DN ble med den norske, svenske og finsk hærsjefen på militærøvelsen Cold Response.

Bardufoss (DN): Meteorologene ser det allerede noen dager i forveien. En skummel, blå elv på vei gjennom atmosfæren.

Store mengder vanndamp fra varmere strøk beveger seg mot nord, og når dampen treffer over land, blir den til skyer, og skyer blir til regn – enorme mengder regn, og der det skjer har generalmajor Lars Lervik (50), den øverste sjefen i den norske Hæren, invitert 30.000 soldater fra 27 land for å øve på å forsvare Norge. Himmelen åpner seg: En atmosfærisk elv.

– Det kom 70 millimeter regn på tolv timer. Jeg traff to svenske soldater ute i skogen. De sto bare der. De var så våte. De sa: «Dette er ikke Cold Response. Det er Wet Response», sier Lervik.

Som sjef for den norske Hæren er han øverste leder for den nordiske hærstyrken i Cold Response. Han tar taktiske beslutninger. Men sjef Hæren har også det organisatoriske ansvaret for øvelsen. Den har vært planlagt og varslet lenge, men med krig i Europa, fremstår det hele i et mer alvorlig lys. Russlands angrep på Ukraina viser hvor viktig det er å kunne forsvare dette kalde, hvite området i nord.

Det arktiske klimaet kan være både fiende og venn.

– En storm, sier Lervik, kan også være en mulighet. Hvis fienden ikke er forberedt på det, er stormen en anledning til å angripe. Derfor må vi øve her.

Overrasket

Lervik sitter i en sort bil på vei for å plukke opp sjefene for den svenske og finske hæren. Én sak er at de vil se hvordan det går med de 1500 svenske og 700 finske soldatene som deltar i Cold Response. En annen er at de vil styrke det nordiske hærsamarbeidet.

– Situasjonen i Ukraina har tydeliggjort behovet for at vi står sammen, sier Lervik.

– Jeg ble overrasket over at Russland angrep Ukraina. Jeg trodde ikke det kom til å skje. Jeg så opptrappingen, jeg så etterretningen, men likevel. Du gjør bare ikke sånn!

– Var det naivt?

– Jeg vet ikke om det var naivt. Det var vel mer et håp. Vi håpet mer enn vi tok innover oss de harde realiteter.

Dommere i felt

Mens amerikanerne, britene og nederlenderne ville trene på amfibieoperasjoner, altså å gå i land fra havet, ønsket finske og svenske styrker å øve på å være under norsk kommando. Da ble det sånn: Finske, svenske og norske soldater på ett lag, markert med rød tape på uniformene, som i øvelsen har okkupert deler av landet. Mot de alliertes lag, som kommer for å frigjøre landet. Det er scenarioet i Cold Response.

– Det er tett opp til forsvarsplanene til Norge og de allierte styrkene.

– Hvordan går det med de allierte?

– Akkurat nå har de utfordringer.

Det handler om været. Noe av lærdommen Lervik håper de utenlandske soldatene tar med seg hjem, er at ull er gull og det meste går treigt med truger i løssnø.

– Er du ute av øvelsen hvis du blir "skutt"?

– Nei, vi kan ikke stadig sette folk offside her. Det er et poeng at de får treningen. Etter tre timer får de komme tilbake, forklarer Lervik.

– Men hvordan vurderer dere seire og tap?

– Vi har dommere i felt.

– Dommere?

– Styrke A og styrke B har hver sin dommer. Det er kompetente offiserer og befal som observerer det som skjer i felt, også diskuterer de seg imellom hvem som vant. «Soleklar seier til lag B, lag A må rykke to kilometer tilbake».

Det finnes en annen metode også. Den liker han egentlig bedre.

– Soldaten har en sensor på hjelmen som registrerer når og hvordan han eller hun er blitt truffet av en laserstråle fra fiendens våpen. Da gir en algoritme beskjed om at vedkommende for eksempel er blitt skutt i armen. Det gjør alt veldig realistisk og hever nivået på treningen betraktelig.

Men alle land har ikke det samme systemet og alle laserne snakker ikke med alle hjelmene, og noen har ikke dette systemet i det hele tatt. Så da blir det dommere.

Kampviljen er svekket

Bilen stopper. Sjef for den svenske Hæren, Generalmajor Karl «Kalle» Engelbrektson (60), og den finske hærsjefen, generalløytnant Pasi Välimäki (56), setter seg inn. De svinger ut av Bardufoss sentrum og inn i det hvite landskapet.

