Anmeldelse: «Adjø Montebello», regi Thea Hvistendahl og Karpe Diem

Om ikke Karpe Diem hadde eksistert, hadde noen vært nødt til å finne dem opp. Men det spørs om noen andre enn dem selv ville klart det. Som fenomen, musikere og, det må dessverre gjentas, forbilder i et fortsatt ganske så nytt Norge, har de vært i en unik posisjon i flere år, og later ikke til å gi seg med det.

Det er noe med drivkraften deres; ønsket om å utrette store ting, forandre spillereglene, bevege nasjonen, som går langt forbi en popmusikalsk higen etter rikdom og berømmelse. Det er ikke «the rap game» de først og fremst spiller.

Ja, det er mye næring i kulturen deres, og det er ofte astronomiske summer som kastes deres vei for konsertopptredener, men det virker likevel være underordnet Kunsten og Meningen med livet. I alle fall gir de meg mat til den illusjonen.

For dette fortjener Karpe Diem all den honnør. De var allerede landets største band, men etter «Heisann Montebello»-prosjektet – eller skal det kalles et kommersielt totalkunstverk – er skalaen totalt sprengt. Hvor skal de gå nå? Dette kunstverket skal få sin tilsynelatende avslutning med visningen av den vidløftige «konsertfilmen» ved navn «Adjø Montebello», som ruller på utvalgte kinoer i vårt langstrakte denne helgen til og med søndag. Utelukkende. Det må liksom alltid gjøres noe spesielt når det er Karpe Diem det dreier seg om. Pressevinklingen og tilretteleggelsen, hele markedsscenografien, er en del av den kunstneriske gesten de utfører. Ikke noe galt i det. Det er derfor de er norsk pops viktigste band.

Degenerert kunst

Konsert, ja. Deres troikaopptreden i Oslo Spektrum (også kjent som den Guttorm Guttormsgaard-utsmykkede Byhallen), som etter mange års latterliggjøring har befestet sin status som et av de herligste konsertstedene i hovedstaden og fortsatt er et meget pregnant symbol på å ha fått det til i Norge, spiller faktisk kun en birolle i denne filmen.

Det er en eiendommelig miks av musikkvideo, fantasi-essay og spillefilm, i Thea Hvistendahls regi, med manus av henne selv i kompaniskap med Chirag og Magdi. (Trenger de etternavn lenger? Neppe. De kan få husbanklån på ansikt alene nå.) Den utvider karakterer og metaforer kjent fra låtene og musikkvideoene deres, og eser ut de mange poetiske problemstillingene musikken og tekstene deres har satt dem i. Og mye mer.

En eiendommelig miks av musikkvideo, fantasi-essay og spillefilm

I norsk sammenheng har filmen få, om noen, ekvivalenter. Høyst sannsynlig ikke i utlandet heller. Assosiasjonene går i retning Pink Floyds «The Wall», den surrete «Jerusalem» av og med The Style Council og Ben Wheatleys mesterlige filmatisering av J.G. Ballards «High-Rise». Og selvfølgelig en rekke outrerte hiphop-videoer som har balansert mellom inderlige aspirasjoner og voldsomme fiksjoner.

Musikkelsker? Les flere anmeldelser her

Jeg fikk bange anelser i kinosetet da den første lyden som kom fra høyttalerne, var denne uspiselige stemmen til Ronny fra P3, som om ikke diskusjonen om ungdomskanalens makt og sammenblandingen av roller var aktuell nok. Men filmen tar heldigvis en krapp venstresving temmelig umiddelbart og spinner videre på Erna Solbergs uttalelse om nøytralitet som en god norsk verdi, og Karpe Diems «svik» mot denne.

Herfra er det temmelig vanskelig å beskrive handling og form på filmen, men det gir uansett duoens visuelle aura en sårt tiltrengt dose «degenerert kunst», selv om det heller ikke føles påklistret. Kostymer og scenografi og spesialeffekter – og forestillingsevne – går utenpå alt som er gjort i musikalsk sammenheng i Norge tidligere. Dette er Karpe Diem på sitt beste, og det får dem videre fra det tidvis gråtkvalte sinnet og de kompleksfylte emosjonene som har preget mange av deres mest kjente låter til nå.

Utenforskap

De to artistenes følelse av utenforskap har vært den kreative bensinen i bandets oeuvre så langt, og det er bærebjelken i historien som på absurd sprutende vis fortelles her også. Selv om de for lengst er innenfor i samfunnet, er det fortsatt den grunnleggende impulsen som drar det hele videre. Totalt overstyrte barndomsminner, og aliaser som «Kjeften» og «Apen», underbygger deres forskjellige rollefigurer i samtiden og populærkulturen, og ikke bare innenfor denne filmens fiksjonsrammer.

Men om vi (nasjonen) er riktig heldige, vil ikke utenforskapet være en så essensiell del av verdenssynet til kullene etter Karpe Diem-guttene. Det er i alle fall rørende å se close-ups, om enn noe av det antagelig er staget i ettertid for maksimalt resultat, av bandets publikum i Oslo Spektrum. Sunn, mangfoldig ungdom.

Det er til dels ekstreme voksesmerter i overgangen mellom den gamle og den nye verden nå, man føler på det hver dag, fra alle kanter og på paradoksalt vis. Gunerius skal rives. Alt skal rives ned. Men man får likevel (tilbake) litt av troen på fremtiden av å se ungdommene her.

Konsertopptakene i seg selv er meget godt laget. Den «flyvende» scenekonstruksjonen får minnene om Kanye West-konserten på Øyafestivalen til å blekne til hverdagstanker om Oslo Lift Service, og flere av konsertklippene i filmen gir tilløp til gåsehud, spesielt fordi man ser publikum respondere på de sterke og egenartede tekstene. Det er bomber og granater, og hele forskuddet og mer til ble nok gitt tilbake til publikum i form av en ekstrem opplevelse. Karpe Diem investerer alt i sterke opplevelser.

Den «flyvende» scenekonstruksjonen får minnene om Kanye West-konserten på Øyafestivalen til å blekne til hverdagstanker om Oslo Lift Service

Prosaisk liveband

Det må likevel innvendes at Karpe Diems musikk er langt mer interessant i studioform enn med livebandet de benytter seg av. Duoens stemningsbruk har forandret hvordan vi lager pop i Norge. Men det blir noen ganger redusert til prosaisk og småharry poprock live, det fjerner det unike ved bandets forhold til timing, oppbygning, beats og vokalbruk. Dette er et stadig tilbakevendende problem med hiphop/klubborientert musikk som skal settes ut på en stor scene, man bygger ned det særegne til fordel for mer strømlinjeformet «bandmusikk».

Det er tydelig i denne filmen, kontrasten til de interessante, nærmet avantgarde filmscenene blir av og til merkbar. Bandets horder av fans vil sikkert trekke på skuldrene av en slik innvending, og publikum har jo alltid rett. Det er uansett en enorm katarsis-øvelse av duoen å avslutte med denne fascinerende filmen. De er klare til å gå videre, med skinnende blanke ark.(Vilkår)