Det har vært en langsom og langtrukken død. Men i forrige uke kom den endelige beskjeden fra et styrerom: Gasskraftverket på Kårstø i Rogaland skal rives, fjernes. Eierne Statoil og Statkraft gir opp å finne kjøpere til gasskraftverket, som har stått stille siden 2014. Det sto stille mesteparten av sitt korte liv.
Statsministeren som måtte gå på grunn av det, Kjell Magne Bondevik, sier det sånn:
– Det må være et enormt tankekors og nederlag for dem som kjempet dette frem.
Norges første kommersielle gasskraftverk. Et dyrekjøpt resultat av en årelang og bitter feide mellom industriinteresser og miljøaktivister, jordmor for den norske klimabevegelsen og sen-90-tallets kanskje største hodepine for landets politikere.
Når kraftverket nå ender på skraphaugen, settes punktum for en nesten 30 år lang politisk kamp. Nekrologen over Kårstø gasskraftverk er også en nekrolog over den store gasskraftstriden.
Trang fødsel
– Ren gasskraft var drømmen! sier Erik Lindeberg.
Det var på en hytte i Sør-Sverige sommeren 1986 at ideen ble født. Ingeniør Lindeberg hadde fått feriebesøk av Sintef-kollega Torleif Holt. De satt nede på bryggen og funderte over et spørsmål som den gang brygget like under overflaten av den politiske debatten: Hvordan løse motsetningen mellom avhengigheten av fossil energi og den galopperende klimatrusselen?
De to kollegene utarbeidet det første prosjektforslaget på et gasskraftverk med CO2-rensing i Norge. Drømmen om å kunne bruke olje og gass uten å bidra til klimaendringene, skulle forme norsk klimadebatt helt frem til i dag.
Men det var dyrt. De nasjonale gigantene Statoil, Hydro og Statkraft gikk til slutt sammen om selskapet Naturkraft i 1994, med mål om å bygge landets første kraftverk som skulle gjøre gass om til elektrisitet – men uten CO2-rensing. «Tørråret» 1996 satte fart i visjonene. Rekordlav vannstand i kraftmagasinene ga rekordhøye strømpriser og import av kullkraft fra Danmark.
En mektig allianse av de store energiselskapene, NHO, LO og stortingsflertallet ved Arbeiderpartiet, Høyre og Frp presset på for å bygge gasskraftverk i Norge. Ellers kunne det bli mørkt i norske hjem, lød advarselen. Og gasskraft var og er renere enn kull.
– Ordførerne sloss om å få gasskraftverk i sin bygd. De overbød hverandre, med gratis tomter og mer til, mimrer Lindeberg.
Naturkraft fikk klarsignal fra Stortinget til å bygge to gasskraftverk, et på Kollsnes i Hordaland og et på Kårstø. Hvem kunne vel stoppe dem nå?
Formet en generasjon. En ung Lars Haltbrekken bæres vekk av medaksjonister som leker politi, under treningsleiren for demonstranter mot gasskraftverk sommeren 1997. – Dette ble starten på den store klimakampen i Norge, sier Haltbrekken i dag. Kampen mellom dem som vil redusere klimagassutslippene i Norge, og dem som mener det er bedre å kjøpe billigere kutt andre steder, pågår fortsatt.
«Vår tids Vietnam»
– Vi skaffet en liste på 3000 personer vi kunne ringe, som alle sa seg villige til å bryte norsk lov for å hindre utbyggingen.
Lars Haltbrekken var også den gang en høylytt trønder, men foreløpig bare i begynnelsen av et aktivistliv som skulle dreie seg mye om gasskraft. En utbygging ville øke Norges klimagassutslipp såpass at landet umulig kunne nå sine forpliktelser i den ferske, internasjonale Kyoto-klimaavtalen, argumenterte han. Daværende miljøvernminister Thorbjørn Berntsen kalte ham etter hvert bare for «Gassen», etter å ha hørt Natur og Ungdom-lederen messe mot gasskraft i flere år.
Sommeren 1997 ledet Haltbrekken an da miljøaktivister fra hele landet slo leir på en slette ved Kollsnes i Øygarden. Agurkmette journalister tråkket rundt aksjonister som gravde renner, satte opp provisoriske toaletter og øvde på å bli løftet vekk av politi. Pressen spådde et nytt Alta.
