Veldreid, spennende – og litt pinlig tårepersete

Tekst

Vil du få varsel hver gang Bjørn Gabrielsen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

I Levi Henriksens nyeste roman flytter en middelaldrende mann inn i det tomme barndomshjemmet og nøster opp slektens gang.

Imøtekommende. Levi Henriksen kan beskyldes for sentimentalt frieri, men på samme måte som det finnes god og dårlig countrymusikk, finnes det gode og dårlige slike romaner.

Det er noe så renskåret og ikonisk over premissene i Levi Henriksens «Her hos de levende», leseren blir nesten forbauset over at ingen har kommet på det tidligere. En mann slår leir i sitt barndomshjem, han har solgt det for lenge siden, men nøklene passer fortsatt. Huset er helt rensket for innbo, det står bare en seng igjen. Men han har med seg to malerier, malt av hans bestefar.

Det er duket for en fortelling om oppvekst og død i Norge de siste 100 årene.

Fakta: Levi Henriksen

«Her hos de levende»

Gyldendal, 303 sider

Tilbake til Skogli

Henriksens miljø er det samme som i hans tidligere bøker, hedmarkinger og pinsevenner med krokete klassereiser og sterke, men ofte innestengte følelser.

Jeg-personen i denne romanen er omtrent på Levi Henriksens egen alder, heter Henriksen til etternavn og har hatt en viss suksess som musiker. Vi møter ham idet livet hans ser ut til å ha tatt en brå konjunkturnedgang, slik det så ofte er med mannlige romanfigurer på hans alder. Han tar ikke telefonen, selv ikke fra kona, og har ikke fortalt noen om sitt prosjekt i den grad han har et slikt.

Hovedpersonen har en fornemmelse av at det ligger noe uavklart i slektens historie. Faren var tidligere skihopper, som senere ble engstelig på sønnens vegne og hatet vinteren. Farfaren var en småbruker med malerambisjoner og døde ung.

Den onde stefar

Det store dramaet i «Her hos de levende» knytter seg til farens sadistiske stefar. En av romanens første setninger nevner «den kvelden pappa gikk for å slå i hjel stefaren sin». Men hva var det som skjedde den kvelden? Leseren holdes i spenning.

Visst kan Henriksen anklages for å være i overkant imøtekommende som forfatter. De fleste vil kunne gjenkjenne stefarens ondskap, slektens armod, tapene og seirene i takt med Norges utvikling fra sin egen historie. Men dette sentimentale frieriet er egentlig ikke et ankepunkt mot forfatterskapet i seg selv. På samme måte som det finnes god og dårlig countrymusikk, finnes det gode og dårlige måter å skrive romaner om disse temaene.

Romanen er skrevet i omtrent det samme toneleiet fra begynnelse til slutt. Jeg-personen er såret, følsom og selvkritisk. Det eneste som driver ham, og leseren, fremover, er å få svar på gåtene i hans liv, gåter som hittil har hindret ham fra å helt ut kjenne seg selv.

Det er et påfallende og interessant trekk i nyere norsk litteratur at familiehistoriens innflytelse på individet tillegges slik vekt. Levi Henriksens bidrag er, som ventet, veldreid, litt pinlig tårepersete, ganske spennende og med en uventet vri på slutten.

(Vilkår)