– Det Norge tilbyr her er helt unikt. Det er store avstander som gjør øvelsen svært realistisk. Du finner ikke mange sånne steder hvor man kan fly over store arealer uten at det forstyrrer masse folk som bor der, sier Lervik.

I møte med høytstående militære ledere fra andre land, ser han Norge med nytt blikk.

– Vi er små. Vi har ikke noe å bevise. Vi har ikke en stormaktsstatus vi må forsvare. Det er en sånn uformell, laidback stemning. Det er ikke mange andre land hvor soldaten er på fornavn med generalen. Men sånn er det i Norge. Vi har kalt statsministeren ved fornavn i årevis; Gro, Jens, Erna, Jonas. Det er vi som er annerledes. Det er erkjennelsen jeg får, sier han som alle kaller Lars.

Bilen stopper ved kommandoplassen til Brigade Nord. De grønne eminenser stiger ut. Lervik med den norske kamuflasjen i myke, organiske former. Engelbrektson med de svenske, kantete figurene. Og Välimäki med sitt finske, småpikslete, nærmest Tetris-aktige mønster. De tråkker gjennom snøen, bøyer hodene, gir fra seg mobiltelefonene og dukker inn i et telt.

– You look better in real life, sier Jukka Kotilehto til Lervik. Han er nestkommanderende i den svensk-finske brigaden.

Er det dette som er real life? Gulvet er grå plast, i taket henger tre lysstoffrør. Nærmere 30 datamaskiner er plassert på rekker av klappbord innover i teltet, det durer fra aggregatet utenfor. Herfra ledes og synkroniseres brigadens operasjoner.

Kotilehto peker på en skjerm med et kart over området, hvor røde og blå kryss markerer styrkenes posisjoner. Han gjennomgår de siste timers hendelser:

– At 07.00 I ordered a counterattack on Sørreisa.

Hærsjefene nikker. Timingen er god. Fienden er sliten nå. Været har vært usedvanlig hardt, den nordiske styrken fikk uventet støtte fra en atmosfærisk elv, et av motstandernes skip har sunket, et annet trukket seg tilbake. De som har gått i land, vil ikke få inn nye forsyninger. Kampviljen er svekket. Moralen nede i 50–60 prosent.

– Vi har slitt ut fienden. Og fienden er Nato-styrker, sier Kotilehto fornøyd.

– Men vi fikk litt hjelp av det norske været.

Øynene er der ute

De militære toppene trekker seg tilbake i et lukket rom i enden av teltet. Noen skal snakke sammen.

I Sverige er Karl Engelbrektson i full sving med å modernisere den svenske hæren. Han har åpenbart oversikt over en del nye greier som kunne fått fart i den ene og andre operasjonen. Nå er det teknologioptimisten som snakker.

– Med de radarene som finnes nå, kan vi se fugler!

Välimäki gnir seg over haken. Han prøver å komme til orde. Men svensken kommer ham i forkjøpet:

– Hvordan kan vi bruke disse nye radarene? Hvordan kan vi bruke den informasjonen de gir til nytte for våre venner, spør Engelbrektson.

Välimäki mener de nye radarene har for mange detaljer. Han fremhever behovet for de rette menneskelige ressursene.

– Det er så mye rot på de nye radarene. Du ser ikke hva det er du ser. Det du trenger, er noen som kan tolke informasjonen. En ekspert, sier Välimäki.

Lervik lytter. Finnen fortsetter:

– Øynene er der ute, men vi trenger brainpower for å samle og dele informasjonen.

– La de unge finne ut av dette, sier Lervik.

– Men vi er jo de unge, sier Kotilehto og ler.

Teknisk trøbbel

Kotilehto forteller at det har vært utfordrende å samkjøre kommunikasjonssambandene under øvelsen. De svenske, finske og norske styrkene får ikke snakket direkte med hverandre.

– Den menneskelige komponenten er lett, sier Kotilehto.

– Det er den tekniske biten som er vanskelig.

– Hvor mye tid ville vi spart hvis sambandet fungerte? Er det snakk om timer, spør Engelbrektson.

– Nei, nei, vi får det gjort på minutter, svarer Kotilehto, lener seg tilbake og forsyner seg med en smultring med sukker og kanel.

– Vi tenker utenfor boksen. Gir ordrer gjennom hovedkvarteret.

Beskjeder via Nasjonalt Landoperasjonssenter ble altså løsningen denne gangen. Men sjefene ser et behov: De nordiske hærstyrkene trenger teknologiske løsninger som snakker sømløst sammen.

