Ferden gjennom samtidskunsten

Tekst

Vil du få varsel hver gang Susanne Hedemann Hiorth publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Tommy Olssons kunstkritikk egner seg for flere enn forståsegpåere. Men se opp for sterke scener.

Kunsten å si jeg. Tommy Olsson skriver så morsomt og konkret at han får med seg leseren frivillig inn i kunstgalleriet.

For en kunstscene som jevnlig beskyldes for å vise keiserens nye klær, kan den uærbødige og velinformerte Tommy Olsson fungere som kunstkritiker også for utenforstående. Gjennom snart to tiår har den svenskfødte kunstneren markert seg som en av landets morsomste skribenter. Tekstene er tidligere samlet i bøkene «Knust» (2008) og «Gift» (2010). Nå kommer «Å miste noe verdifullt med vilje. Notater 2007-2017».

Her er anmeldelser fra aviser som Morgenbladet og Klassekampen, tidsskrifter som Billedkunst og Kunstkritikk.no, bidrag til utstillingskataloger og SMil-bladet (utgitt av Norsk forening for sadomasochister og fetisjister), pluss noe tidligere upublisert. Det gjelder også passasjer som ifølge forfatteren ikke kom på trykk, med begrunnelser som for eksempel «ugrei hverdagsliggjøring av bruk av narkotika». Innholdsfortegnelsen byr på overskrifter som «Apokalypse nå, og for all fremtid», «Drømmer du i farger?» og «Fra Guernica til GHB». Her forventer man ikke at det skal bli kjedelig.

Fakta:

Tommy Olsson

«Å miste noe verdifullt med vilje»

Kolon forlag, 429 sider

På kunstens side

Riktignok er Olsson kjent som en kritiker som ikke alltid rekker utstillingen og/eller skriver mer om festen, en hang han ikke er sen om å påpeke selv. Åpningsteksten «På bærtur» holder stilen i en leiebil der han hverken kommer seg på utstilling i Vestfossen eller Asker via trafikkmaskinen i Drammen, men kritikeren får i det minste får se do-graffiti om seg selv på Kunstnernes Hus i Oslo, før han må rekke flyet til Bergen. Slik selviscenesettelse – eller er det oppriktig loking? – bidrar til at Olsson deler raust av konteksten kunsten vises i på en konkret måte som leseren ser for seg. Slik kan gamle japanske tresnitt omgis av tanker om tsunamien og fotballvimplene utenfor fordi det er landskamp.

Tittelessayet «Å miste noe verdifullt med vilje» er skrevet i en tilbakeskuende, sorgfull modus. Her rydder jeg-personen skrivebordet, det vil si en sjettedel av bordplaten i et loftsrom på Nesodden. Ellers har han skrevet mye med laptop på sofabordet om natten og på tog, inntil det ble trangt mellom radene på Bergensbanen. Nå gjør Olsson opp status over sine bøker, videobånd fra virket som kunstner og selvutnevnt pornograf, nettbank-kalkulatoren og lyspærene, mennesker han gjerne skulle snakket med som ikke finnes lenger og boksene med egne utklipp: «Alt det der som er tapt. Og alt det som dessverre ikke er tapt.»

Farger og ugler

Som helhet gir boken en variert oversikt over hendelser på den norske kunstscenen det siste drøye tiåret. Olsson gir sjelden sine generasjonsfeller hard medfart, men det som fanger interessen hans blir ofte interessant. Særlig når han skriver om egenartede eller litt atypiske kunstnere, som Stig Helliksen som etterlot seg mange ukjente malerier da han døde i 2003. Maleriet står også sentralt i en tekst fra 2013 om stadig aktuelle Håkon Bleken (født 1929) og et nytt selvportrett med en ugle.

Språklig har Olsson en direkte stil som åpner for rammende beskrivelser av Damien Hirsts diamant-hodeskalle på Astrup Fearnley-museet: «Det å være kunstner er i første rekke blitt et spørsmål om branding eller overdrivelser. Jeg sier ikke det er en bra eller dårlig ting (…)». Om Pushwagners siste bilder fyrer han treffende løs: «Fargene er noen ganger på kanten til å være dødelige våpen». Artikkelen der Olsson følger Pushwagner 36 timer på galleriåpning i Tomelilla i Sverige, med forsøk på å kjøpe dress på veien, vitner om at han har møtt sin omflakkende overmann: «Pushwagner, god bless him, er Pushwagner på heltid. En ni-til-fem-jobb er det ikke».

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.

Meld deg på her

Treffende

Man konsumerer ikke denne kunstboken helt uten ubehag. Det kan dreie seg om Pushwagners dupering av en ung journalist med en sleivete seksuell kommentar (som Olsson påpeker at eksentrikeren slipper unna med og gjør et forsøk på å tolke velvillig: «Er det ikke nettopp et spørsmål om ekstase der et sted, mellom vanvittig rosa og selvutslettende gult?») Forfatteren bedyrer flere steder at han selv ikke er helt god, og det er noen grenseoverskridende passasjer med selvfremstilling her som involverer tredjepersoner.

Olssons evne til å vri på ting gir slående enkeltformuleringer som: «I retrospekt har jeg begynt å lure på om det ikke egentlig var mine foreldre som gjorde opprør mot meg.»

I sum bidrar Olssons personlige og konkrete innfallsvinkel til en røff guide til samtidskunsten som er både kunnskapsrik, nærværende og smart. Det er et menneske som møter kunsten her.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk