– Folk sier at fyret er like viktig for oss i Nordjylland som Eiffeltårnet er for pariserne, sier Thomas Lomholt, en kommuneansatt i sixpence som står i snøføyka og viser stolt frem landemerket.
Rudbjerg Knude Fyr, reist i 1899, 200 meter inn i landet. Nordjylland er sand, hav og fyr. Men, hvor lenge?
– Nå står fyret midt i en sandkasse, men det er ikke det verste. Det er på vei til å falle ned i havet. Ned skrenten her. 60 meter rett ned, sier Lomholt.
Ingeniøren med ansvar for kystsikring peker ned i avgrunnen. Noen skritt til, og en ser neppe mer av ham.
Havet spiser opp landskapet, centimeter for centimeter, meter for meter. På 100 år har havet spist opp forspranget fyret en gang hadde. Bare ti meter til nå, så.
– Det haster veldig med å få flyttet fyret. Om to år, kanskje ett, i neste uke eller allerede i morgen kan det være for sent. Noen ganger kan ti-femten meter av kysten forsvinne på et blunk, sier Lomholt.
– Én storm er det som skal til.
Det haster veldig med å få flyttet fyret. Om to år, kanskje ett, i neste uke eller allerede i morgen kan det være for sent
Thomas Lomholt
Fyr-flytting. – Folk sier at fyret er like viktig for oss i Nordjylland som Eiffeltårnet er for pariserne, sier Thomas Lomholt i Hjørring kommune.
«Blind og døv»
Bare langs kysten i Nordjylland har over 60 hus forsvunnet på havet eller måttet blitt tatt ned før bølgene har satt inn det endelige nådestøtet siden midten av 1950-tallet. Det tilsvarer ett hus året, sånn cirka.
Men været er blitt ekstra viltert de siste årene. I den lille landsbyen Lønstrup, et sommerhus-eldorado med drøyt 500 fastboende, har 12 hus blitt tatt av erosjon bare de siste 15 årene. Bare seks-syv kilometer unna, ligger Nørlev Strand. I årene 2013 til 2016 falt det ni sommerhus på en strekning på skarve 100 meter på denne ene stranden.
Og dette til tross for at det danske Kystverket gjennom årtier har forsøkt å lage et vell av hindringer for de stadig mer aggressive bølgene. Danskene konstruerer kunstige høyder og sanddyner, bølgebrytere av granitt som tvinger bølgene å bryte lenger ute, lemper betong eller stein i strandsonen, konstruerer diker av sand og gress for å spre bølgeenergien og minske risikoen for oversvømmelse. Og de har stormflobeskyttere, porter som gjør alt fra å ligge på bunnen og blåses opp av luft, til roterende porter som fungerer som døren din hjemme.
– Vi har alltid hatt sandflukt og erosjon langs kysten vår, det er ikke noe nytt, men en skal være både blind og døv for ikke å forstå at det som skjer nå skyldes klimaendringene. Så godt som alle klimaforskere er enige om at det er tilfellet, og jevnlig kaller vi inn befolkningen til fellesmøte for å informere og snakke om hvordan den enkelte kan beskytte seg i stormsesongen, sier Lomholt.
Hit flukter sanden. Sand som drar fra sted, flyr til et annet sted - og særlig hit, så langt nord en kan komme i Danmark, til Skagen.
En dansk kruttønne
For vinterstormene kommer stadig hyppigere. Stormen Allan herjet høsten 2013 og krevde tre danske liv. Bodil, som hjemsøkte danskene i begynnelsen av desember samme år, kom med en hastighet på 57 kilometer i timen. Urd, kilevinken som kom farende en januardag i 2017, greide å ødelegge det nye prismet på toppen i fyret, det som var ment å gi besøkende et vakkert lysspill på vei opp til utsikten. I alt 14 stormer og orkaner er det blitt så langt i løpet av de siste seks årene, og én ting er sikkert. Det vil komme flere.
– Bodil førte til 45 centimeters økt havnivå her i Hjørring, vår kommune. En slik storm vil være normalen hvis klimaprognosene slår til. Så vil vi få stormer på toppen av denne havstigningen, sier Lomholt.
Økt temperatur på kloden gir sterkere vind, og sterkere vind gir høyere bølger som kommer i tillegg til havstigningen.
