«Har du lyst til å selge sukkervann resten av livet, eller vil du bli med meg og forandre verden?»
En av businesshistoriens mer velklingende munnhell kom fra en ung Steve Jobs, som prøvde å lokke John Sculley, suksessrik direktør i Pepsi-Cola, til å komme til den filosofisk orienterte og ennå ikke verdensdominerende teknologibedriften Apple, for å markedsføre deres ideer istedet. Denne falske dikotomien er fortsatt en del av ryggmargrefleksen til noen hver. «Alle» selger jo et eller annet, enten det er sukkervann eller duppeditter, avisartikler eller nervemedisin. Men noen typer salg er likevel grunnleggende mer akseptert enn andre. Å forandre verden, å skape unik kunst, å engasjere oppvakt ungdom, ja, det må vel være noe av det beste man kan finne på å leve av å selge.
For den som følger populærkulturen tett, har det vært vanskelig å unngå å merke at sukkervannprodusenten Red Bull på merksnodig vis har hatt en tendens til å være der de mest interessante tingene foregår. Ikke bare som en passiv sponsor, men som en muliggjører av stor musikalsk kunst og ny diskurs, i form av den omreisende «talentskolen» Red Bull Music Academy, påskrudde klubbkvelder, og populære dybdeintervjuer med interessante musikere og obskure bakmenn, som kan ses av alle på nettet. Dette har for flere økt det historiske bevissthets- og kunnskapsnivået mange hakk. Ja, man kan ta det så langt som som å si at den idiotiske logoen deres på en flyer eller annonse har vært en av de største garantistene for god kvalitet så langt i dette århundret. Neste uke kommer den forfriskende Red Bull Music Festival omsider til Oslo.
Impro. Trommeslager Siv Øyunn Kjenstad er kjent under artistnavnet Øyunn, og er en del av improvisasjonsduett-konsertstafetten Round Robin, som går av stabelen 11. oktober på Parkeatret.
Space disco
Og det konsentres rundt lokalt talent. Det er vi godt forspent med. Den som bor i Oslo og er glad i å oppleve musikk, har mer enn nok å ta seg til. Snart burde vel alle sammen gå til fastlegen og be om en injeksjon av fomo-vaksine. Det er som kjent veldig mye man kan frykte å gå glipp av. Kommende uke blir det pop-up-konserter med melodiøst besnærende bedroom pop-artister som Jacob Ogawa, det blir dronekonsert med Ulver og andre, de eiendommelig groovy, poetiske og straks albumaktuelle Hubbabubbaklubb arrangerer flyvende sirkus. Det blir veldig mange variasjoner over avanserte rytmer, Propeller Music feirer 15 år , Lindstrøm skal fremføre sin ti år gamle episke discoklassiker «Where You Go I Go Too», og ikke minst er det improduo-stafetten Round Robin, der flere av de mer selvgående norske musikerne skal avveksle hverandre i ett langt nummer, som for eksempel trommeslager Siv Øyunn Kjenstad, piano man Bugge Wesseltoft, felefornyer Erlend Apneseth, trompeter Kristoffer Eikrem, og mange flere.
Norske musikere er i første rekke i verden når det gjelder denne måten å tenke umiddelbar musikalitet på. Men at sukkervann skal være igangsetter av sånt noe, er helt klart en ny erfaring. Den kollektivistiske orienteringen slike musikere er i besittelse av, pleier jo egentlig å tilhøre helt andre deler av kapitalismevektskålen. Her skurrer det antakelig veldig grovt for f.eks. det levende impromiljøet rundt Motvind-bevegelsen, som blant annet tar kraftig avstand fra sponsingen i kultur-Norge, der ofte oljeselskaper og våpenindustrien er tungt involvert. Da er det sikkert litt bedre med koffeinholdig brus.
Total brand. Men skal det være slik, da? Er ikke den beste kunsten ment å være fri, fra markedskrefter eller andre, kanskje enda verre krefter? Etterhvert blir man kanskje bare nummen, eller kanskje pragmatisk orientert i og med at dette er nødvendige onder man kan samarbeide med for å sette i stand nye morsomme greier det ikke ville vært økonomisk mulig å få til uten. Sponsing er uansett en del av selve naturen, kan det virke som.
For meg innebærer faktisk Red Bull først og fremst tanken på en eller annen produsent av smart, nydusjet elektronisk musikk som står et sted i Paris eller Tokyo og spiller sjeldne LP-er med spiritual jazz, modern soul eller obskur åttitallsgospel. Jeg tenker ikke på en sutrete Henrik Kristoffersen med logotrøbbel på hjelmen, ei heller et økonomisk aggressivt og kulturløst RB Leipzig, og heller ikke engang på den ungdommelige effekten av en kjapp og iskald vodka Red Bull på utenlandsk diskotek når man føler seg litt slapp og nyankommen. Har man da lykkes med sin branding? Vanskelig å si. Red Bull er ment å være et slags totalbrand, aktivitetene er ikke bare dratt i gang for å øke engasjementet for en harry energidrikk. Men man kan undres hva drivkraften er. I fjor slo det ned som en bombe i den åpne og i følge noen litt vel politisk korrekte verdensomspennende musikalske undergrunnen at Red Bulls CEO, Dietrich Mateschitz (73), hadde gitt et kontroversielt intervju til den østerikske avisen Kleine Zeitung. Der langet han ut mot «refugees welcome», intellektuelle eliter og politisk korrekthet. Han støttet Donald Trump, og fortalte at han gikk svanger med en stor nyhetsorganisasjon modellert etter Breitbart under tittelen Näher an die Wahrheit, «nærmere sannheten». Hei, hvor det går! Nå er man kanskje blitt vant med å skille mannen fra ballen og gründer fra selskap, men det riktige ordet å bruke her er vel uansett «umusikalsk».
Fri presse. Og det er en pregnant detalj i den finfine publikasjonen som er utgitt i sammenheng med festivalen, papirtidsskriftet The Note, som gjerne kunne gått for å være en variant av uavhengige musikkblader som dypt savnede ENO eller Bransjevelter. Det er et blad man kunne ønske at kom månedlig, det skjer nemlig så mye i musikkulturen nå som ikke blir løpende dekket på grundig og tenksomt vis. På kolofonsiden står det: «Innholdet i The Note representerer nødvendigvis ikke meningene til Red Bull.» Vi får anta at dette er gjensidig.
I tillegg til presentasjoner av de boblende tendensene og artistene som vil delta på festivalen, er det små gåsedukk innom samtidsambivalente fenomener som den nye fremveksten av snille, ulovlige raveparties ute i skogen, noe som har vokst frem i senere tid på grunn av en ung protest mot en aggressiv og inntjeningsorientert nattklubbkultur i Norge. Techno er jo i utgangspunktet en protestkultur. Det er også en velskrevet artikkel om det paradoksale ved at norsk black metal kjapt ble en spennende vare som næringslivet og Norge kan styrke sitt brand med. Og dette startet allerede med kirkebrannene på 90-tallet, som ifølge artikkelforfatteren var markedsføring av tungrock. Sukkervann forandrer verden.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.