Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Umberto Eco ute med ny bok: «Det som tåler dagens lys»

Forfatteren på trompet. På flukt i fjellbyen Nizza Monferrato under krigen lærte Umberto Eco seg å spille trompet. Presten som samlet sammen orkesteret, sendte ham den gamle trompeten mange år senere da Eco ble berømt.
Forfatteren på trompet. På flukt i fjellbyen Nizza Monferrato under krigen lærte Umberto Eco seg å spille trompet. Presten som samlet sammen orkesteret, sendte ham den gamle trompeten mange år senere da Eco ble berømt. les mer

Litteratur

I Ecos bibliotek

Med «Rosens navn» ble Umberto Eco en litterær superstjerne. Nå har han begynt å spille trompet for å minnes barndommen.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

– Da synes jeg vi skal starte med å snakke om tåke.

Forfatter Umberto Eco har satt seg ned.

– Jeg vokste opp i en landsby på landet, omgitt av tåke. Jeg elsket mysteriene som lå innbakt i den tykke skodden utenfor husene. Hvordan det kunne virke som om den steg opp fra bakken. Lampene var slukket, fordi det var krig, så det var en mørk, tett tåke. Du var helt alene, fullstendig inni deg selv. Tåke er filosofens vær.

Han lener seg bakover. Jo, sånn er det nok: Tåken er hans klareste minne fra barndommen.

– Jeg savner den, sier han.

– Men minnet er til stor trøst. Jeg vender hele tiden tilbake til barndommen. Mer og mer husker jeg. Det tror jeg er fordi jeg nærmer meg døden.

Han smiler.

– Slik jeg ser det, består livet av å huske. Alt annet er egentlig marginalt.

På kontoret. I leiligheten i Milano har Umberto Eco rundt regnet 30.000 bøker, og 20.000 til på landstedet. I vinduskarmen skimtes veggen han kaller «kirkegården», med bilder av avdøde venner.

 

Snuskete hotell


Umberto Eco
Alder 83 år.
Sivil status Gift med Renate Ramge Eco siden 1962. To barn: Stefano (52) og Carlotta (51).
Bakgrunn Professor ved Universitetet i Bologna. Studerte middelalderfilosofi ved Universitetet i Torino. Doktorgrad på Thomas Aquinas’ estetikk i 1954. Boken «The Open Work» (1962) regnes som et banebrytende verk innen litteraturteori om interaktiviteten mellom leser og tekst. Blir ansett som en av verdens fremste innen semiotikk – læren om hvordan vi sier noe og hvordan vi skaper mening. Mest kjent for sin første roman, «Rosen navn», som kom på italiensk i 1980 og på norsk i 1984. Fulgte opp med «Foucaults pendel» i 1988. Betraktet som en av verdens fremste private boksamlerne og president i bibliofilklubben Aldus. Hedersdoktor ved en rekke universiteter i verden. Anerkjent essayist og barnebokforfatter.
Aktuell Ute med sin syvende roman, «Det som tåler dagens lys». Handlingen er lagt til et spøkelsesaktig Milano i 1992, og boken er en harselas med medier og journalister samtidig som den tar opp et tilbakevendende tema i Ecos forfatterskap: konspirasjonsteorier. Boken er allerede solgt til 35 land.

Vis mer

En trang heis med gitterdører leder opp til Umberto Ecos leilighet, som opptar hele tredjeetasjen i den drøyt 100 år gamle bygården på Piazza Castello i Milano. I døråpningen på toppen venter en hushjelp i hvitt forkle som senere ordløst serverer kaffe i små porselenskopper båret inn på et brett.

Umberto Eco har arbeidet litt i morgentimene, til musikk av 1700-tallskomponisten Luigi Boccherini fra en radiostasjon på internett, og kommer i kardigan, bukseseler og tøfler fra kontoret i den andre fløyen av leiligheten. I hjørnet står en stumtjener, og på den henger en frakk og tre hatter:

– Borsalino, sier han og sikter til det klassiske merket.

– Det er det hjembyen min Alessandria er kjent for, Borsalino-hattene.

Han viser vei inn i stuen. Han bor her sammen med sin tyskfødte kone gjennom mer enn 50 år, Renate, som før pensjonen designet bokomslag.