Greier de frådende bølgene først å grabbe tak i en klippe, røsker de med seg alt. Men bølgene slår til også under vann. Bare langs kysten i Hjørring kommer det flyvende en halv million kubikkmeter sand fra sør, samtidig som 900.000 kubikkmeter flyr videre. Sitter en i en sandkasse og leker «så mye hadde jeg», for så å kaste sand opp i luften, for så å si «så mye har jeg igjen» – vil sandregnskapet gå i minus 400.000 kubikkmeter hvert eneste år. Det tilsvarer fem lastebiler med sand per meter strand per år, og det bare i Hjørring. Langs den jyske vestkysten er tallet vanvittig mye høyere.
– Hos oss i Hjørring eroderes én meter av kysten i snitt hvert eneste år. Men det finnes strekninger hvor erosjonen er på fire og en halv meter i snitt. Når orkan inntreffer samtidig med høyvann, har vi opplevd at kysten har rykket 15 meter tilbake på få timer, sier Lomholt.
Når orkan inntreffer samtidig med høyvann, har vi opplevd at kysten har rykket 15 meter tilbake på få timer
Thomas Lomholt
Sommerhuset som forsvant
– Mitt sommerhus er somewhere in the ocean, sier Christian Hartmann (53) og tilføyer:
– Det hele ble sendt live on television. En veldig traumatisk opplevelse, sier Hartmann, politiker for de konservative i Randers kommune.
Klokken åtte om kvelden 30. januar 2016 fikk Hartmann en telefon med beskjed om at stormen hadde tatt sommerhuset hans ved Nørlev Strand i Hjørring. Det var en beretning om en varslet katastrofe. I årene 2013 til 2016 skulle det altså falle ni sommerhus på en strekning på skarve hundre meter på denne stranden. Det gjaldt å komme seg av gårde og redde det som reddes kan.
Ad undas. En januardag i 2016 forsvant dette herlige sommerhuset ved Nørlev Strand i Hjørring. I løpet av tre år skulle ytterligere åtte hus lide samme skjebne i en strekning på rundt hundre meter på den samme stranden.
– Det er som å miste noen du elsker som har ligget lenge i koma. Det er mye sorg, men også en lettelse. At en ikke behøver å bekymre seg mer, forteller han.
Det startet så lovende med et sommerhus til 1,25 millioner kroner, kjøpt i 2006.
– Jeg var 40 år da min kone og jeg fant dette sommerhuset. Huset sto midt i naturen, det var perfekt. Det lå 20 meter fra havet. Vi fikk høre at havet tok en halvmeter i året, og tenkte at 40 år gikk greit. I løpet av disse årene ville vi nok få lov til å sikre huset, uansett. I tre år var vi lykkelige, sier Hartmann.
Stormene begynte å komme for alvor. I 2011 tok bølgene et jafs på ti meter.
– Allerede to år tidligere hadde vi søkt Kystverket om å få tillatelse for å sikre huset vårt. Men de nektet, forteller Hartmann.
Natura 2000-område
Grunnen sommerhuset hans sto på er en del av et fredet Natura 2000-område som strekker seg langs vestkysten av Jylland. Naturen er helt spesiell her, med svære sanddyner skapt av trioen hav, sand og vind. De står der som svære gule berg og knauser av sand, opptil 60 meter høye, som havet slår og slår imot. Det er fristende å gjøre slik de har gjort enkelte steder, å hente norsk granitt med en tetthet på 2,6 tonn per kubikkmeter inn i kampen mot bølgene, men da vil et nytt problem oppstå, forteller Jakob Gammelgaard. Det er han som skriver om kysten for avisen Nordjyske.
– Langsomt vil den finkornede stranden, som turister kommer i hopetall for å oppleve, ikke lenger bli den samme. Stranden vil bli full av småstein. Nord for Lønstrup og i Harerenden er det lagt stein. På begge steder er stranden borte, sier Gammelgaard og tilføyer.
– Du har det hele: personlig drama og natur. I tillegg kommuner som ikke har penger, sier journalisten.
