt: Er jeg fortsatt god på skøyter? Er de andre plutselig bedre?

Han har gått utallige timer sammenkrøpet i trapper, på sklibrett, på rulleskøyter, på isen, og om kveldene sitter han med fjernkontrollen og spiller av videoer fra løp og trening i kvart hastighet og trykker på pause. Tolv timer før han skal gå et løp, vet han hva han kommer til å gå på. Da regner han ut rundetidene, og skriver dem ned. Om noen timer har han bestemt seg for å gå 5000 på 6.29,3.

Han bommer med to tideler, men går fem sekunder raskere enn han noensinne har gått.

– Nå er jeg nærmere. Bare 30 sekunder til.

5,59

For fire år siden bestemte Allan Dahl Johansson seg. Han hadde gått Viking Race i Heerenveen, et av de største internasjonale løpene for yngre, og blitt nummer to flere år på rad. Nå hadde han blitt nummer to igjen.

– Det ble jeg drittlei av. Jeg hadde alltid gått litt fortere for hvert år, men den sesongen stagnerte jeg. Da bestemte jeg meg, nå er det slutt, nå skal jeg klikke helt. Jeg skal aldri stagnere mer.

I garderoben fant han frem et ark og skrev 5.59. Han satt en strek under. Ingen har noensinne gått under seks minutter på 5000 meter. Den forrige verdensrekorden sto i ti år, før den i fjor ble senket til 6.01,86. 15 år gamle Allan Dahl Johansson la arket i kofferten, og hjemme hang han det i taket over sengen. Der henger det fortsatt.

– Når jeg åpner øynene om morgenen, ser jeg det tallet. 5.59. Da tenker jeg: «I dag skal jeg gjøre alt jeg kan for å komme nærmere det målet.»

Vakkert. Skøyter kan se så vakkert ut, der kroppen flyttes fra side til side, de glir fremover, med vekten rett over skøytestålet, benet i en pendel gjennom luften, før de faller til siden og starter neste skyv

Vakkert. Skøyter kan se så vakkert ut, der kroppen flyttes fra side til side, de glir fremover, med vekten rett over skøytestålet, benet i en pendel gjennom luften, før de faller til siden og starter neste skyv

Ingen hvile

Fredag ettermiddag synker solen ned over hustakene og etterlater byen blågrå og horisonten glødende. Dette ser ikke Sverre Lunde Pedersen som sitter med ryggen mot byen ute på balkongen og sykler på rulle i minusgrader og kort sykkelbukse. Det er dagens andre treningsøkt, bare en av de tusenvis av timene.

– Det som driver meg, er å gjøre den beste jobben jeg kan, over lang tid.

Han har trent over 1000 timer årlig de seneste seks årene, og tror treningsmengden vil gjøre ham litt bedre hvert år, og forhåpentlig best i verden til slutt.

– Vi er flere som har vært gode juniorer og gradvis blitt bedre, men det tar tid å ta steget opp og bli en god seniorløper. Ikke alle klarer det. Nå har den nye generasjonen begynt å blomstre.

Smerten. – Skøyter handler om den som takler smerten best, og samtidig bevarer teknikken, sier Sverre Lunde Pedersen

Fakta: Sverre Lunde Pedersen

Født i 1992 i Bergen.

Representerer Norge og Fana IL.

Personlige rekorder: 1.43,08 (1500 m), 6.07,61 (5000 m) og 13.02,42 (10.000 m).

Meritter: Gull i junior-VM allround i 2011 og 2012. Bronse i VM allround i 2015, sølv i 2016.

OL: Medaljekandidat på 1500, 5000 og lagtempo.

Dagens skøytelandslag er det sterkeste han har opplevd. Han merker det på hver eneste økt.

– Vi trener mye, og hvis man skal gjøre det alene, klarer man ikke å holde nivået som trengs for å bli bedre. Har man en dårlig dag, er det andre på laget som er gode, og de drar deg med.

I OL regner han 5000 meter og lagtempo som sine beste medaljesjanser.

– Det er vel ingen bergenser som har tatt individuell medalje i et vinter-OL. Nå skal tre skøyteløpere fra Fana gå.

Det er han, Lorentzen og Sindre Henriksen, alle 25 år.

– Så vi får prøve å bryte den statistikken.

Men det kommer til å gjøre vondt. Mot slutten av de lange distansene brenner lårene under trikoten, og ingen slipper unna. På isen er det ingen pauser, ingen nedoverbakker, ingen hvile.

– Det blir bare verre og verre. Du får vondt i hele kroppen og bena skriker, de vil noe annet, de vil at du skal reise deg opp. Men du må fortsette.

Over fjellet

Det er noen opplevelser Håvard Holmefjord Lorentzen husker bedre enn andre fra oppveksten i Fyllingsdalen. Han husker en fjelltur med faren og storebroren, hvor de gikk over flere fjell, og det regnet, blåste og tåken kom sigende og til slutt så de ingenting. Da snudde de.

– Vi sov i telt oppe på fjellet, så gikk vi tilbake. Og det illustrerer vel litt hvordan familien vår er. Du stopper ikke før du må. Du går til du ikke kan gå lenger.

Da han var seks år syklet han med faren over Fanafjellet. Han hadde tre gir, det var to kilometer i oppoverbakke og seks mil til mormoren. Det regnet da også.

– Vi er tre brødre, og det var vel om å gjøre og slite oss ut, så det ble ro i hjemmet.

Hver dag var det noe. Fotball, sykling, og noen kvelder var de så lenge på skøytebanen at han la seg til å sove i garderoben. Åtte år gammel gikk han sitt første skøyteløp i joggedress på Slåtthaug. En 100 meter han ikke husker så mye av.