– Dette huset er et gammelt hotell. Hotell Brussel het det. Det var ikke stedet for de beste modellene, men annen- og tredjerangs modeller pleide å bo her. Enkelte av dem underholdt visst gjester her også, så det var et slikt type sted, sier han, åpenbart ikke misfornøyd med det. Han slår ut med armene.

– Dette var spisesalen.

Leiligheten bærer tydelig preg av et langt liv som en av etterkrigens toneangivende intellektuelle, som ledende ekspert på middelalderen, men også en av verdens fremste språkfilosofer. Én ting er den voldsomme mengden sjeldne bøker i hyllene og i montere og på stativer, men på veggene henger det også minner, ulike former for hilsener fra venner – berømte filosofer, kunstnere, komponister, tegneserieskapere og forfattere som mange tilhørte venstresiden – flere fra det eksil-argentinske miljøet i Milano – og møttes til vin, brød i kurver og heftige debatter om filosofiske retninger, om fengselsvesenet, geriljataktikker mot media, litterære teorier, om den åpne teksten, om Superman, trange jeans, falsk virkelighet, kunstmanifester som skulle utvikles, slike ting.

I et hjørne på kontoret har han det han kaller en kirkegård: Det er fotografier av gamle venner: de franske filosofene Roland Barthes og Michel Foucault, den innflytelsesrike kunstneren Lucio Fontana …

– De er alle døde, sier han da han etterpå står foran dem.

I karmen under de gravlagte vennene, står et svart-hvitt-fotografi som viser en tykkfallen mann med skjegget til en amerikansk beatpoet og firkantede briller som snakker kraftfullt inn i en mikrofon foran en flokk av interesserte.

– Det er meg, ja.

– Men du burde ikke stå der sammen med …?

Han svarer ikke med en gang, så sier han bare:

– Det er et litt rart bilde.

Da han kombinerte sin ekspertise på middelalderen og språkfilosofien, og som 48-åring romandebuterte med «Rosens navn», oppnådde professoren plutselig verdensberømmelse med mysteriene rundt en rekke bisarre dødsfall på et benediktinerkloster i Nord-Italia på 1300-tallet. Han ble en litterær stjerne, hyllet for sin innbakte betraktning av det samtidige, urolige Italia på slutten av 1970-tallet og jaget av kjendishungrige journalister. Det roet seg ikke da boken ble filmatisert, med Sean Connery som William fra Baskerville, den engelske fransiskanermunken som til slutt oppklarer hvordan det hele henger sammen.

Nå kommer han med sin syvende roman: «Det som tåler dagens lys».

Samleren. Umberto Eco regnes som en av verdens fremste, private boksamlere. Alt startet med en bokkasse med uinnbundne bøker i kjelleren da han var barn.

 

Skattekister og hittebarn

Han husker tilbake. Alessandria, fjellene i Piemonte, elven Tanaro som kommer fra De liguriske Alpene og renner ut i Po rett ved byen. Et hus med en terrasse og hage med blomster. Faren jobbet lojalt i alle år i et firma som solgte vaskeservanter og kummer, og han fikk utdelt en medalje for sin trofasthet av sjefen. Moren var sekretær i samme firma. De ville ikke at barna – eldstesønnen Umberto og lillesøsteren – skulle snakke den lokale dialekten og lærte dem riksitaliensk. Ingen av foreldrene leste stort. Farfaren til Umberto var typograf, men da han pensjonerte seg, så han seg om etter noe annet å tjene en slant på, og han begynte å binde bøker.

Umberto Eco ble selv 83 i januar. Han har funnet seg en sigarillo – Henri Wintermans Café Crème – men han tenner den ikke, bare putter den i munnviken og tygger på den.

– La meg først fortelle noe annet om farfar. Han var et hittebarn. Han ble funnet på en gate i Alessandria, og faren min er den førstefødte sønnen av 13 barn, og jeg er den eldste av søsteren min og meg … Så faren min og jeg har båret navnet Eco videre, akkurat som min sønn, Stefano, ett år eldre enn søsteren sin, gjør. Men ettersom farfar var et hittebarn, hvor kommer navnet fra?

Han tygger litt. På veggen henger et kunstverk av den franskfødte amerikaneren Arman, et lerret fylt av malerkoster, dedikert til vennen Umberto.

