Våre beste menn og kvinner gjør det de kan for å prestere på topp før viktige konkurranser.

– Jeg startet aldri viktige løp nybarbert, begynner skilegende Oddvar Brå.

– Skjegget skulle være en dag eller tre gammelt.

Den som tror at toppidrett bare handler om å trene seg halvt i hjel og se døden i hvitøyet når det gjelder som mest, tar feil. Før årets OL handler det kanskje aller mest om å unngå å bli smittet av omikron, men topputøvere har også et øye for detaljer. Det er der djevelen ligger. Alle har de sine rutiner og ritualer før konkurranser. Det handler om å komme i riktig modus for å yte maksimalt. Vi har pratet med våre egne historiske helter, til og med tittet litt over våre landegrenser, for å høre hva de gjorde for å komme i riktig kampmodus. Dette er saker det ikke nødvendigvis har snakket særlig høyt om. Det kan ha sine grunner.

Veien til topp prestasjoner kan gi de merkeligste utslag: Å tenke at det å miste et sjokoladepapir på bakken og ikke plukke det opp, kan gi dårlig karma og spolere en konkurranse, for eksempel. Å gå med trusen på vrangen, fordi det bruker å gå så bra når akkurat det er tilfellet, er en annen greie. Vår tidligere skikonge, Oddvar Brå, hadde altså sine knep, han også. Når han skal forklare hvorfor skjeggstubbene måtte synes, nøler han litt på sitt sedvanlige, trønderske vis.

– Jeg følte meg ekstra tøff med skjegg. Jeg følte jeg fikk ekstra krefter.

– Jeg følte meg ekstra tøff med skjegg. Jeg følte jeg fikk ekstra krefter

Oddvar Brå – skiløper

196 på sokkelesten

For det er jo en hel del som skjer i toppetasjen før store mesterskap. En skal ikke kimse av placeboeffekten, det har forskere funnet ut for lenge siden. Tror en sterkt nok på noe, kan det gå i oppfyllelse.

Juha Mieto, langrennskjempen fra de finske skogene med skonummer 51,7, hadde sine triks, forteller folklorist og forfatter Thor Gotaas.

– Da Mieto var i Oslo, bodde han hos konkurrenten Ivar Formo. Om kveldene gikk han ut i bare sokkelesten. Det ga ham et kick, sier Gotaas.

Kampen og kjeklingen med våre naboer har alltid vært en klassiker. Før VM i Seefeld i 1985, gikk det svenske langrennsesset Gunde Svan med en kjempelang stav. Det var jo bare en gimmick og et psykologisk puss, men det ble et rabalder uten like. Arrangørene hastet sammen for å forby denne gamle nyvinningen.

En som heller ikke tok eller tar svenskene særlig på alvor, er Petter Northug. Han brukte å gå en del barneskirenn i Orsa i barndommen, og har nok litt av sitt agg derfra. I skrivende stund går Northug langløp i mosjonistklassen, og vi snakker med faren, John Northug. Far Northug forteller at det var ekstreme ting som foregikk i årene 2003 til 2011. Sønnen hans kunne lett sove i over 12 timer. Knepet var å ikke drikke for mye vann før han la seg. Da slapp han å våkne av at han måtte noe helt annet enn å sove.

– Det var ikke noe som skulle være uprøvd. Petter gjorde blant annet alt for å redusere vekten på utstyret. Han ville ha så trange skidresser som mulig. Tillot forholdene det, hadde han bare en truse under. Han klippet av vaskeseddelen på klærne, kappet av lissene som var til overs etter at skiskoene var knytt, fjernet den metalltingen en drar i når en bruker glidelås og rev ut lappen på innsiden av skoene, sier Northug.

– Jeg vet ikke den reelle effekten av det, men luftmotstand er undervurdert. Damer som flyr rundt med store fletter, taper trolig mye tid. En dusk på ei lue kan utgjøre 12 sekund på en 15-kilometer, legger han til.

Mangeårig romkamerat og landslagsløper, Odd Bjørn Hjelmeset, kjent for is i rubben og spontant svar på japansk under pressekonferanse, forteller at Petter Northug var drittsur etter å havnet på 41. plass på første distanse under OL i 2010.

– Petter var i kalasform, men det gikk ræva fordi skiene var dårlige. Etter målgangen dro han rett ned på hotellet, og på rommet slet han såpass at han måtte bruke tang for å få av seg skiskoene. Når han fikk de av, bare pælmet han skiskoene rett ut hotellvinduet, sier Hjelmeset.

– Men så sa Petter «faen», og gikk ut. Han kom tilbake med spesialsålene sine, men lot skoene ligge igjen. De skulle han aldri bruke mer, sier Hjelmeset.