Det er dette Lervik vil med Cold Response. Han vil høre hvor det knirker i sammenføyningene – helt ned i detaljene. Bare sånn kan samarbeidet «akselerere».

– Når vi slipper folk løs, og de samarbeider på flere nivå samtidig, har det en egen effekt – en egen kraft. Da jeg var i Afghanistan og Kosovo så jeg det samme. Et akselererende samarbeid! Det tar en retning du ikke hadde trodd. Det er en helt annen kraft i det, mener Lervik.

Det mentale

Den norske hærsjefen tror ikke militær ledelse skiller seg så mye fra annen ledelse. Det handler om å ta vare på folk og slippe dem løs.

– Men du skal være forberedt på å sette mennesker i livsfare. Det er en tilleggsdimensjon ved det vi driver med.

– Kampvilje betyr enormt mye. Du kan ikke nulle ut teknologiske forskjeller, men en sterk kampvilje kan overvinne en større styrke. Krigshistorien viser det. Selvtillit er viktig. Det er derfor vi bygger opp folk fra dag én. Vi bryter ikke ned, for så å bygge opp. Vi bygger opp.

– Og så må soldatene ha tillit til lederne sine. Jeg så det i Afghanistan. I det øyeblikket de afghanske styrkene sluttet å stole på lederne sine, la de ned våpnene. De bare gikk. Det er et eksempel på at det mentale er sterkere enn det fysiske. I antall soldater, var de overlegne, men da moralen sviktet så… ja…

Ulykken

Under øvelsen sover soldatene ute; i skyttergraver, telt, båter og kjøretøy. Hadde de fått bo på hotell, ville de trengt 950.000 overnattingsdøgn. De spiser 1,3 millioner måltider, drikker 195.000 liter vann og bruker 22 millioner liter drivstoff. Behovene kommer på toppen av helt spesifikke ønsker om fotballbaner, levende fisk og kokosnøtter. Cold Response har vært planlagt over flere år.

– Jeg bekymrer meg mer nå enn da jeg var 22. Jeg tenker mer på alt som kan gå galt. Litt fordi jeg har mer ansvar, men også fordi jeg har sett og opplevd mer, sier Lervik.

Han spiste middag med sjefen for de amerikanske styrkene da de fikk beskjed om en helikopterulykke. Utover natten kom oppdateringen om hvordan det hadde gått med dem om bord. Fire amerikanske soldater døde.

– Det satte jo en støkk i oss alle. Det minner om risikoen vi tar. Men amerikanerne ønsket å fortsette øvelsen og det var jeg enig i. Det er den beste måten vi kan hedre de fire på.

Sommarstugan

De grønne eminenser kjører videre, forbi de harde, grå snøfonnene, forbi kirkegården hvor gravstøttene fortsatt står til livet i snø, forbi vaktene med hvite hjelmer, mot Blåtinden som skjuler høyden sin bak et lavt skydekke. I et rødt hus er det dekket til lunsj. Generalene setter seg ved bordet og åpner hver sin pose med 3600 kalorier – en døgnrasjon med mat.

– Jeg fikk chicken panang, sier Lervik og stikker skjeen ned i en ferdigpose med turmat.

– Hva fikk dere, spør han de andre.

– Rogan josh!

Nå er det tre hærsjefer som koser seg. En fruktkake nedi posen der, litt jordbærpulver her, en energibar og nøtter. Sjelden har stemningen vært tettere på både lørdagsgodt og julekvelden.

– Er dette svensk mat, spør Lervik begeistret.

Han forteller om hvor lei han blir av den samme maten når han er ute i felt.

– Det som er lurt er å bytte til seg mat fra andre land. Da får du litt variasjon.

Engelbrektson forteller om sin sommerstuga på vestkysten av Sverige. Et nydelig sted. Finnen virker litt uforstående til dette konseptet med å dra tilbake til det samme stedet hvert eneste år.

– Er det fordi det er for dyrt å reise eller fordi du har brukt opp pengene på eiendommen at du ikke reiser andre steder, undrer Välimäki.

Lervik flirer.

– Men ses vi i Tyskland i juli?

Da inviterer sjefen for de amerikanske styrkene i Europa til en militær samling. Lervik har aldri vært der.

– Jeg må sjekke med my commander hva jeg kan, svarer Lervik.

– Altså kona, legger han til.

Small talk

Lervik har sluttet å si det, men egentlig er han litt sjenert. Han har trent på de sosiale situasjonene.