Det regnet nok da også.

Siste sving

I 60 kilometer i timen kaster han seg inn i siste sving, og venstrearmen på ryggen løfter seg for hvert skjær.

Det finnes skøyteløpere som frykter siste indre på 500 meter. Løperne presses utover av 1,6 G, mens de står på ett og ett ben, på en egg som er 1,1 millimeter bred, i den dypeste posisjonen de makter. Kraften som lårmuskulaturen utvikler, tilsvarer vekten av 500 kilo.

– Det kjennes som du er ute av kontroll. Mottrykket fra isen er enormt. Da må du være tøff og stole på at skøytene holder. Du kan lett bli redd for at stålet skal glippe taket eller skoen gå nedi. Da går du rett i putene, sier Lorentzen.

Det skjer ikke nå. Skøytestålet er slipt skarpt med diamantbryne, og denne knivtynne stålkanten klamrer han seg til, skjær for skjær.

Smerten

En av grunnene til at skøyter gjør så vondt, er at mennesker ikke er skapt for det. Vi er designet for å skyve bakover når vi skal fremover. Det gjør vi når vi løper, når vi går, når vi sykler.

– I nesten alle idretter skal du skyve bakover, men på skøyter skyver du sideveis. Det er unaturlig og veldig tungt for muskulaturen. Det er heller ikke naturlig å sitte så komprimert, sier Sondre Skarli, som har en mastergrad i idrettsfysiologi.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med D2s beste saker rett i innboksen.

Meld deg på her

Der skøyteløperne går, runde på runde, pumper hjertet hardt under trikoten, og blodet strømmer gjennom stadig tynnere blodårer, bærende på oksygen, helt ut til de små muskelfibrene som arbeider. Blodet tar med seg karbondioksid og melkesyre, men skøytestillingen klemmer igjen og gjør det vanskeligere for blodet som skal opp fra lårene. Hydrogen-ioner hoper seg opp i muskelcellene, senker pH-verdien, og musklene blir sure og stive. Sammentrekningene går saktere, nervesignalene går saktere, mindre oksygen og blod kommer frem til hjernen.

Det er dette en skøyteløper kan kalle «en skikkelig syrefest». Ådne Søndrål – OL-mesteren fra 1998 – sa en gang at det er som å legge hånden på en kokeplate, så er det om å gjøre å holde den der lengst mulig.

Det gjør vondt i ryggen, i setet, i lårene, i anklene, og armene kan dovne fordi blodet strømmer dit det trengs mest. Pulsen er høy, den tørre luften i ishallene brenner i lungene, man blir tørr i munnen, sliter med å puste.

Sondre Skarli sier det slik:

– Når du blir stiv, og skal stå nede, på ett ben av gangen, på en tynn skøyteegg … det er ikke noe jeg unner min verste fiende.

Målstreken

Med åpen munn kommer Lorentzen ut av siste sving. Bare 100 meter igjen. Bare 50. Bare 20. Fem røde streker i isen, før den blå målstreken. Med alt som er igjen av krefter og av vilje, skyter han frem skøytespissen mot den usynlige lysstrålen som stopper hundredelene.

Som fryser tiden.

***

To om norsk skøytesport

Mikael Flygind Larsen (35)
Tidligere skøyteløper og ekspertkommentator på Eurosport under OL.

– Vi er tilbake som en av verdens beste nasjoner på herresiden, og har vist at vi har reelle gullkandidater i OL. Håvard Holmefjord Lorentzen er et sinnssykt talent, fysisk og mentalt, og Sverre Lunde Pedersen har på sitt beste vært en pallkandidat hele tiden. Jeg forventer minst to medaljer i OL, og Håvard kan ta gull.

– Hvorfor går det så bra nå?

– For det første har det vært trent og jobbet bra i mange år på landslaget og i klubbene, og de som har suksess nå, har vært med i flere år. Dessuten har nok Sondre Skarli og Jeremy Wotherspoon vært viktige. Wotherspoon er verdens beste på akselerasjon og 500-metertrening, og Sondre har vært flink på lagbygging og har innført et treningsregime der de trener veldig skøytespesifikt. Det er ganske offensivt, for tradisjonelt har det vært mye sykkel, knebøy og generell trening. Nå trener de enorme mengder i skøytestilling, og i år har de også gått litt raskere på trening. Det er faktisk så enkelt at skal du bli god på skøyter, må du gå mye på skøyter.

Ådne Søndrål (46)
Tidligere skøyteløper med OL-gull og verdensrekord på 1500 meter.

– Økonomien og posisjonen sporten har i samfunnet, er langt dårligere i dag enn da jeg holdt på, sier Ådne Søndrål, som håper på en ny tid for skøytesporten.

– I år er det først og fremst sprinterne som har tatt et steg opp, men når noen bryter gjennom og viser at det er mulig, så løfter det hele laget.

Han sier at i store deler av verden er det sprint det er størst interesse for, og han er imponert over at Lorentzen har hevdet seg på 500 meter hvor det er medaljekandidater fra Europa, Asia og Amerika.

– En olympisk mester på 500 meter ville vært fantastisk. Det er raskt og spektakulært, og kan lettere skape entusiasme i en generasjon som ikke har vokst opp med 10.000 meter på Bislett. Jeg er helt sikker på at Lorentzen kan vinne både 500 og 1000 meter i OL.

Søndrål mener Lorentzen helt naturlig sitter i veldig riktig skøyteposisjon, med hoftene godt under seg og spisse knær.

– Skøyter er en rar idrett der det er noen få vinkler som avgjør alt. Noen kan bare ta på seg skøytene og så sitter det, mens noen kan trene hele livet uten å få det til.

* (Vilkår)