I en berømt passasje i Graham Greenes selvbiografi «Noe av et liv» («A Sort of Life»), har han i sin ungdom havnet på sykehus med blindtarmsbetennelse. Ved siden av ham på sovesalen ligger en ti år gammel gutt som har dødd, brått og uventet.
Foreldrene til gutten kommer, skjermbrettene flyttes slik at de kan øse ut sin sorg med et minimum av privatliv, mens de andre pasientene hører på barnetimen på radio.