Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne
En annen verden enn denne. Gunnhild Øyehaugs roman om to kvinner i atskilte verdener diskuterer situasjoner, ideer og språk mer enn å ta håndlingstrådene helt ut.

En annen verden enn denne. Gunnhild Øyehaugs roman om to kvinner i atskilte verdener diskuterer situasjoner, ideer og språk mer enn å ta håndlingstrådene helt ut.

To liv, tett i tett

Tekst

Vil du få varsel hver gang Susanne Hedemann Hiorth publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Gunnhild Øyehaugs roman «Presens maskin» tenker oppfinnsomt om savn med utgangspunkt i to parallelle universer. De flyter nesten sammen.

«Du skulle vært et annet sted. Du skulle tenkt på andre ting» heter det i et kjent dikt av Inger Hagerup fra okkupasjonstiden. Linjene kan passe til Gunnhild Øyehaugs nye roman. To kvinner, Anna (i 40-årene) og Laura (i 20-årene), som vi møter våren 2019, savner begge noe de ikke helt vet hva er. Forklaringen er at de mangler i hverandres liv. En gang var de mor og datter, men de ble tidlig atskilt fordi de begynte å leve i to parallelle universer.

Fakta: GUNNHILD ØYEHAUG

«Presens maskin»

Kolon, 160 s.

Forskyvning

Premisset i Øyehaugs roman er av typen som ber om å bli akseptert: Noen faller ned i kaninhullet, eller finner en ekstra halvetasje i en annen dimensjon, eller reiser tilbake til fremtiden. Her er det en dag i Lauras tidlige barndom i 1998, på trehjulssykkel under en veldig hvit syrin, at moren Anna leser et ord feil i en diktsamling av finlandssvenske Tua Forsström. Ordet «trädgård», som betyr hage, blir til «tärdgård», og vips, som det heter, har det skjedd en forskyvning som gjør at datteren sykler ut i hagen, og moren prøver å komme på hva hun skulle passe på, og de er atskilt.

Déjà vu

Opplegget vitner om både tiltro til språket og bevissthet om romanen som konstruksjon. Litteratur og musikk diskuteres også flittig i «Presens maskin», med avstikkere til fysikk, mørk materie og forskning på multiverser. Anna er opptatt av Noam Chomskys teori om det medfødte språket, og når menneskets språkevne oppstod. Hun er også en forfatter som skriver under pseudonym, og tenker på en artikkel om forfatteres tapte status som stilikoner her i DN. Den unge Laura underviser i litteratur (selv om morens kulturelle kapital vel forsvant tidlig). Hun er gravid med musikeren Karl Peter og går på visning i en leilighet som virker kjent: «eit déja vu, det er som om ho er seg sjølv og ein annan person samtidig, ho har vore akkurat her. Og det har ho jo.» Av og til tas ordet av en allvitende forfatter som er våt på føttene, i en mulig dystopisk framtid der produksjonen av gummistøvler går trått.

Blått lys

Humor og overskudd preger Øyehaugs roman, som legger seg tett på en ganske gjenkjennelig bergensk hverdag. De to kvinnene kontrasterer hverandre. Når man er i 40-årene, er det mulig å ha en datter i 20-årene. Den unge Lauras bekymringsløshet til nå kommer fram da det nygravide paret åpner en stengt bakdør i leiligheten på Møhlenpris og ser at branntrappen er laget av tre. Anna er på sin side i en midtlivsfase hvor forfall truer synet og smilefjes kan uttrykke konvensjonalitet: «Vi er eit miljøbevisst nabolag. Sløkk lyset! Smilefjes. Stearinlys. Klappande hender. Vi kontrollerer kvarandre kontinuerleg, hadde Anna lyst til å skrive. Tommel opp (…) Smilefjes med hjarteauge. Eksploderande konfettidryss». Under earth hour 2019 sitter familien til Anna med hver sin skjerm, og Øyehaug tenker på fortellingen rundt leirbålet: «Den stemma som fortel i ein roman til den som les, er slik, ho er nær, eg lyttar, eg omdannar det eg les, til bilete. Den moderne episke ursituasjonen ser derimot ut til å ha eit kaldt, blått lys (…) Kvar sitt blålege bål.»

Les Susanne Hedemann Hiorths siste anmeldelser:

Assosiasjonsrikdom

Øyehaug har nylig fått en god mottagelse i USA for tidligere bøker som «Knutar» og «Vente, blinke» (filmatisert i «Kvinner i for store herreskjorter»). Romanen «Presens maskin» kunne også vært en leken film, selv om ideen med parallelle universer ikke utvikles til et plott med virkelig spenning om hvorvidt mors og datters veier vil krysses. Det går nesten litt i ball når det kommer til hvilken versjon av verden Lauras far lever i. Romanen virker mer interessert i ideer og minneverdige situasjoner enn i å ta handlingen helt ut.

Men Øyehaug har skrevet en ny språklig velopplagt roman, hvor det aldri er kjedelig å være. Assosiasjonsrikdom åpner for å hoppe bukk over hindre, men også for tankesprang og leserens egne assosiasjoner. Selv kom jeg til å tenke på sluttlinjen fra diktet «Minutter» av Tor Ulven, som en parallell til Øyehaugs univers: «Du lever et hemmelig liv i en annens minne».(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.