Trump-typene

Tekst
Presidenten. Donald Trump holdt tale 22. oktober i Virginia, 17 dager før det amerikanske folk gikk til urnene.  Foto: WIN MCNAMEE/Afp/NTB scanpix

Presidenten. Donald Trump holdt tale 22. oktober i Virginia, 17 dager før det amerikanske folk gikk til urnene.  Foto: WIN MCNAMEE/Afp/NTB scanpix

Onsdag våknet Norge opp til at Donald J. Trump blir USAs nye president, og hva er vel mer naturlig enn å kaste seg inn på Facebook og dele sine tanker?

De mer avanserte skrev en kronikk. De virkelig heldige fikk dele sine refleksjoner i media. Her er de klassiske typene:

Den emosjonelle
Brydde seg ikke nevneverdig om valget og la seg til normal tid, men våknet i 05-tiden onsdag, sjekket overskriftene og merket plutselig en dyp sorg og uro. Utover formiddagen ble Facebook oppdatert både tre og fire ganger med meldinger som «Hva nå, verden….?», «Kjenner jeg gråter en skvett denne morgenen», «Koser litt ekstra med ungene i dag» eller bare «WTF????». Gikk på jobb med et sørgmodig blikk, men mengden likes var begrenset og omsorgen fra kollegene avmålt, og herregud, dagen gikk jo sin gang, sjefen var i godt humør, eposter måtte sendes, det var hamburgerlunsj i kantinen og tross alt: den hersens dørklinken som bare slarker oppleves viktigere og er langt mer irriterende enn alskens presidentvalg.

Promotøren
Hva var det jeg sa? Straks han våknet, begynte denne fyren å grave i arkivene til Sunnmørsposten for å finne sin gamle kronikk som nå var gjemt bak en brannmur eller hvafaen. Etter å ha kavet seg gjennom noen kompliserte betalingsløsninger, mens ungene maste etter smoothie og underbukser, kunne han endelig, i 7.30-tiden, publisere Facebook-oppdateringen «Deler denne analysen på ny, skrevet av undertegnede i mars» som argumenterte for at Trump kunne vinne valget. Så var det bare å vente. Og vente. Da han innså at hverken NRK, VG eller Nettavisen kom til å ringe og be om intervju, sendte han en epost til en gammel bekjent i Radio Norge og tagget noen journalistvenner for å minne om kronikken, men responsen var fraværende eller kom i form av en halvslapp like. Avsluttet dagen med å dele synspunkter og vurderinger på Helge Lurås’ Facebook-vegg.

Optimisten
Preges av en ukuelig og faktisk ganske smittende vilje til å se kontrært og optimistisk på de dystreste nyheter. Tror for eksempel at klimaproblemet er høyst reelt, men pokker heller, det gjelder å se muligheter, kanskje Jærstranda endelig kan bli et surfeparadis? Var ihuga Clinton-tilhenger, og håpet og trodde på seier til Florida-stemmene var talt opp, men nå er vi her og hvor galt kan det gå? Donald Trump er et menneske, han også. Vi må huske Reagan og Frp i regjering. Erkjenner å være en smule naiv, men også det er et valg. «Always look on the bright side of life», som Monty Python sang. Om noen skulle hatt Nobels litteraturpris, var det dem.

Den tankefulle
Kjente vemmelse og apati onsdag morgen, og vet av erfaring at på sånne dager er det bare én ting å gjøre: Sende tekstmelding til sjefen om sår hals, fyre på peisen og mekke seg en teknekt eller to. Først da kan tankene fly, perspektivene komme på plass og Hans Børlis dikt virkelig få resonans. Men hjemmedager kan jo bli kjedelig iblant, i hvert fall når uroen ikke slipper tak, og utpå dagen ble Facebook-fristelsen for stor: For hver drink ble nye visdomsord, dikt eller tegninger delt. Kvelden ble tilbragt over doskålen, der gammel rom og muggen focaccia rant ut i ei gugge av tristhet og vemod.

Moroklumpen
Ser på seg selv som en comic relief i de fleste av livets små og store hendelser. Har til og med studert egen mimikk i speilet: Det gjelder å finne det ertne, litt skjelmske smilet og snerten i de underfundige kommentarene. Trump-valget var selvsagt en tragedie, men samtidig en perfekt anledning for denne typen, for det var da grenser for føleri og følera? Hjernen gikk på høygir i formiddagstimene, for her gjaldt det å pønske ut de rette morsomhetene og servere dem ut i egnede fora (heller noen få gode enn mange halvdårlige). Traff blink med en vits om shorting av aksjer i amerikansk meningsmålingsfirmaer – en tweet som ble delt 39 ganger, deriblant av Sven Egil Omdal og Henning Warloe.

Vinnerskallen
Innbitt vesen som går inn i enhver lunsj eller møtesetting med mål om å vinne diskusjoner som måtte oppstå. Liker åpne festinvitasjoner, for da er det mulig å google hele bøtteballetten, noe som igjen gir anledning til å forberede åpningsreplikker og samtalepunkter, som på sin side kan dekke over sårheten som alltid oppstår når det skal smalltalkes og mingles. Fulgte det amerikanske presidentracet med falkeblikk, men uten å kjenne den store entusiasmen for valget som sådan. At Donald Trump vant er selvsagt synd, rasjonelt sett, men strengt tatt mindre viktig enn å slå motdebattantene i hodet med de mest oppdaterte Nate Silver-referansene. Kan ikke utstå folk som nå kommer med simple analyser av valgresultatet og nøler heller ikke med å gi uttrykk for denne forakten.

Kjepphestrytteren
Har studert sin dose opinionsdannelse og tolket det dit hen at den som ikke gir seg ofte får gjennomslag til slutt. Se bare på Frederic Hauge, eller Carl I. Hagen og Nina Karin Monsen for den saks skyld. Tålmodighet og innsatsvilje er blant de syv dyder, vi mennesker glemmer ofte det. Skal vi bare tre nisselua over ørene og bable i vei i dette landet? Folkens, valget av Trump er bare som en fartsdump å regne – et mulighetsrom for igjen å sette Saken på agendaen (agenda forstått som Facebook). Dog høyst variabelt hva som fenger en kjepphestrytter – her er det en salig cocktail av klimaskepsis, bilfritt sentrum, klassekamp, rødt kjøtt, flat skatt og Per-Mathias Høgmo.


Analytikeren
Hvilken betydning har valget av Trump for atomavtalen med Iran? For industriutvikling i rustbeltet? For fremtidige feider i det republikanske partiet? Jo, alt dette kan denne karen alltids mene noe om, selv om han muligens analyserte stikk motsatt for en uke siden. Flust med statsvitenskap mellomfag i dette lauget, gjerne menn i alderen 35–50 med kurant lønn i medium travle jobber. Deler sine vurderinger fortløpende og relativt rablende, enten det er i sosiale medier, over middagsbordet, i kantinen, i butikkøen, overfor drosjesjåføren, ja, til enhver som orker å høre. Den eneste som nekter å høre ett ord om presidentvalget er kona, siden hun er så drittlei all etterpåklokskapen og de omstendelige digresjonene, en irritasjon som de siste årene har gått på bekostning av deres sosiale liv og gjør at ekteskapet er oppe til kontinuerlig vurdering. (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk