Du har sikkert sett henne i kassen på Kiwi, på t-banen eller på kjøpesentret: ung, lut i ryggen, litt for mye sminke, pistrete hår i hestehale. I Maria Navarro Skarangers nye slam-dunk av en roman heter «dette usynlige jeg-kan-være-hvem-som-helst-mennesket» Emily, eller Em.
Emily er 19 år, høygravid og bor i en av de asfaltgrå betongblokkene på Romsås i Oslo. Barnets far, Pablo, har stukket av, han er muligens innblandet i noe: «I et øyeblikk kan Emily forstå at hun er forlatt, men det er bare i et øyeblikk. Hvis man ser på henne da, får hun store og mørke, trøtte øyne (man blir så forferdelig trøtt av å bli forlatt), hun ser helt ulykkelig ut.»
Fakta: Maria Navarro Skaranger
«Emily forever»
Oktober, 184 sider
Lysende talent
Maria Navarro Skaranger brakdebuterte som 20-åring i 2015, med romanen «Alle utlendinger har lukka gardiner», også den med handling fra Romsås i Groruddalen øst i Oslo. Hun ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris, fikk Debutantprisen 2015 og i fjor ble romanen filmatisert.
2018-romanen «Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen)» var en vond og ektefølt fortelling om tapet av et familiemedlem, for denne ble Skaranger tildelt både Osloprisen 2018 og EUs litteraturpris 2020. Finnes det noe rettferdighet i verden, vil prisene også rase over tredjeboken «Emily forever», for dette er hennes klart beste – så langt. Tør vi spå Brageprisen?
Skaranger er et lysende litterært talent, og noe av det som gjør denne romanen så rik, skyldes den prøvende, kritiske og betraktende fortellerstemmen. «Se på henne da», skriver Skaranger, og leseren ser virkelig Emily.
Gjennom dette intenst spørrende blikket lever vi oss inn i hennes liv, som jo er noe av det beste litteraturen kan gjøre.
Litterær eleganse
Fortellerstemmen sirkler også inn alle de Em berører, uten å være klar over det selv. Perspektivskiftet glir sømløst mellom Emily, sjefen hennes på Kiwi – som kjenner et ansvar for henne, moren som flytter hjem til henne før fødselen for å hjelpe til, naboen som står bak døren sin og lytter etter de tunge fottrinnene hennes i trappeoppgangen, og legger små lapper i postkassa hennes.
«Naboen, man kan se på han, man kan se hvordan han går, på klærne hans, stakkars de slitte blå olabuksene som har begynt å gå fra hverandre i sømmene ved skrittet, fordi lårene hans gnisser mot hverandre hele tida, at han, han trenger noe i livet sitt.»
Skaranger blåser virkelig liv i disse skakke sjelene, både gjennom Emilys betraktninger av dem – og gjennom deres betraktninger av Emily. Elegant!
Alene med barn
Denne boken kravler inn under huden på leseren, for Skaranger skriver klokt, om både klasse og skjebne.
Det er nemlig mange som tror de vet hvem Emily er. Hun er en sånn person man gjerne klistrer merkelapper på: skoletaper, ressurssvak, sosialklient, naver, kanskje uføretrygdet på sikt.
På helsestasjonen skriver jordmor «alene med barn» i kolonnen i helsekortet hennes, «enda magen vokser som den skal, og hjertelyden til barnet er normal». Em har vokst opp uten en farsfigur, og moren lurer på om valg av menn går i arv.
Skaranger sniker små hint inn i teksten, ofte i parentes, om en trøblete oppvekst. Moren, som strøk Emilys gensere og bukser i frykt for at noen skulle melde henne til barnevernet, var ofte så blakk de siste ukene før lønning at Em måtte ringe og spørre om hun kunne ta mat når hun var alene hjemme.
Maria Navarro Skaranger skriver med kløkt og hjerte, og balanserer miseren med perfekte doser mørk humor
Lys i mørket
Gjennom korte minneglimt viser forfatteren hvor sammensatt og tøft livet kan være. Et glimt av Pablo som slår henne, «men bare med flat hånd». Et glimt av en onkel som puttet «én, to, kanskje tre fingre inn i henne en gang hun lå og solte seg som femtenåring på en familiesammenkomst.» Et glimt av hennes eget guttebarn som ligger alene foran tv-en og skriker mens Emily sover på soverommet.
Det er lett å dra paralleller til den bekmørke 2002-filmen «Lilja 4-ever», men heldigvis er Skaranger ikke like deterministisk i stilen som Lukas Moodysson. Hun skriver med kløkt og hjerte, og balanserer miseren med perfekte doser mørk humor. Det er lys her, glimt av håp.
Etter at Emily har vært til avhør på politistasjonen om Pablo, tipper politikvinnen at Em må ha vært dårlig på skolen, fordi hun var fjern, at hun derfor endte opp med å jobbe på Kiwi. «Ikke at Emily er dum, men hun er heller ikke særlig smart, tenker politikvinnen, Emily er kanskje på nivå to.»
Hun tar feil. Emily er tydelig og sterk der hun går og triller barnevognen. Og hun er en av de mest fascinerende karakterene i norsk samtidslitteratur akkurat nå.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.