«Vår tids Vietnam» høynet AUF-leder Anniken Huitfeldt, om kampen mot gasskraftverkene. Ungdomspartiet truet med ikke å delta i valgkampen for Arbeiderpartiet hvis ikke saken ble utsatt til etter valget høsten 97. Så meldte til og med landets biskoper seg til kampen mot utbyggingen.
– Alle andre land på denne tiden spurte seg selv: Hvordan kan vi avkarbonisere energisystemet vårt? Mens her hjemme spurte vi hvordan vi kunne karbonisere vårt, sier Elin Lerum Boasson.
Statsviteren ved klimaforskningssenteret Cicero peker på at i ingen andre land har klimadebatten handlet om motstand mot gasskraft. Så har ingen andre land nær hundre prosent fornybar strøm heller.
Statsminister Thorbjørn Jagland (Ap) bøyde til slutt av og utsatte saken til etter valget. Det skulle vise seg å bli skjebnesvangert for dem som drømte om en ny industri.
Inn kom en sentrumsregjering anført av KrF-leder Kjell Magne Bondevik. De lovte å sette en stopper for gasskraft uten rensing. Det klarte de i tre år.
Å felle en regjering
– Det var en ordentlig sak å gå av på, synes jeg. Jeg har fortsatt stortingsdebatten med talen til Bondevik liggende på vhs, sier ingeniør Erik Lindeberg, før han legger til:
– Men jeg har ikke noen spiller lenger, da.
Det var en ordentlig sak å gå av på, synes jeg. Jeg har fortsatt stortingsdebatten med talen til Bondevik liggende på vhs
Erik Lindeberg, ingeniør og tidligere sjefforsker på Sintef
Den daværende sjefforskeren på Sintef hadde ennå ikke sett resultater av sin drøm: ren gasskraft. Våren 2000 ville Arbeiderpartiet og Høyre, med en ung, fremadstormende Jens Stoltenberg i spissen, tvinge regjeringen til å gi tillatelser til å bygge ut gasskraftverk uten krav til CO2-rensing. De mente utslippene kunne fikses av et klimakvotesystem – som da var under oppseiling.
I pausen mellom stortingsmøtene den dagen det skulle avgjøres, kalte Bondevik sine ministere inn én etter én, før hele regjeringen samlet seg på et møterom. De var enige: Statsministeren skulle varsle i første innlegg at regjeringen ville gå av hvis opposisjonen sto på sitt.
Kjell Magne Bondevik gikk fra møtet og satte seg ned alene for å håndskrive de siste setningene i talen. Så gikk han bakveien inn til stortingssalen for å unngå journalistene som vrimlet i gangene.
– Da jeg holdt innlegget, visste jeg at vi kom til å måtte gå av, sier Bondevik i dag.
Klokken ti på halv syv på kvelden 9. mars 2000 stilte han kabinettsspørsmål. Dermed ble han den første statsminister i verden som gikk av på et miljøspørsmål, ifølge ham selv.
Valgte å gå. Kjell Magne Bondevik på vei bort fra slottet, en statsministerpost fattigere. – Noe av det jeg er mest stolt av å ha gjort som politiker, sier han i dag. Senere skulle han selv gi konsesjon til et gasskraftverk uten rensing på Melkøya. – Men det var et mindre anlegg, integrert i petroleumsproduksjon, som var vanlig på sokkelen. Å sette i gang nye gasskraftverk for alminnelig elektrisitetsforsyning var av en annen karakter, sier han.
Kårstø
Ved bredden av Boknafjorden, der Nordsjøen pisker innover landet, ligger gasskraftverket. Et enslig bygg, men omringet av gassbehandlingsanlegget på Kårstø, som strekker seg utover et stort industriområde. Her ankommer gass fra over 20 felt i Nordsjøen. Den samles og behandles, før den skipes eller sendes i rør til utlandet.
«Starten på et nytt kapittel i det norske olje- og gasseventyret», slo NTB fast den dagen gasskraftverket på Kårstø endelig skulle åpnes. «Et stykke norsk industrihistorie».