Setter en opp svære, norske granittsteiner rundt huset sitt, vil en selvsagt berge seg og sitt en stund. Men havet borer seg inn under steinene, og til sist vil den lille sandflekken huset står på, falle som ned av en pidestall. I mellomtiden har havet også forsynt seg ekstra av strandlinjen ved siden av. Dette fordi sanden forflytter seg i nordøstlig retning, opp mot Skagen, helt i nord. Og naturen er nådeløs. Finner den ikke sand et sted, henter den bare fra et annet sted.
«Tusenlapper i do»
Men Hartmann hadde likevel et flik av håp om å berge sommerhuset sitt.
– Hver gang sand forsvant, fikk vi tillatelse til å hente sanden og legge den på plass igjen. Men det måtte være akkurat samme sand. Vi brukte 300.000 kroner på kjøpe sand som ble transportert på lastebiler fra Hirtshals, men det var ingen varig løsning. Vi lasset på med sand og ventet bare på neste storm, sier Hartmann.
Men det var først da sommerhuset var ute på havet at den virkelige kampen startet. Det gikk trådt. Forsikringsselskapet nektet å betale erstatning. De begrunnet avslaget med at det var erosjonen som var årsaken til at huset falt, og at det derfor ikke er «tale om plutselig opstående skader, men skader, som opstår som følge af en løbende og naturlig udvikling, der skyldes kystens dynamik som følge av havets og vindens påvirkning».
– Forsikringsselskapene gjør alt de kan for å betale ingenting. Det blir som å dytte tusenlappene i do. Jeg vet ikke om mange som kan si at det ikke betyr så mye fra eller til å miste én million kroner. Det var ingen hjelp å få. Du betaler skatt til staten helt til huset forsvinner i havet. Min eneste lykke var at en ny storm kom tre dager senere slik at hele huset forsvant på havet. Ikke en murstein var igjen. Da slapp jeg å bruke enda mer penger på å få fjernet restene av huset som staten påla oss, sier Hartmann.
Forsikringsselskapene gjør alt de kan for å betale ingenting. Det blir som å dytte tusenlappene i do
Christian Hartmann
Høsten 2016 fikk huseiere lov til å importere norsk stein til akkurat denne stranden. Forutsatt at steinene alltid er dekket til med sand.
– Jeg kjempet for dette i syv år, og tapte kampen med åtte måneder, sier Hartmann.
Steinhard kamp
Ifølge Kystdirektoratet er 2300 av i alt 7300 kilometer med kystlinje, altså rundt en tredjedel, kystsikret. Selv om kampen for sommerhusene er vunnet på én strand, er det altså fortsatt steinhard kamp på andre strender. Som i Lønstrup. Der er mesteparten av kyststripen sikret, men i et lite belte på noen få hundre meter får bølgene fritt leide.
– Vi har sendt inn et krav til staten på 40 millioner kroner allerede, men regner med at tapene våre vil være ytterligere 100 millioner. Vi gir oss ikke, og forventer å vinne saken, sier Jørgen Hedegaard Madsen.
Eiendomsmegleren er talsperson for drøyt de 100 huseiere i Lønstrup som i en årrekke har kjempet for å få lov til å sikre husene sine. Madsen kjøpte selv et sommerhus i den tidligere fiskelandsbyen for ni år siden. Da sto huset 65 meter unna havet. Nå er avstanden krympet til 25 meter.
Millionkrav. Eiendsomsmegler Jørgen Hedegaard Madsen har på vegne av de lokale sommerhuseiere gått til sak mot staten, og krever 140 millioner kroner fordi myndighetene ikke vil sikre mot erosjon.
Han sitter bak en svær pult med armene i kors.
40 av millionene skal gå til erstatning for de ti husene som alt er havnet på havet, pluss de 11 som er i ferd med å lide samme skjebne. I tillegg har to sommerhuseiere alt mottatt et «rømningspåbud», som i klartekst betyr å renske huset for inventar og aldri bruke det mer. Alle hus som befinner seg ti meter eller kortere fra skrenten, får en slik beskjed. En dødsdom, med andre ord. Søksmålet innbefatter også utgiften på 75.000 kroner hver huseier må punge ut for å ta ned sine sommerhus, før havet forsyner seg med resten.
Størsteparten av beløpet, 100 millioner kroner, er ment å kompensere for verditapet for til sammen 100 sommerhus. Dette fordi det altså foreligger ingen løfter om kystsikring fra myndighetenes side.
