I 2012 ga den amerikanske tv-kritikeren Alan Sepinwall ut boken «The Revolution Was Televised», der han ga et forsøk på å sette sammen en moderne kanon for amerikanske tv-serier. Boken spant rundt tolv serier han mener hadde revolusjonert amerikansk tv siden midten av 1990-årene.
Så dersom du sliter med å fylle tiden mellom hjemmets fire vegger om dagen, kan det være en god idé å fylle hullene i din moderne tv-dannelse. Undertegnede så for eksempel «Oz» og «Friday Night Lights» etter å ha lest boken, og har ikke angret på det, mens «Sopranos» (!) fortsatt er blant de usette.
Merk at Sepinwalls bok ble skrevet året før strømmetjenestene giret opp konkurransen betraktelig, med Netflix' første originalserie «House of Cards» i 2013.
Topp 12
Hvis tv-serien virkelig var den nye romanen, noe som var populært å hevde for åtte år siden, hva var da pensum i vår nye allmenndannelse? Sepinwalls Topp 12 anno 2012 var som følger:
- «Oz», tilgjengelig på HBO.
- «Buffy the Vampire Slayer», tilgjengelig på Fox+ og Viaplay.
- «The Sopranos», tilgjengelig på HBO.
- «24», tilgjengelig på Fox+ og Viaplay.
- «The Wire», tilgjengelig på HBO.
- «The Shield», tilgjengelig på Amazon Prime.
- «Deadwood», tilgjengelig på HBO.
- «Lost», tilgjengelig på Viaplay.
- «Battlestar Galactica», her må du visst tørke støv av dvd-spilleren.
- «Friday Night Lights», tilgjengelig på Amazon Prime, C More og TV 2 Sumo.
- «Mad Men», tilgjengelig på HBO, Netflix og Viaplay.
- «Breaking Bad». tilgjengelig på Netflix.
Disse tolv tv-seriene gjenspeilet en revolusjon for amerikansk tv-produksjon, mente Sepinwall, og i boken tegnet han et viktig og tilsynelatende riktig bilde av tv-utviklingen – selv om de tolv utvalgte seriene selvsagt kan diskuteres.
For hvor var «Six Feet Under»? Hva med «Presidenten»? Det mest åpenbare savnet var riktignok komiseriene. Sepinwall sneier innom «Cheers» som et viktig forbilde, men overser deretter 1990- og 2000-årenes blinkskudd, fra «Seinfeld» og «Sex og singelliv» via «The Office» og «Curb Your Enthusiasm» til «Louie», og «Girls».
Sepinwalls tv-revolusjon var spekket med blod, gørr og tårer, men blottet for latter.
Sepinwalls tv-revolusjon var spekket med blod, gørr og tårer, men blottet for latter.
Uansett, denne tv-revolusjonen oppsto ikke i et vakuum, men den store forskjellen fra viktige forløpere som krimseriene «Hill Street Blues» og «NYPD Blue», science fiction-serien «The X-Files» og sykehusserien «St. Elsewhere», er at det ikke lenger var så farlig om vi tv-seere gikk glipp av en episode eller tre. I de nye tv-seriene ble derimot den lange hovedhistorien viktigere enn enkeltepisodene.
Middelaldrende antihelter
HBO-serien «The Sopranos» fra 1999 var den første kommersielle suksessen i den nye tv-bølgen, men for Sepinwall begynte det med en mindre kjent serie på samme kanal, fengselsdramaet «Oz» fra 1997. Hjernen bak, Tom Fontana, kom fra arbeidet med politiserien «Homicide: Life on the Street», som på sin side var forløperen til «The Wire», da han fikk spørsmålet om hva han alltid hadde ønsket å gjøre i en åpningsepisode, men aldri fått lov til. Svaret kom kontant: Å ta livet av hovedpersonen.
Det var samme triks Alfred Hitchcock brukte i «Psycho», og gjennom seks sesonger dannet «Oz» en formel som ble brukt i senere suksesser: Middelaldrende antihelter, sjokkerende vold, formeksperimenter, en oppfordring fra kanalledelsen om å ta sjanser, samt en «showrunner» med ganske frie tøyler.
«Showrunner» var et ganske nytt begrep i amerikansk tv-bransje, som brukes om skaperne og hovedforfatteren av tv-serier. De har ansvaret for episodene, har ofte bakgrunn som manusforfattere, og trumfer seriens regissører i det interne hierarkiet.
I «The Sopranos» fikk showrunner David Chase oppfylt ønskedrømmen om en tv-serie med en usympatisk hovedperson. David Simon, showrunner for «The Wire», brøt med konvensjonen om at hver episode skulle stå på egne ben, og fortalte de fem sesongene som om episodene var kapitler i en roman. Den hellige treenigheten av HBO-serier skapt av menn som het David ble fullført med westernserien «Deadwood», der showrunner David Milch fikk skape sin egen verden, uten å bekymre seg for reklamepauser, redaksjonell overstyring eller frykt for å provosere annonsørene, fordi HBO er ikke reklamefinansiert.
Giganter og fankultur
De store, reklamefinansierte nettverkene la raskt merke til HBOs suksess med «The Sopranos». ABC brøt flere tv-regler i actionserien «24» i 2001, og da den Fox-eide tv-kanalen FX året etter startet politiserien «The Shield», fikk Alan Sepinwall hakeslepp. Allerede i første episode dreper politimannen Vic Mackey – vår helt – en internetterforsker på sporet av Mackeys korrupte regime.
Disse endringene, som HBO startet og gigantene videreførte, handlet ganske enkelt om hvor viktig det var å ha en tv-serie som ble en snakkis. ABC fulgte opp med «Lost» i 2004, en blanding av «X-Files» og «Robinsonekspedisjonen», som ble en av de første seriene som koblet seg opp mot fankulturen som vanligvis ble forbundet med science fiction og tegneserier. Diskusjonene om «Lost» raste på internett, mens teamet bak serien var blant de første tv-folkene som prioriterte besøk på tegneseriemessen Comic-Con i San Diego, som i 2000-årene ble et popkulturelt kraftsentrum.
Kvalitet som verktøy
Der HBO innledet revolusjonen, ble det konkurrenten AMC som fikk æren av å avrunde Sepinwalls 2012-kanon. AMC innså nødvendigheten av sin egen «Sopranos», en kritikerrost serie som gjorde det umulig for kabeldistributørene å kutte AMC fra tilbudet.
Showrunner Matthew Weiner stablet 60-tallsdramaet «Mad Men» på bena i 2007, samtidig som amerikanske tv-kritikere begynte å anmelde enkeltepisoder av utvalgte serier. AMC fulgte opp med «Breaking Bad» i 2008 og zombieserien «The Walking Dead» (2010), som skulle knuse alle konkurrenter i den viktige seergruppen mellom 18 og 49 år i årene som fulgte. Senere i år kommer den andre spinoffserien fra dette universet, «The Walking Dead: World Beyond», hvis du ikke får nok av verdens undergang utenfor ditt eget stuevindu.
PS! Denne saken sto opprinnelig på trykk, i en noe annen form, i D2 22. mars 2013.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.