Jeg verdsetter Vigdis Hjorths forfatterskap høyt, og var spent da jeg åpnet «Femten år. Den revolusjonære våren». Da jeg lukket romanen, satt jeg derimot skuffet igjen. Det måtte jo være noe jeg ikke hadde fanget opp. For Hjorth vet jo hva hun driver med?
Så slo det meg at det som kjedet meg, kan være at Vigdis Hjorth denne gangen synes å vite akkurat hva hun driver med.