Far Northug forteller at når skiesset var i toppform, kunne han spille på mange registre.

I 2015 var Norge og Northug storfavoritter på stafetten før VM i Falun. Kort tid før var det NM på ski i Røros. Under stafetten var Northug i kamp mot Hans Christer Holund på siste etappen. I den siste bakken gjorde Northug et monsterrykk, og ledet med flere meter. Men på toppen av bakken stoppet Northug opp, for så å slippe Holund forbi igjen – og til sist knuse ham igjen i spurten. Det var en kattens lek med musen, og folk mente dette var grufullt og ikke særlig pent gjort.

– Petter Northug var veldig bevisst på det psykologiske spillet, sier Arne Jørstad Riise, fagsjef for psykologi i Olympiatoppen og forfatter av boken «Vinnerskaller».

– Du skal ikke se bort fra at Northug tenkte på stafetten i VM, som hadde så å si identisk løypeprofil de siste hundre meterne. Og at kanskje også Calle Halfvarsson fikk det hele med seg, sier Riise.

Frem med trillebåren!

– Når jeg jobber med utøvere, stiller jeg aldri spørsmål ved rutinene deres, hvis de selv opplever at rutinene gir trygghet. For gjøremålene kan representere en trygghet, men det går en grense. Det kan være en fare for at rutinene klapper sammen. Hvis du må ta av og på deg sokkene syv ganger, for eksempel. Det gjelder å holde det så enkelt som mulig, forteller idrettspsykologen.

Riise forteller om snøbrettkjøreren Andreas Ygre Wiig som hadde sine greier.

– Mistet han sjokoladepapir fra lommene sine, måtte han plukke det opp. Hvis han forurenset, ville det skape dårlig karma og gå ham dårlig i konkurranse, sier Riise.

Skiskytter Liv Grete Skjelbreid pratet med seg selv i speilet for å komme i riktig modus. Marit Bjørgen fikk beskjed om å se for seg selv som en tiger når hun slet som mest. Astrid Uhrenholdt Jacobsen ble forvandlet til supersterke Pippi Langstrømpe, hun som kunne løfte en hest. Roer Olaf Tufte oppsøkte Ingrid Lorentzen for å lære å danse klassisk ballett for å ta det siste steget før OL i Beijing i 2008.

– Den trønderske langdistanseløperen Ola Tellesbø følte han måtte flytte en grushaug før han konkurrerte. Det ble mange trillebårlass, sier Ole Ellefsæter, kjent som langrennsløper, friidrettsutøver og visesanger.

Den trønderske langdistanseløperen Ola Tellesbø følte han måtte flytte engrushaug før han konkurrerte. Det ble mange trillebårlass

Ole Ellefsæter – langrennsløper, friidrettsutøver og visesanger

Da langrennsløperen Didrik Tønseth slet med pusten etter en skiveutglidning i ryggen i 2013, fikk han hjelp av sangpedagog. Maratonløper Sondre Nordstad Moen barberer leggene, både for å slippe å få betennelse i hårsekkene etter massasje – men også for å få den riktige følelsen i bena, og kanskje tjene et par-tre sekunder på 42.195 meter.

Truse på vrangen

I hopp sies det gjerne at selvtillit utgjør 20 meter. Under fjorårets VM i Oberstdorf, satte østerrikerne hoppverden på hodet. De hadde laget en dress som frembrakte en enerverende pipelyd, noe alle i bakken bare måtte legge merke til. Lyden ga i seg selv neppe de ekstra meterne, men kan hende ble de andre hopperne såpass psyket ut at de hoppet kortere. Gullet gikk overraskende til Stefan Kraft fra Østerrike.

– Jeg har hørt og sett mye, men jeg husker ikke hvem det var, begynner skihopper Per Bergerud.

– Enkelte måtte gå med riktig ben først på stillaset. Noen pisset alltid på samme sted.

– Man kan flytte fjell med alt det en tror på, begynner Bjørg Eva Jensen, vår olympiske mester på skøyter i Lake Placid i 1980.

– Da jeg var ung, hadde jeg veldig mange ritualer. Under mitt første sprint-NM ledet jeg etter første dag, og da hadde jeg merkelig nok tatt på meg underbuksen på vrangen. Siden det gikk så bra på første dag, gjorde jeg det samme dagen etter. Jeg brukte også et bestemt par hansker og hadde med meg et lykketroll i bagen, forteller hun.

Jensen kastet av seg den må-gjøre-greiene, men fortsatte med noe hun at hadde begynt med som tolvåring: Å gjøre yoga, og trene på å tåle smerte.

– Så når smerten kom i konkurranser, så var ikke smerten så ille likevel. Men du må lære deg å tåle smerte. Jeg tenker at mental trening er forsømt i toppidrett i dag. Det er for mye søkelys på detaljer i forhold til trening, og når det butter imot, klarer de ofte ikke å se hva som bremser en. De virker kontroll-løse, sier Jensen.

Best når det gjelder

Vi skal litt tilbake til Oddvar Brå. Skilegendens karriere strekker seg nesten i det uendelige, fra sist på 1960-tallet til begynnelsen av 1990-tallet. De som har levd litt, husker kanskje at våre aller beste gikk i nikkers, før de trakk på seg sine heldekkende dresser i hensikt å ikke fange så mye luftmotstand underveis.

– Da vi gikk i nikkers, hadde Ivar Formo hvite strømper. Mine var alltid mørke, sier Brå.

Med utallige år i skisporet, har Brå sett litt av hvert. Ting de ikke snakket så mye med mediene om, fordi da kan jo magien forsvinne. Kanskje det var litt pinlig, men så har tiden tikket og årene gått.

– Mange hadde et eller annet de måtte gjøre før et løp. Jeg vet at utøvere har sovet med startnummeret på før viktige skirenn. Det tok litt av til tider. Vi pratet en del om det oss imellom: At du må nesten komme over det, sier Brå.

Langrennslegenden snakker om Willi Railo-tiden på 1980-tallet. Railo-kassetten «Best når det gjelder» ble spilt om og om igjen hos våre idrettsutøvere. Idrettspsykologi var i vinden, noe det fortsatt er.

– Denne kassetten var noe alle skulle ha, men jeg syntes stemmen var så mørk og rolig at jeg sovnet med en gang.

En gul Sony Walkman

Anette Bøe, «Bølla Bøe», snakker om oppveksten. Om Tor Torgersen, som deltok i friidrett i OL i 1960, treneren som lot henne sparre med gutta.

– Vi kalte ham Blod-Tor, fordi han fikk oss til å kjøre så knallharde drag, sier Bøe.

– Du må være så hard i hodet at du ikke kjenner smerte. Du må tenke at konkurrentene er minst like slitne.

Bøe la alltid startnummeret og langrennsdressen over stolen kvelden før. Så tok hun frem en gul Sony-walkman, satte inn Railo-kassetten og la seg i sengen.

– «Lyssna på vågorna mot stranden», hørte jeg stemmen si. Så slappet jeg av i hodet, i kjeven og nakken. Og sovnet med en gang, sier Bøe.

På veien til langrennsarenaen satte Bøe inn en ny kassett i walkmanen sin. Ennio Morricone, westernmusikk. Bøe var klar for duell med hvem det enn måtte være.

– Noen av lagvenninnene spiste honning. Jeg åt hvitløk og drakk en liten kork med konjakk. Grete Ingeborg Nykkelmo var livredd for å bli syk, og gikk med masse skjerf.

Etter å ha tatt tre gull og én bronse under VM i 1985, ble hun møtt av venninnene som hadde laget en seierskrans til henne. Den besto av klaser med hvitløk.

Noen av lagvenninnene spiste honning. Jeg åt hvitløk og drakk en liten kork med konjakk

Anette Bøe – skiløper

Fortidens korona

Å holde sykdommen unna, er ikke bare noe utøverne kjemper for i forbindelse med årets «omikronske leker» i Kina.

– Hvis mannen min var syk, måtte han flytte hjem til mor og far. Det var litt sånn det er nå med korona, sier Tora Berger.

Skiskytterdronningen tok åtte VM- og to OL-gull før hun la opp for syv-åtte år siden.

Det har gått gjetord om hvor nøye skiskytterkongen Ole Einar Bjørndalen var med å holde sykdom unna før mesterskap. At han gurglet sprit før han la seg for å unngå å bli skral, ble raskt en gjenganger blant våre beste utøvere.

– Jeg husker ett av de første mesterskapene jeg deltok i. Vi hadde landet på flyplassen, og der sto masse folk som ville hilse på Ole Einar. Han gikk rett forbi alle. Vi ferske utøverne lærte fort å ha med oss Antibac over alt, sier Berger.

Tor Svendsberget, skiskytter og sportskommentator, sier at det er mellom ørene det hele sitter, særlig i store mesterskap. Han har opplevd 100.000 tilskuere på standplass under VM i Minsk i 1974.

– Du kommer inn på standplass full av sikkel, og så skal du stå like rolig som en prest på prekestolen, sier Svendsberget og legger til:

– Jeg forsøkte å late som det var et klubbrenn jeg deltok i.