Av de tre tillatelsene som ble gitt av Bondeviks etterfølger, Jens Stoltenberg, ble bare Kårstø-kraftverket bygget.
Stedet var allerede et historisk sted for norsk olje- og gassnæring. Det var her den første gassen kom til land i juli 1985, med en rørledning som den gang var en milepæl. Lille Tysvær kommune gikk fra å være den nest fattigste i Rogaland til å sope inn eiendomsskatt og doble folketallet.
Da gasskraftverket til slutt sto ferdig, var det Europas mest moderne. En virkningsgrad på nær 60 prosent gjorde kraftverket til et av de mest effektive i verden, og det var det aller første med et eget renseanlegg for lokalforurensningsgassen NOx.
I hjertet av kraftverket: en gassturbin som kunne gi 175.000 husstander strøm. Det er tre prosent av all strømproduksjon i Norge. Hvis bare gassen hadde gått hit.
Fra dag én. Jens Stoltenberg er nettopp blitt Norges nye statsminister, etter å ha tvunget Bondevik-regjeringen til å gå av på gasskraftsaken. Pressen flokker seg rundt ham. Det gjør også demonstrantene.
Til månen
Næringsminister Dag Terje Andersen sto i rød arbeidshjelm foran det splitter nye byggverket, 1. november 2007. Han var plassert på en provisorisk pall, påmontert en stor, rød bryter han skulle dra i. Den var ikke egentlig koblet til kraftverket, men som politikere flest er han glad i symbolikk.
«Dette er den største kraftutbyggingen i Norge på 14 år, og prosjektet er riktig for kraftforsyningen», sa statsråden fra talerstolen. 130 gjester fra blant andre StatoilHydro, Statkraft og Siemens var invitert til selskap. Ordføreren var også der.
«Vi kan ikke sitte og vente på at verden skal bli perfekt. Moderne gassteknologi er et skritt i riktig retning», sa Andersen.
To år før hadde den rødgrønne regjeringen fått makten på løfter om å rense alle CO2-utslippene fra Kårstø-kraftverket. Et renseanlegg ble beregnet å koste over ti milliarder kroner, fem ganger mer enn selve gasskraftverket. Åpningen skjedde uten at CO2-rensingen var på plass.
Regjeringen hadde gjentatt løftet om CO2-rensing for et nytt gasskraftverk de ga tillatelse til på Mongstad. Ved årsskiftet holdt statsminister Jens Stoltenberg sin berømte nyttårstale, der han ga planene om CO2-rensing av gasskraftverkene navnet som skulle bli hengende ved hans ettermæle: Norges månelanding. Han angrer på det navnet, har han skrevet.
På syv år brukte regjeringen over syv milliarder kroner på et anlegg for CO2-fangst og et testsenter på Mongstad. Samtidig brukte de 620 millioner kroner på planene for å rense Kårstø. Ingen av planene kom i mål.
– Den største månelandingen var ikke forsøkene i labben på Mongstad, det var å få til fullskala rensing av gasskraften på Kårstø. Det kunne vært et pionérprosjekt i Europa, sier ingeniør Erik Lindeberg.
Høsten 2005 lovet daværende olje- og energiminister Odd Roger Enoksen (Sp) at Kårstø-kraftverket skulle være rent allerede i 2009. Det ble det også, for så vidt. For innen da hadde gasskraftverket stoppet opp.
Rett i gass
Kraftverket gikk rett i «møllposen», som ingeniør Lindeberg kaller det.
Etter kun et par ukers produksjon sto kraftverket stengt hele sitt første leveår. Det var ikke lønnsomt å drive. Fra våren 2009 til sommeren 2011 gikk det for full maskin, men så sa det stopp igjen. Lenge.
Varmere vær, mer regn og mindre kraftkrevende industri ga billig strøm, mens gassprisen gikk motsatt vei, nemlig oppover. Det ble billigere å eksportere gassen enn å lage strøm av den.
De 36 ansatte måtte gjøre andre ting. Vedlikehold, testkjøring, kurs.
– Det var jo et spøkelse som hang over oss, sier Bjarne Hervik.
