Ut mot havet. Mathias Eicks nye album «Ravensburg» lanseres på ECM – og Spotify – denne helgen.

Ut mot havet. Mathias Eicks nye album «Ravensburg» lanseres på ECM – og Spotify – denne helgen.

En strøm av ekstreme jazzklassikere

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Kan det legendariske jazzselskapet ECM overleve i strømmealderen? Mange norske artister der kan nå møte et større publikum.

Det er mye å si om Spellemannprisen forrige helg, men la oss konsentrere oss om den viktigste lærdommen: Suksess og kvalitet kan måles i antall avspillinger. Den i noen sirkler kontroversielle utdelingen av den gjeveste prisen Årets Spellemann til den unge og dyktige popartisten Astrid S var et klokkerent eksempel på dette.

Jeg var ikke alene om å forvente at Susanne Sundfør skulle motta den for sitt meget gode år live og ikke minst på plate, men det har vært så mye klaging over prisignoreringen av denne fantastiske musikalske kunstneren at det kan virke som at vi samtidig har glemt at store deler av musikkbransjen først og fremst handler om å selge produkter og berøre et stort antall mennesker – og ikke om å redde verden med ekspertgodkjente toner.

Fakta: Mathias Eick

«Ravensburg»
ECM

Som for å understreke tendensen fra Kulturrådets nylige debatt om kvalitetsbegrepet uttalte prisens styreleder Marte Thorsby at Astrid S' 750 millioner avspillinger var et bevis på kvalitet. «Hva som er musikalsk kvalitet, har vi vel alle ulike oppfatninger om. Publikum hører på det de liker», fortalte hun til NRK.

Og det er nok der landet ligger fra nå av. Suksess og kvalitet er enkelt målbar.

Det var ikke få ganger at den dominerende plattformen Spotify ble nevnt fra scenen når en artists verdi og meritter skulle stadfestes. Den har så tydelig hegemoni blant lignende tjenester nå at det kan virke som at det er selve musikkens arena.

Åpen skattkiste

Det er derfor både provoserende og litt herlig opprørsk at vinneren i jazzklassen, det aldeles strålende debutalbumet «Vi är ledsna, men du får inte längre vara barn» av kvintetten Hegge, ikke eksisterer på plattformen i det hele tatt. Den er utgitt, med flott omslag med en festlig tegning av svenske Jan Stenmark og det hele, på cd og hundre nummererte lp-plater, men om du ble nysgjerrig etter prisen og forsøker å stave deg gjennom den lange og nydelige albumtittelen i søkefeltet hos Spotify, vil du ende opp med forsvinnende lite musikk i ørene.

Den er selvfølgelig verd strevet det er å komme seg til en gjenlevende platebutikk, selv en tur i det beinharde og bistre uteklimaet vi lever under i disse dager. Men alle skjønner at dette er en aktivitet for de mest spesielt interesserte. Hvordan er det i det hele tatt mulig å eksistere i den musikalske offentligheten uten tilstedeværelse i strømmetjenestene? Null avspillinger er et lite stykke unna syv hundre og femti millioner avspillinger.

Det ligger en motreaksjon i dette, og inntil nylig var det flere profilerte artister som avsto fra å være med på strømmeøkonomien, med den effekt at det blir en stor nyhet den dagen de til slutt bukker under for presset – nå sist det britiske hardrockbandet Def Leppard, som fikk stor popsuksess på 80-tallet.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.

Meld deg på her

Og på tampen av fjoråret ble omsider 1600 titler fra det legendariske tyske plateselskapet ECM lansert der. De har utgitt meget viktige album siden oppstarten i München i 1969, spesielt jazz, og gjør det fortsatt, men har tross dette ligget i faresonen for å bli glemt av publikum, både av unge og gamle lyttere. Etter at alt plutselig var der, ble begrepet «binge ECM» født. Det må ha vært vanskelig for en ny jazzartist å nå ut de siste månedene når den må konkurrere om oppmerksomheten med hundrevis av ekstreme klassikere og obskure skatter som først nå er blitt tilgjengelige for folk flest. Men det finnes dem som prøver.