– Jeg ble oppringt av en dame i kjølvannet av suksessen med «Rosens navn». Hun beroliget meg med en gang at hun hadde nok av penger selv, så det var ikke det hun var ute etter. Hun hadde sett navnet mitt i avisen og hun hadde også en bestefar som het Eco og var et hittebarn, men hennes familie kom fra Napoli i sør, så hvordan kunne dette ha seg?

Han venter litt til.

– Saken er den. Hittebarn fikk tildelt navn av kommunalt ansatte. Ofte ble de gitt svært vanlige etternavn, men hvis den lokale byråkraten var i slett lune eller sadistisk av natur, kunne han gi et fornærmende eller grovt navn. Men Eco …?

- Ja?

– Det var en researcher som arbeidet i det vatikanske biblioteket som fant det: Jesuittordenen brukte ECO som en slags logo på 1600-tallet. Det var en forkortelse for ex caelis oblatus på latin. En gave fra himmelen.

Han smiler av det.

– Men jeg kjente nesten ikke farfar. Han døde i 1938 da jeg var seks år og han bodde flere kilometer fra oss, så jeg så ham sjelden. Men da han døde, etterlot han seg en rekke bøker som han ikke hadde fått bundet inn. De var sannsynligvis ikke særlig verdifulle, ettersom eierne ikke kom og hentet dem. I stedet ble de pakket i en stor eske og havnet i kjelleren hjemme hos oss, antagelig fordi far var eldst. Jeg ble sendt ned i den kjelleren, etter en flaske vin eller kull og slike ting, så da oppdaget jeg denne mystiske esken. Det var jo en skattkiste! Bøker fra 1800-tallet og – skulle det vise seg – en samling av et illustrert magasin om eventyr til havs og til land som farfaren min hadde. Charles Darwins «On the Origin of Species» … Jeg gikk ofte ned i kjelleren og leste. Jeg leste alt.

– Har du bøkene nå?

– Nei, jeg leste dem i stykker og andre ga jeg bort til venner. Men hele mitt voksne liv har forsøkt å rekonstruere innholdet i de gamle, magiske esken gjennom å lete i antikvariat og loppemarkeder.

Han lukker øynene og trekker inn luften. Som barn drømte han først om å bli trikkekonduktør, så general i hæren.

Han husker jernbanen som gikk gjennom byen, og de allierte som bombet dem, fordi Alessandria var det nest viktigste knutepunktet etter Bologna. Han husker den svarte fascistuniformen han gikk i som barn, ungdomsbevegelsen til Benito Mussolini i svarte skjorter, shorts og knestrømper, hvordan han likte å kle seg ut, at de marsjerte hver lørdag, og stilene han skrev til den fascistiske læreren på barneskolen: At han var stolt av fedrelandet og hvordan han ønsket å dø en ærerik død i kampen for det. Han husker at de byttet lærer og at han begynte å skrive om livet han levde i stedet. Han husker kampene mellom partisanene og fascistene, hvordan han og søsteren flyktet med moren til fjellandsbyen Nizza Monferrato i september 1943 da han var elleve, hvordan de kunne se hjembyen bli bombet, himmelen som ble farget oransje, telefonlinjene som ikke virket. Faren var innkalt til sin tredje krig, etter første verdenskrig og krigen mot Det ottomanske riket i kampen om kolonien Libya som italienerne tapte i 1912. Under andre verdenskrig var han satt å holde utkikk etter fiendenes fly og varsle.

Umberto Eco husker hvordan de måtte vente til hver helg på å få vite om faren hadde overlevd og kom opp til dem igjen. Han husker likene som lå i gatene, skutt, hvordan de som barn stjal bomber som de åpnet, for å tømme dem for kruttpulver som de etterpå kunne tenne på. Kulene som lignet på soldater. En partisan som lot han skyte to skudd med en stengun. Sfollati er det italienske ordet for flyktning, sier han. Han husker at han hørte stemmen på radio i juli 1943 som sa at Mussolini hadde trukket seg, og at han dagen etter for første gang så avisforsidene som viste at det fantes masse italienere som ikke var enige med fascistene. Han forsto at de antagelig alltid hadde funnets, men at de hadde vært nødt til å leve i eksil. Han forsto at han i hele sitt unge, elleveårige liv var blitt ført bak lyset.

