«Du store kineser. En kvinnelig rockkritiker?!» skrev undertegnede for syv år siden. Anledningen var en artikkel om amerikanske Jessica Hopper, da aktuell med boken med den talende tittelen «The First Collection of Criticism by a Living Female Rock Critic».
Det er pinlig å tenke på at det fortsatt føltes riktig å gi boken en slik tittel så langt ut i rockens historie, men det var et historisk faktum at musikkhistorien, med gode unntak som for eksempel Ellen Willis og min norske favoritt Ina Blom, i stor grad ble tolket og nedskrevet av menn.
Nå er det heldigvis ikke slik at alle disse mennene har vært idioter, men det gjør noe med virkelighetsforståelsen og utviklingen av det sensoriske språket om sjokkerende kulturelle opplevelser når historieskrivingen har vært så mannsdominert. Det blir fattigere!
Samtlige unge norske kritikernavn jeg nevnte for syv år siden, som eksempler på en positiv utvikling for kjønnsbalansen i profesjonen, har i dag sluttet med kritikk som hovedgeskjeft. Andre er heldigvis kommet til, men det er likevel ganske forstemmende at det i 2022 fortsatt er et publisistisk poeng at man utgir essaysamling med tekster av og om kunstnerisk høyerestående kvinner.
Først og fremst er denne boken en samling oppvakte, interessante og litterært verdifulle tekster av skriveføre musikere, kritikere, forfattere og andre
Fakta: Sinéad Gleeson og Kim Gordon (red.)
«This Woman's Work: Essays on Music»
White Rabbit Books, 272 sider
Aktuelt engasjement
Nå er ikke kjønnsspørsmål eller uttalt revisjonisme noe plagsomt dominerende poeng i tekstene i den britiske antologien «This Woman’s Work». Essaysamlingen tar sin tittel fra en av Kate Bush' mest overveldende gripende sanger, men – som den mannlige soulsangeren Maxwell viste med sin glimrende tolkning av sangen: kunsten er for alle, og verket kan legemliggjøres av andre, på personlig vis.
Først og fremst er denne boken en samling oppvakte, interessante og litterært verdifulle tekster av skriveføre musikere, kritikere, forfattere og andre. Den minner om savnede «ENO – norsk musikkårbok» (2015–2017), som ikke var årbok i annen forstand enn at den ble utgitt én gang i året og inneholdt akkurat passe lange tekster om temaer som interesserte skribentene, enten det handlet om en aktuell artist eller ei.
Interessen, konteksten og engasjementet gjør at disse bøkene fungerer i tiden, og ikke bare som historisk tilbakeblikk. Tekstene opplevdes som aktuelle idet de ble lest. «This Woman’s Work» gir også en følelse av at dette ikke er et definitivt dokument, mer en henvendelse som roper etter en oppfølger. Forestillinger om Det definitive dokument er kanskje uansett en maskulin størrelse.
Sinéad Gleeson er medredaktør for antologien «This Woman's Work».
Goo bok
Irske Sinéad Gleeson, tidligere musikkjournalist og nå prisbelønt sakprosaforfatter, er bokens redaktør og fødselshjelper, i samarbeid med musikeren og kunstneren Kim Gordon. Sistnevnte er best kjent fra det fantastiske bandet Sonic Youth, som møtte et trist endelikt i 2011, da Gordons ektemann, sjelevenn og medmusiker Thurston Moore ble tatt på fersken med en yngre kvinne, noe som førte til både verdslig og kunstnerisk skilsmisse.
Denne banale hendelsen lå dessverre som en våtrøkt klut over deler av Gordons egen, bejublede selvbiografi, «Girl in a Band» (2015). Boken ble skrevet med en smått bitter eim, som overskygget følelsene hun måtte ha for bandets 30-årige felles historie og unike tonalitet. Dette har også lagt en posthum skygge over bandets ettermæle, selv om mange av oss blir fornøyd bare vi får høre et gammelt opptak av bandet som stemmer gitarene. Vi kan nå juble over den nye platen «In/Out/In», med eldre, uutgitte innspillinger, i hovedsak instrumentaler.
Nysgjerrighet
Men la oss heller snakke om tekstene i «This Woman’s Work». De er preget av varme og nysgjerrighet, og er såpass forskjellige fra hverandre at det ikke føles som køjazz for leseren.
Et visst element av tilbakeblikk finnes, men det er gudskjelov ikke slik at dette handler om oppvekstårene da musikk oppleves så sterkt. Poenget må være at musikk oppleves sterkt på nytt og på nytt, helt til dagen man skal ned i pennalet. Dessverre har mange minnet som en viktigere impuls enn oppdagelsesevnen når det gjelder musikk.
Kim Gordon har en interessant samtale med Yoshimi Yokata, trommeslager i det totalt unike japanske kunstrockbandet The Boredoms. Her får vi et viktig innblikk i en annen kultur, og dette ikkevestlige blikket gjør også teksten til Fatima Bhutto, niesen til Pakistans tidligere statsminister Benazir Bhutto, om musikk som representerer savn av et steder man ikke har bodd til et av de sterkeste øyeblikkene i boken.
Redaktør Sinéad Gleeson skriver om en av den elektroniske musikkens virkelige pionerer: Walter Carlos laget salgssuksessen «Switched-On Bach» (1968) og viktig filmmusikk for Stanley Kubrick, før han endret kjønn og navn til Wendy Carlos.
Megan Jasper jobbet lavt på strå i plateselskapet Sub Pop i årene rett før Nirvana og grunge forandret verden, og skriver et forrykende vitnesbyrd om idealisme og svettelukt i et usedvanlig mannsdominert miljø. Hun fikk sparken, men kom tilbake etter flere år og er i dag sjef i det fortsatt viktige, men langt mer åpensinnede Seattle-selskapet. Jenn Pelly skriver om alt.country-giganten Lucinda Williams, med en god nærlesing av låten «Fruits of My Labor», samt interessante betraktninger om behovet for hvile – den ultimate gevinst.
Den amerikanske forfatteren Rachel Kushner er en av mange bidragsytere i «This Woman's Work».
Toneangivende
I tillegg er det flere bidrag fra et rikt utvalg av USAs mest toneangivende forfattere de siste årene: Margo Jefferson («Negroland») skriver om Ella Fitzgeralds verdighet, mens poeten Maggie «The Argonauts» Nelson skriver om sitt intense vennskapsforhold til artisten Lhasa.
Yiyun Li skriver om sangens forløsende potensial, især det å selv synge «Auld Lang Syne», Ottessa Moshfegh skriver om sin tidligere karriere som klassisk musiker og Rachel Kushner har et sprekt essay om rockabilly/country-størrelsen Wanda Jackson.
Men det mest inspirerende av alle tekstene er nok Leslie Jamisons «mixtape» i åtte deler, tekster som går til kjernen av bokens prosjekt: Vi ser hvordan hennes musikalske forståelse gjennom hele livet ble målt etter forskjellige menns standarder, og hvordan hun først i voksen alder føler en ørens frihet. Nydelig skrevet.
Les ukens «Lunch» og få ukens tv-tips og anmeldelser før alle andre. Meld deg på Lunch-nyhetsbrevet her.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.