Nynnbar sving

Mange typiske ECM-storheter fra 70-tallet er fortsatt aktive på selskapet. Når man ser på utgivelsesplanen eller vaser rundt i infrastrukturen på Spotify, kan man fort tro at man har våknet opp i feil tiår.

Briljant. Etter årevis med kreativ kommunikasjon seg imellom har Jack DeJohnette, Keith Jarrett og Gary Peacock oppnådd en intuitiv forståelse det er en nytelse å lytte til.

Briljant. Etter årevis med kreativ kommunikasjon seg imellom har Jack DeJohnette, Keith Jarrett og Gary Peacock oppnådd en intuitiv forståelse det er en nytelse å lytte til.

I år er det kommet nye album fra den svenske stjernepianisten Bobo Stenson og den norgebosatte britiske saksofonisten John Surman; det kommer en plate med Jakob Bro der den danske trompeteren Palle Mikkelborg og den geniale norske trommeslageren Jon Christensen deltar; det kommer en sprek liveplate med Arild Andersens populære trio med Paolo Vinaccia og Tommy Smith; og denne uken kom det atter en dobbel liveutgivelse med Keith Jarretts suksessrike Standards-trio med Jack DeJohnette og Gary Peacock.

Glad i musikk?Les flere saker her

Jeg trodde kanskje det ikke var behov for flere slike dokumentasjoner, men «After The Fall» har mer enn bare historisk verdi, det er et opptak fra noen år tilbake av den første konserten Jarrett hadde holdt etter to års spillepause og konsertvegring, og jeg innbiller meg å høre noen ekstra smilende fingre på klaviaturet der under hans karakteristiske, velbehagende grynting.

«Scrapple From The Apple» og «Autumn Leaves» og flere velkjente komposisjoner og slagere fremført med den umiddelbare briljansen og intuitive forståelsen disse tre menneskene har opparbeidet seg etter årevis med kreativ kommunikasjon. Nynnbar sving, rett og slett, og en nytelse å lytte til som massene virkelig burde unne seg.

Puslespill

Men det finnes også yngre veteraner. Tønsbergtrompeteren Mathias Eick er en slik. Han ble sist observert i publikum smilende, ivrig filmende med mobilen, da hans gamle band Jaga Jazzist holdt 20-årsjubileumskonsert for osloklubben Blå tidligere denne uken. Men han står godt på egne ben, med flere profilerte utgivelser på selskapet.

Les også: Suset på prærien

Hans nye album «Ravensburg» lanseres denne helgen, vakker og tilgjengelig, sjangerfri musikk som virkelig får frem ideer om det brede lerret. Det er langsom cinemascope og skjønne, enkle, men verdifulle stemninger i et bandoppsett som er kraftig beriket av Håkon Aases fiolin, som gir en ny dimensjon til lydbildet. Audun Erliens bass bidrar også med litt funky snert her og der som rykker musikken ut av det rent behagelige. De melodiøse låtene har titler som «Family», «Children», «Friends» og «Parents», så musikken har absolutt et nært og intimt preg, ikke minst fordi Eick også synger en del – ordløs esperanto slik Pat Methenys grupper har gjort så stor suksess med.

I den temmelig bløthjertede, avsluttende låten «For My Grandmothers» er gullstrupen i tillegg det bærende instrumentet. Og det er de eldre i familien som har forrang på denne platen. Eicks ene bestemor var fra den tyske byen albumet deler navn med, mest kjent for sine omfangsrike puslespill, noe som etter sigende gjorde hver eneste julaften til en delt opplevelse med mye brikkeplunder. Men etter å ha hørt på Mathias Eicks harmoniske musikk, later det til at han jevnt over har et godt forhold til familien sin.

' (Vilkår)