– Uten kystsikring er husene null verdt. Null. Vi får ikke brukt det, vi får ikke leid det ut og vi får ikke solgt det, sier Madsen og tilføyer:
– Det er en kamp mot tiden. Fire-fem stormer til er det som skal til for å ta huset mitt. Vi kan ikke kjøpe noe for millioner og så kaste det på havet. Vi er ikke så rike i Danmark. Vi har ingen olje. Jeg har stevningen her, sier eiendomsmegleren.
Det er en kamp mot tiden. Fire-fem stormer til er det som skal til for å ta huset mitt
Jørgen Hedegaard Madsen. eiendomsmegler
Havet eter. I Lønstrup begynner det nå å haste veldig med å få kystsikring på plass. Hvis ikke vil hus etter hus rase ned.
Bølgene kommer inn. Husene som står ti meter unna skrenten, må fraflyttes. Dermed går sommerhuseierne glipp av store verdier. I sommer går sommerhuseierne i Lønstrup i kamp mot staten.
I sommer skal byretten i Hjørring ta stilling til søksmålet mot staten, et søksmål som blant annet støtter seg til EUs lover om at det er statens oppgave å beskytte folket og deres eiendom. Saksøkernes påstand er at det er å definere som ekspropriasjon når staten bare lar husene stupe ned i havet. Da tilsier logikken at staten må ta hele regningen.
Den kommende runden i retten hindrer likevel ikke eiendomsmegleren selv i å selge sommerhus som en gang kan falle uti havet. På folkemunne kalles disse husene for lotto-hus: Hvis kystsikringen order seg, er verdien og gleden ved huset så å si uendelig. Blir det nei, er pengene som kastet i havet.
– Vi forteller jo hvorfor husene er så billige, og at en tar en sjanse et eller annet sted hvis en kjøper. Husene er også minst 100 meter fra kysten. Det tilsvarer rundt 20 år, sier Madsen.
Hardt mot hardt. En tredjedel av den danske kystlinjen har et eller annet vern mot det stadig mer frådende havet. I Højen i Skagen har de gått for norsk granitt.
Sommerhusdrømmen
Helt ytterst i havgapet i Gamle Skagen legges det murstein på et sommerhus. Beliggenheten kunne neppe vært bedre. Beskyttet av norsk granitt som danner en øde øy ute blant bølgene som slår inn og forsøker å jafse til seg sanddynene på hver side, står huset og skinner som en gul diamant i solen. I nordlig retning er det plantet små furutær som står sirlig på rader for å dempe de mest hardtslående bølgende. For det finnes også en myk vei å temme naturkreftene på. I november i fjor rapporterte dansk TV2 at landets første biologiske kystsikring er i ferd med å bygges ved hjelp av piletre. I Skagen går eieren av det unike sommerhuset, Carsten Kastrup, som i 2009 kjøpte herligheten for 4,5 millioner danske kroner, for norsk granitt. Men for bare fire år siden var situasjonen en helt annen. Da var det snakk om å la bølgene bare ta huset, det kunne ikke reddes uansett. Men Kastrup ga ikke opp, og kjørte i all hemmelighet sand til tomten for å stagge bølgene. For dette ble han tiltalt for ulovlig kystsikring.
Den øde Ø. I havgapet i Gamle Skagen legges det murstein på et sommerhus. Til sommeren skal eieren igjen bo her med orkesterplass til bølgene, i alle fall i noen år til.
Kalles for «Fellen». Carstens Kastrups sommerhus ved Gamle Skagen, kalles for «Fellen».
Alene hjemme. Dette sommerhuset er altså det«Fellen» i Gamle Skagen, det huset som får en ny fasade. Sett ovenfra kan en forestille seg følgende: legg til ti-tjue år med erosjon og dette huset vil befinne seg langt ute på havet. Da vil veien hjem bli ganske så lang etter hvert.
Stein og furu. På standen kan en se to små mennesker, men også en slags dobbel kystsikring: Norsk granitt og remser av furutrær som står i en slik vinkel at når bølgene kommer inn, så finnes det er forsvar.