Han husker at han spilte barytonhorn i et orkester som presten på den katolske skolen i Nizza satte sammen, men baryton var et tåpelig instrument med store begrensninger, syntes han, og han imiterer det han spilte ut og inn:

– M-pa, m-pa, m-pa.

Så han fikk bytte til trompet.

 

Løgn og bedrag

– Det er en interessant side av mennesket at det er istand til å lyve.

Sigarilloen er fliset opp i den ene enden, så han snur den.

– Dyrene kan ikke det. Vel, en kameleon kan skifte farge for å skjule seg for fienden, men det skjer automatisk. Den kan ikke lyve med vilje. Fordi vi har et utviklet språk, kan vi like gjerne si ting som ikke stemmer overens med virkeligheten som det sanne. Vi kan ta feil, selvsagt, men vi kan også vi kan lyve helt bevisst. Jeg har alltid vært interessert i teknikkene vi bruker for å dekke til det som er sant. Bøkene mine er fulle av slikt. De er fylt av hemmeligheter, folk som ønsker å føre andre bak lyset og konspirasjoner og slikt. Men også i boksamlingen min. Jeg har en del sjeldne bøker og jeg stiller ett krav til dem for at jeg skal være interessert: De må si noe som ikke er sant.

Halvt i triumf tar han ut den arme sigarilloen.

– Alkymister, magikere, tilhengere av det okkulte, oppfunne språk. Alt sånt. Jeg er fornøyd så lenge de ikke har rett.

– Hvorfor tror du vi mennesker blir så fristet av konspirasjoner?

– Den østerrikske filosofen Karl Popper skrev et vakkert essay for 50 år siden: Folk trives med å tro at noen annen har planlagt alt, for på den måten slipper de skyld selv. De behøver ikke føle seg ansvarlige. Et eksempel: Da den påtroppende italienske statsministeren Aldo Moro ble kidnappet og drept i 1978, tok De røde brigader på seg skylden, men snart var det mange som nektet å tro at det virkelig kunne være dem. Hvordan kunne mennesker som var under 30 klare å gjennomføre en såpass teknisk avansert operasjon? De tenkte ikke på at det fantes like unge nobelprisvinnere, bankranere og vellykkede forretningsmenn. De hevdet hardnakket at noen annet måtte ligge bak, det hemmelige politiet, for eksempel, en skjult orden. Alt for å slippe å akseptere at det kunne være deres sønner som var istand til slikt.

Han stopper, slår ut med armene for andre gang og mumler «som Die Grossen Alten», en mørk, overnaturlig kraft som står bak og trekker i trådene.

– I tillegg benekter svært mange mennesker tilfeldighetens eksistens, sier han.

– Hvorfor det?

– De holder ikke ut tanken. Du må være sterk for å akseptere en slumpmessig verden. Det må finnes en design, føler mange. Designen kan til og med være ond, selv det er bedre enn å være prisgitt slumpen. Hvis verden opererer etter tilfeldigheter, vil mange mene at eksistensen er meningsløs og at man like gjerne ta livet av seg. Han trekker på skuldrene. Utsikten fra stuen er Sforza-familiens borg fra 1400-tallet, muren rundt, et sydlig vakttårn og det som tidligere var vollgraver.

– Selv liker jeg å vente og se, sier han.

– Skal jeg trekke frem en virkelig god egenskap jeg har, så er det evnen til å vente. Bli korporal, før du blir sersjant, før du blir løytnant, før du blir general. Verden er full av mennesker som vil bli general med én gang. Det finnes et indisk ordtak: Sitt ved elvebredden lenge nok, så flyter likene til fienden din forbi.

– Hvor har du tålmodigheten fra?

– Fra tåken på landsbygda der jeg vokste opp. Det handlet om å vente og ikke ta ting for alvorlig.

– Er det sant at det er underjordiske tunneler under borgen der ute, slik du skriver i din siste bok?

– Det påstås det. Jeg har ikke undersøkt, for jeg antar at det er fuktig og fullt av rotter der. Men jeg liker ting som er under overflaten. Som liten pleide jeg å ligge under dynen og late som om jeg var kaptein på en ubåt. I bøkene har jeg ofte slike tunneler, dryppende.

Han kikker ut vinduet.

