Fredag tok Kristelig Folkeparti valget. Det kunne vært enkelt. I den ferske boken «Da Gud skiftet mening» beskriver forfatterne Trond Bakkevig og Tomm Kristiansen kirkens 50 års reise fra høyre mot venstre i Norge. Reaksjonære bedemenn, bibeltro professorer og konfliktsky biskoper er forsvunnet som lederskikkelser i Den norske kirke. Bymisjonærer, utviklingsengasjerte bistandsarbeidere og bærekraftsaktivister har tatt over.
Slik sett ville det være logisk for kirkens eget lobbyparti å gå mot rødt.
Men landsmøtet var splittet. Røde kirker kan skape gode følelser, men i vår del av verden skaper de sjelden vekkelser.
Fakta: Trond Bakkevig og Tomm Kristiansen
«Da Gud skiftet mening - 50 år som forandret kriken»
Mot venstre
Boken om den 50 år lange radikaliseringen av statskirken er skrevet av to av dem som drev den frem. Trond Bakkevig var i Uppsala i 1968 da venstrebølgen ble til under møtet i Kirkenes verdensråd. Siden var Bakkevig sentral i støttearbeidet til ANC under apartheid, ledet det statlige utredningsarbeidet med å skille staten fra kirken. Tomm Kristiansen har vært riksformidler av sosialt engasjert kristendom fra Afrika og andre verdenshjørner.
Boken er svært innsiktsfull, godt skrevet og med rimelig grei distanse til begivenheter der de selv har vært aktører. Bakkevig og Kristiansen beskriver de ulike frontavsnittene i denne moderne kirkekampen. Det handler om en generasjons engasjementet for miljø, likestilling og fattigdomsbekjempelse, fyrt opp med gospel og frigjøringsteologi. De overtok kirken. Frem til slutten av 1960-tallet lå makten hos biskopene og byråkratene i Kirkedepartementet. Så åpnet en langsom reformprosess. Kirken fikk råd og andre maktorgan. Sekstiåtterne har fylt opp.
Nye maktsentra
Allerede ved årtusenskiftet viste den norske maktundersøkelsen at de kirkelige elitene skilte seg ut ved å være eneste norske elite der de politiske holdningene lå klart til venstre for sentrum.
Forfatterne kunne gått dypere her. Venstresidens overtagelse av kirken handler også om at de har skapt nye maktsentra. De har stort sett vært offentlig finansiert, fra milliardene som går gjennom kristne organisasjoner over bistandsbudsjettene, til langt mindre, men livsviktige bidrag til Kirkens Bymisjon, Olavsdager og Kirkelig Kulturverksted. Egeninteressen er mest mulig romslige budsjetter. Den er gjerne rød.
Jeg savner også mer om den kanskje viktigste årsaken til den røde kirkeseieren: At motstanden imploderte. Siden 1800-tallet hadde «kristenfolket», med arven fra Hans Nielsen Hauge, vært en konservativ maktfaktor i kirken. De hadde sine parallellorganisasjoner gjennom bevegelsene for indre og ytre misjon, og de kontrollerte viktige undervisningsinstitusjoner som Misjonshøyskolen i Stavanger og MF i Oslo.
Fra slutten av 1970-tallet og frem mot årtusenskiftet kollapset denne motkulturen. Medlemstallet i misjonsorganisasjonene stupte. Titusener aktivister forsvant. Avkristningen hadde til slutt nådd det norske Sør- og Vestlandet. Kvinner kom i lønnet arbeid, med mindre tid til basar, kaffe, kaker og bibel. Bedehusene stengte. «Misjonshøvdingene» mistet offentlig interesse.
Det var et maktvakuum å fylle. Raddisene gjorde det.
Mange av Kristelig Folkepartis medlemmer og velgere vil følge kirken mot venstre, men kanskje ikke mange nok til velte regjeringen.
Selger ikke
Kanskje skyldes skepsisen noe Bakkevig og Kristiansen heller ikke skriver veldig mye om: Raddis-kristendom skaper sjelden vekkelse, i hvert fall i vår del av verden. Den selger dårlig. Mens Den norske kirke er blitt stadig mer liberal, inkluderende og teologisk vassen, ser stadig færre nordmenn ut til å bry seg. Tallene for gudstro og kirkebesøk faller og faller.
Dette ser ut til å være et felles protestantisk problem. De gamle statskirkene i det nordlige Europa sliter. Det samme gjør liberale protestanter i USA.
Den katolske kirke går frem i deler av Europa og USA på grunn av arbeidsvandring. Men det er de karismatiske og evangeliske kirkene, ofte med dypt moralkonservativt syn, som vinner frem der det er kirkevekst.
I Norge satset Knut Arild Hareide fra det norske misjonslandet rødt, og sitter igjen med et splittet parti. I Sverige har hans kollega Ebba Bush Thor i Kristdemokraterna bakgrunn fra den karismatiske menigheten «Livets ord». Før valget i høst satset hun knallhardt blått for å løfte partiet over sperregrensen. Det fikk hun til – med god margin.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.