Vedlikeholdsingeniøren kom til Kårstø under byggingen av kraftverket, og beskriver arbeidsplassen som «kjekk». De spiste karbonader med løk og tyttebær i kantinen, og utbedret barnesykdommer, slik at kraftverket i dag er «i bedre stand enn da det åpnet».
Eierne, statsselskapene, tapte på sin side opp mot 100 millioner kroner i året. 3. oktober 2014 var det slutt. De fleste ansatte måtte gå, men Hervik og tre andre ble igjen for å vedlikeholde arbeidsplassen sin, til den kanskje ble lønnsom igjen, eller noen ville kjøpe delene. Det ville ingen. I februar i år annonserte Statoil at også gasskraftverket på Mongstad legges ned. Driften har gått med mellom 200 og 500 millioner kroner i minus i året.
– At Kårstø-kraftverket nå ender på skraphaugen, er den endelige spikeren i kisten for alle planer om fossil kraftutbygging i Norge, sier Lars Haltbrekken triumferende.
Norsk gass skal fortsatt brennes. Utenfor Norge.
En arbeidsplass. Vedlikeholdsingeniør Bjarne Hervik blir liten i møte med det massive kraftverket som har vært hans arbeidsplass de siste ti årene. Han har vært her siden byggingen, og blir her til siste slutt. Rivingen starter til høsten.
Begraves
En notis i landets aviser i forrige uke: «Skal rives». Slik endte historien om kraftverket på Kårstø.
– Det fortjener på en måte å havne på søppelhaugen, sier Kjell Magne Bondevik.
– Det var et miljømessig og energipolitisk feilgrep. Men det tragiske er at man har brukt så mange penger på det, både til bygging og vedlikehold, sier han.
I over ti år måtte alle norske regjeringsalternativer først bli enige om hvordan de skulle løse gasskraftspørsmålet før de kunne danne en regjering sammen. Striden felte én regjering og ydmyket en annen. Det ble aldri noen norsk månelanding.
I selvbiografien «Min historie», som kom i fjor, skriver Jens Stoltenberg: «Jeg tok store politiske belastninger for å få på plass tillatelser til å bygge gasskraftverk i Norge. Det var bortkastet. Kraftverkene ble enten stengt eller aldri bygget.»
– For utslippsregnskapet er det bra. Men det er jo litt trist at det ikke har kommet mer ut av det. Så mange politikere som har brukt så sinnssykt mye tid på dette, som har villet gjøre noe stort og bra for klima. Og så har de fått til så lite, sier forsker Elin Lerum Boasson.
Ingeniør Erik Lindeberg, som kaller seg «astronauten på denne ferden», er trist.
– Jeg er teknolog. Jeg vil se noe reise seg bak meg, sier han 30 år etter han lanserte ideen om et gasskraftverk med CO2-rensing.
– Men nå er det det motsatte som skjer. Utredninger og rapporter er ikke det som løser klimaproblemet, sier han.
Han har ikke gitt opp ennå.
– Teknologien er klar. Det som mangler, er at politikerne tør å innrømme overfor velgerne sine at ren energi er dobbelt så dyrt som å slippe CO2-en ut.
Teknologien er klar. Det som mangler, er at politikerne tør å innrømme overfor velgerne sine at ren energi er dobbelt så dyrt som å slippe CO2-en ut
Erik Lindeberg, ingeniør og tidligere sjefforsker på Sintef
– Vårt mål den gang var å gjøre det mulig å videreforedle norsk gass i Norge. Beslutningen om å bygge kraftverk, eventuelt avvikle kraftverk, var og er en kommersiell beslutning, skriver Høyres Jan Tore Sanner, som sammen med Jens Stoltenberg tvang kraftverkene gjennom Stortinget, i en epost.
Kraftverkets hjerte, gassturbinen, skal kanskje bevares for å brukes andre steder. På spørsmål om hva som står igjen etter Kårstø gasskraftverk, selve symbolet på en av de lengste kampene i norsk politikk etter krigen, svarer vedlikeholdsingeniør på kraftverket, Bjarne Hervik, enkelt:
– Nei, det meste blir jo jevnet med jorden. Så det blir ikke noe særlig igjen.(Vilkår)