Jeg har lenge følt på noe som ligner skam for hver gang jeg trykker «play» på en gammel plateinnspilling eller skriver ned nye tanker om noe som har foregått tidligere. Er det ikke viktigere å legge all konsentrasjon mot det fantastiske som tross alt foregår i dag? Prise samtiden, og således dytte kulturen og samfunnet videre mot en bedre fremtid?
Jo da, men det er jo så deilig med alt det gamle …
Nå har jeg innsett at dette faktisk er den regjerende holdningen i Vesten i 2022.