– Jeg forbereder meg tydeligvis på helvetet. Ikke himmelen.

Mannen og sigarilloen. Før pleide han å røyke, men nå tygger han på sigarilloene for å få sin dose nikotin og unngå angstanfall. Her sitter han i favorittlenestolen sin. – I dødsøyeblikket tror jeg man husker alt. Absolutt alt.

 

Hundeglam og død

Han elsker lukten av gamle bøker. Å gripe tak i ryggen, rødt skinn fra Marokko, lyden av innbinding som blir åpnet. Følelsen av det grove, eldgamle papiret mellom fingrene. Den romerske skriften, den kunstferdige blomster og løv-borden i blått, rødt, grønt og gull. Kapittelnumrene, initialene, våpenskjoldet nederst på siden.

– Den fine lukten av gammelt støv på antikvariater?

– Støv! Nei, nei. De må ikke støve ned. Det er første regel.

Han kommer seg på bena, legger det som er igjen av sigarilloen i et askebeger, og går til en bok som ligger oppslått på et stativ.

– Dette er Augustin av Hippos ”De Civitate Dei” i en utgave fra 1470, sier han.

På auksjoner går slike bøker for over millionen, avhengig av verkets stamtavle og tilstand og utgave, forstår jeg senere.

Han fortsetter ut i korridoren, gamle hotellganger som nå er fylt med tilsammen 30.000 bøker fra gulv og helt opp under det høye taket. Jernstiger med hjul er hektet på horisontale stenger som løper langs hyllene. I et rom med mange av de mest sjeldne bøkene stopper han, går helt bort til noen bokrygger og trekker inn luften gjennom nesen.

– Støv, du liksom, sier han med et smil.

I hyllen står to krukker med krem som han skal smøre pergament med.

Han har ytterligere 20.000 bøker i herskapshuset i fjellene ved Montelfeltro.

– Egentlig liker jeg meg best der, sitte der og jobbe om natten. Det er nesten som tåke. Du kan bare høre noen hunder som bjeffer et sted lenger nede. Men i min alder, jeg er redd for å få hjerteattakk der. Det er langt til nærmeste sykehus.

Han går videre, i retning musikken, fortsatt Boccherini. Han røyket før, 60 sigaretter om dagen, pipe, og da han sluttet fikk han slike forferdelige panikkattakker, og det er derfor han tygger sigarilloene, for å få i seg litt nikotin. Når han drikker whisky, gjør han det i smug, for egentlig får han ikke lov på grunn av vekten.

– Vet du hva philosopher’s stone er? Filosofens stein. Det er et stoff som alkymistene mente kunne forvandle grunnmetaller til gull.

Han humrer litt.

– Dette er egentlig den engelske 1600-tallsfilosofens Thomas Hobbes’ idé, altså, men jeg vil bruke den, jeg også. På gravstenen min skal det stå: Dette er den virkelige filosofens stein.

På en dør er det limt et klistremerke som sier at kreft er et kommunistisk plot. En annen dør leder ut til en bugnende patio, som også er taket til banken som holder til under dem. På et bord ligger en gammel blodtrykksmåler med slange og mansjett.

– Tenker du mye på døden?

– Jeg er en filosof, jeg skal tenke mye på døden. Noe annet hadde vært å opptre uprofesjonelt. Kokker tenker på mat, filosofer tenker på døden. Man må det, for å leve et fullt og godt liv, tror jeg. Og så vil jeg gjerne stille forberedt. Du spurte meg om hva jeg drømte om å oppnå nå. Til det vil jeg svare at det er et par ting jeg skal få gjort. Det er et par bøker jeg må skrive. Jeg vil ikke ha noen løse tråder. Jeg må etterlate alt i orden … Faren min døde helt plutselig.

– Når var det?

– Han døde ganske tidlig. Han var 64 år og jeg var 30. Min kone og jeg hadde vært ute med venner i Roma og hatt en fabelaktig kveld, og da vi kom tilbake til hotellet, lå det en beskjed og ventet på meg. Renate var gravid da, med Stefano. Så jeg var sønn den ene dagen og far dagen etter. Det var sånn jeg så det. Jeg fløy ikke på to år fordi barna mine fortjente en far i live.

Han blir stille.

