Å blafre gjennom vårens koronadagbøker i desember, kan best sammenlignes med å sitte for lenge foran peisen i akrylstrikket julegenser. Det er noe kløende og klamt over det inderlige, angstfylte og navlebeskuende som preget litteraturen den gang, for bare et halvår siden.
Jeg-et, og det store vi.