Et mykt vern. Små furutær står sirlig på rader i hensikt å dempe de mest hardtslående bølgende. Danskene forsøker seg på litt og hvert for å stagge bølgene og erosjonen. Det forskes i piletrær også, i tillegg til norsk stein og stormflodbeskyttere, det siste er porter som gjør alt fra å ligge på bunnen og blåses opp av luft, til roterende porter som fungerer som døren din hjemme.
– Carsten har opplevd dette som en hekseprosess. Myndighetene har vært imot ham, og ingen har utvist noen forståelse, sier hans forsvarer Hans Ladekjær Jeppesen.
Men noe forståelse ble det likevel. I november i fjor fikk han lov til å kjøre sand igjen. Det som var ulovlig, var ikke ulovlig lenger likevel. Huset «Fellen» i enden av Rævhulevej er i ferd med å fiffes opp. Til sommeren skal han atter entre tomten.
– Jeg håper jeg har med en kvinne dit, sier Carsten Kastrup.
Flyttet hodeskaller og gravsteiner
I Lønstrup sitter brødrene Frank og Allan Normann Sørensen og drikker øl på kjøkkenet. De gjør det hver dag, og det hender de tar en snaps også. De er begge med i menighetsrådet, og skal snart i vei for å ringe solen ned i den lokale kirken. Kirkegraveren, som vanligvis tar denne jobben, slet med å få endene til å møtes akkurat denne dagen og brødrene er lette å be.
– Den store stormen kom i november 1981. I løpet av én natt var 30 meter av stranden borte. Et ti-elleve meters krater sto igjen. Først da begynte politikerne å reagere, og til og med statsministeren kom hit med følge for å se på herjingene. I april 1982 kom 3300 tonn med norsk granitt i lastebiler fra Hirtshals. Stenene ble lagt 600 meter på hver side av landsbyen, men ikke mer. Hvert år får Lønstrup 40.000 kubikkmeter med sand. Vi kaller det sandfôring, forteller Frank.
Allan reiser seg og henter et maleri han selv har laget. En hvitkalket kirke med et svært anker, stående på kanten med utsikt mot havet.
Bare et minne. Brødrene Frank (til venstre) og Allan Normann Sørensen sitter og mimrer på kjøkkenet i Lønstrup. Allan har malt Mårup kirke i all sin prakt, før havet spiste opp alt.
– Det var akkurat slik den så ut, Mårup kirke. Den ble reist i år 1207, forteller Allan.
Da Mårup kirke ble bygget, antar en at den trolig sto drøye kilometeren inn i landet. En vårdag i 2008 var det slutt. Havet hadde spist opp alt. Kirken kunne rase når som helst. Det ble holdt en minnekonsert, og allerede dagen etter begynte Frank å plukke kirken ned, teglstein for teglstein.
– Det var naturens gang, men det var vemodig, sier Frank og tar en slurk øl.
I 2015 var jobben unnagjort.
– Vi fant til sammen 200 kranier som vi la i en fellesgrav i Lønstrup kirke sammen med knokler vi også gravde frem. Gravsteinene på tomten til Mårup kirke ble flyttet unna skrenten, forteller Frank og tilføyer:
– Vi håpet på å sette kirken opp et annet sted, men nå er alt blitt pukk.
Redningsaksjon. Mårup kirke slik den er nå. Levninger er gravd opp og lagt i en fellesgrav i Lønstrup kirke, mens gravsteinene er flyttet lenger inn på land.
Vindretningen. Bare rester er igjen av Mårup kirke i dag. Bak gjerdet er det ikke lurt å tråkke.
En hasardiøs plan
– Folk lo av ideen, forteller Lomholt, mannen med sixpencen ved det berømte fyret, Rudbjerg Knude Fyr.
– Men det var i 2007, det var da jeg for første gang snakket om å få dratt fyret hit, cirka 60–80 meter inn på land, forteller han.
Eieren, staten, har øremerket fem millioner kroner til å få gjort noe med fyret. Til våren eller sommeren vil det høyst trolig skje. Et fyr som får støpt på et ekstra fundament, og som havner på vandring ved hjelp av hydraulikk. Det haster.
– Kanskje går fyret i knas, sier Lomholt.
– Lykkes vi, må det flyttes igjen om 40 år.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.