– Jeg er ikke god på small talk! Jeg vil bare snakke business. Det har jeg måttet øve på. I Afghanistan var det alltid først 15 minutter med snakk om alt annet enn det vi egentlig skulle snakke om. Da forberedte jeg meg i forkant sånn at jeg hadde noe å si.

– Hva sa du da?

– Jeg fortalte om ski og viste bilder av sønnen min og meg på fjellet i snø. Også spurte jeg litt om de lokale forholdene.

Kona er bedre på sånt. Hun er nordlending, tvitrer under profilen @proudarmywife og sier ektemannen er «best i alt».

– Det er Monica som har stått i striden, sier Lervik.

– Da yngstemann var ett år gammel, dro jeg til Afghanistan og ble der i et år. Det var kjipt. Det er jo bare kjipt.

– Når du vet at du skal dra og du har en dato, blir det bare verre og verre. Hele familien skulle ønske at det var en sånn fast forward-knapp vi kunne trykke på. Sist jeg var borte, boikottet sønnen min meg i to måneder. Han orket ikke snakke med meg. Det er jo ikke noe gøy, det. Men når du er borte, da ser du sånn frem til at du skal hjem. Da blir alt bedre og bedre for hver dag.

Diskusjonen om Nato

Ute har det begynt å snø. De to besøkende skal reise hjem til to land, som i motsetning til Norge, ikke er medlem av Nato. Men etter at Russland invaderte Ukraina, har diskusjonen om medlemskap fått en helt ny aktualitet.

Den finske hærsjefen synes det er interessant.

– Det er essensielt å ha en diskusjon om Nato-medlemskap. Vi trenger faktaene, vi trenger diskusjonen i samfunnet, vi trenger diskusjonen mellom de politiske partiene, i parlamentet og i regjeringen. På alle nivåer trenger vi denne diskusjonen for å komme frem til den rette konklusjonen. Og når vi har den rette konklusjonen, er det opp til politikerne å bestemme hva vi skal gjøre.

– Hva mener du?

– Jeg har en mening, men det viktige er at det finske samfunnet finner ut av hva de trenger. Og når den beslutningen er etablert, tror jeg at de politiske lederne vil spørre hva som er militærets råd. Og da kan vi gi våre råd, basert på diskusjonene. Det er rett og rimelig, sier Välimäki.

Engelbrektson understreker at Sverige er avhengig av et nært samarbeid med Nato, uansett sikkerhetspolitisk løsning.

– Det er et politisk spørsmål, men det er helt klart sånn at Nato setter en militær standard for hvordan våre prosedyrer skal være, og en materiell standard slik at man kan plug and play med systemene våre. Det vi kaller interoperabilitet.

– Har du tatt et standpunkt?

– Det får jeg ikke lov å ha. Når man er hærsjef i Sverige har man ingen personlige synspunkter på det.

– Hva tenker den norske hærsjefen om dette?

– Jeg tenker at det er fint hvis de vil bli med i Nato, men at vi kan gjøre mye bra sammen uansett, sier Lervik.

– Hvor lenge kan Norge forsvare seg selv?

– Så lenge det er nødvendig.

– Hva betyr det?

– Jeg har ikke en sånn plan om 48 timer eller så og så mange dager. Vi planlegger å slåss, vi. Men vi baserer jo sikkerheten vår på Nato-medlemskapet og at vi får inn de allierte.

Begynnelsen på slutten

I bilen på vei tilbake til Bardufoss snakker Lervik og Engelbrektson om Russland - og krigen i Ukraina.

– Om det er et øyeblikk eller en periode vi går inn i, det vet jeg ikke. Men at vi kommer til å se tilbake på dette om 30 – 40 år og se at dette markerte et skifte, det er jeg sikker på, sier Lervik.

– Dette er begynnelsen på slutten av den unipolare verdensordenen, sier Engelbrektson.

– Men det positive er at de beste står sammen. De vestlige demokratiene er enige, påpeker Lervik.

Engelbrektson nikker.

– De demokratiske grunnverdiene har fått en ny kraft.

– Kanskje det blir øyeblikket vi ser tilbake på, sier Lervik.

– Savner du å være ute?

– Jeg savner det hver dag. Å leve ute i en stormpanservogn, være så tett på en liten gjeng døgnet rundt, den kollektive mestringsfølelsen, den stemningen… Jeg kommer til å savne det resten av livet.

– Men jeg savner ikke å være våt, kald og trøtt!

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.