– Det var jo et sjokk, det var det. Moren min hadde vært syk i ti år da hun døde, men faren min var et traume som jeg nok aldri kommer helt over. Han ville at jeg skulle bli advokat eller lege.

– Så du skuffet ham?

– Jeg husker at jeg en gang så ham lese min avhandling om Thomas Aquinas i smug inne på soverommet. Det var en mengde sitater på latin, og han kunne ikke det, men han trålet seg gjennom likevel. Jeg husker også at han rakk å lese en anmeldelse av en av mine bøker fra den store poeten Eugenio Montale i Corriera della Sierra. Det var av ”The Open Work” som kom ut tre måneder før han døde i 1962. At Montale anmeldte hans sønn, det visste han at kollegene på jobben la merke til.

– Men før det var du jo sjef for kulturavdelingen på den statlige tv-kanalen RAI, var ikke det noe?

– Jo, tv-en kom til Italia i 1953, pleier vi å si, og jeg begynte der året etter. Jeg husker jeg møtte Igor Stravinskij i korridoren. For det var sånn det var. Hvordan har De det, Sir? Men jeg husker jeg ga foreldrene mine en tv, og at de var de første i Alessandria som hadde det.

Han smiler av minnet, så sier han, som om det henger sammen:

– Men jeg tar aldri telefonen lenger, det gjør jeg ikke.

– Hvorfor ikke?

– Det kommer aldri noe godt ut av det. Jeg kunne fått vite tidligere at faren min var død. Men jeg kunne ikke ha gjort noe fra eller til.

Han er tilbake i stuen.

– Alt kan vente. Selv det.

På jakt. – Sekretæren min lager disse oversiktene til meg. I firkanter forteller de meg hvilke daglige avtaler jeg har i løpet av en måned. Rektanglene ser ut som graver for meg. Vent skal dere se, jeg har kastet forrige måneds her.

 

Rekonstruksjon

Stående sier han:

– En ting jeg savner, er å kunne gå på kino og sette seg i salen midt under filmen. Før kunne man det. Det var to kinoer i Nizza. Jeg fikk gå gratis fordi onkelen min – en ellers tvers gjennom ukorrupt og ærlig mann – jobbet på skattekontoret og han som eide kinoene havnet i problemer. Til slutt sa onkelen min: Det er greit, hvis du lar nevøen min gå gratis på alle filmer han vil. Og på den tiden kunne man gå inn i salen selv om man var midt i filmen. Det er som livet. Livet var i gang da jeg kom inn i det. Så får man rekonstruere hva som har skjedd.

 

Den magiske esken

– Her er barytonen jeg spilte på, og trompeten!

Han finner dem frem fra en plass mellom to bokhyller.

– Jeg husker vi kom tilbake til Alessandria, og jeg ville fortsette å spille trompet, men foreldrene mine mente vi ville bli kastet ut av leiligheten. Men vet du, jeg har lett etter en ny i mange år. Den første kjøpte jeg i Praha da vi var der i august 1968, akkurat da Sovjetunionen invaderte. Men jeg var ikke fornøyd med den. Så jeg kjøpte en til, og så enda en, og nok en. Du må betale 1500 euro for en god en … Men det er jo barndommen min jeg jakter på. Den jeg var da. Da spilte jeg marsjer.

– Hva spiller du nå?

– Jeg spiller Frank Sinatra: «Winchester Cathedral».

Han synker ned i stolen igjen.

– Vet du, for ikke så lenge siden fant jeg helt riktig utgave av Alexandre Dumas’ «De tre musketerer», med illustrasjonene til Maurice Leloir.

Han blunker et par ganger bak brilleglassene.

– Esken fra kjelleren der hjemme er nesten komplett.

@jensmjohansson

Artikkelforfatteren og Umberto Eco gir ut bøker på samme forlag i Norge.

Se også:
Vin: Årets rosényheter? Vi har smakt 103 av dem

Restauranter: Raus og god sjømat på bryggekanten

Tegneserie: «Lunch» av Børge Lund


Les mer fra Magasinet her

  • Populære Søk:
  • Siste stillinger
  • Lederstillinger
Vis alle stillinger
Bøker Umberto Eco Litteratur
Bli Varslet

Ikke gå glipp av noe!

Du kan få en epost hver gang vi skriver om dette.

Videoer fra Magasinet