Han tok VM-bronse i klubbrennet i Minsk.

En annen skiskytter med uvanlig lave skuldre, var Lars Berger i Pyeongchang i 2009. Berger var reserve, og la like godt ut på et par timers skitur på formiddagen. Da han kom tilbake til hotellet og hev i seg lunsj, fikk han beskjed om å stille til start likevel. Det var kveldsrenn, og starten gikk om få timer. Romkamerat Emil Hegle Svendsen var blitt syk og hadde meldt forfall.

– Berger hadde et helvetes potensial i sporet, men kunne bomme en del på standplass. Men denne gangen rakk han ikke å gruble særlig for start. Han gikk inn til sølv, sier Olympiatopp-psykolog Riise.

Og Emil Hegle Svendsen, han med tolv VM- og fire OL-gull, kjent også for nakenstuntet mens Tora Berger og de andre kvinnene hastet forbi under verdenscupavslutningen i Russland i 2013, hadde en annen tilnærming. Han giret seg opp.

– En av de tingene jeg gjorde før store mesterskap, var å se en av yndlingsfilmene mine «Gladiator». Når jeg slet som mest på sisterunden, så jeg for meg Russell Crowe. Det er litt rart kanskje, men det funket ganske bra. Jeg får frysninger nå når jeg bare snakker om det, sier Svendsen.

Han forteller at han likte kraften i å være en underdog. Legg til urettferdigheten i filmen, og han tente på alle plugger.

– Men jeg kunne ikke se filmen for ofte. Jeg måtte spare filmen for å få en ønsket effekt av det.

Når jeg slet som mest på sisterunden, så jeg for meg Russell Crowe. Det er litt rart kanskje, men det funket ganske bra

Emil Hegle Svendsen – skiskytter

Donald Duck på is

Vi har vært innom en del av det som skjer i toppetasjen. Like viktig er det å ha det beste utstyret, helst noe konkurrentene ikke har. Å vite at rivalene er dårligere utrustet, gir ofte det ekstra lille puffet, et psykologisk overtak. Det kan bety forskjellen på å vinne og havne utenfor pallen.

Kort tid etter et mislykket Lillehammer-OL i 1994, vagget skøyteløper Atle Vårvik ut på glattisen på Leangen i Trondheim. Drakten var som vanlig knall rød, alt annet ved den var nytt. Ut fra Vårviks rumpe, stakk en triangelformet stjert, ikke ulik Donald Ducks bakende. Andre aerodynamiske grep var å la nakken ese ut ved hjelp av skuminnlegg, samt tilføre én spoiler på baksiden av hver legg. I sum skulle denne drakten redusere rundetiden med ett sekund.

Like etter stilte Vårvik på start på 5000-meteren i NM, klar for å revansjere den begredelige 26.-plassen i OL. Han havnet på fjerdeplass, seks hundredeler bak Johann Olav Koss, han som hadde gjort storeslem på Lillehammer.

Siden så verden lite av Donald Duck der ute på isen. For fire år senere, ble det ny baluba. Under OL i Nagano i 1998 la skøytelandslaget inn en protest mot at nederlenderne gikk med nye og mer aerodynamiske drakter. Med gummistriper i draktene skal nederlenderne ha hatt en fordel på opptil tre tidels sekund per runde. Det fikk være måte til konkurransefordeler, mente nordmennene.

Før OL i Sør-Korea i 2018, var nordmennene ikke så skeptiske til nye drakter, likevel. De hadde jo utviklet sine egne, og det ville vært litt forgjeves å ikke bruke dem, ikke sant? Ut av skøyteforbundets «Prosjekt Toppfart», kom en ny drakt som skulle gjøre vei i vellinga. Norske løpere skulle ikke lenger suse rundt i røde drakter, men i blå. Ifølge NRK skyldes skifte av farge at blå ga mindre luftmotstand.

OL i 2018 ble en suksess med to gull, en sølv og en bronse – tredje beste nasjon totalt på sirkelen av is.

– Den nye blå drakten var betydelig raskere enn den gamle røde drakten, men fargen var ikke hovedpoenget, sier Håvard Myklebust i dag.

Han var leder for «Prosjekt Toppfart». Nå er han førsteamanuensis i idrettsvitenskap ved Universitetet i Stavanger.

– Det var nøye individuelle tilpasninger, og så hadde det kanskje litt å si at sponsoren hadde blått i logoen sin, sier Myklebust nå.

Det er nye håp på isen nå. Skøyteløperne våre sendte nylig ut en pressemelding, der de fortalte at de er blitt stolte eiere av nye, revolusjonerende skøytetrikoter. Denne gangen er overdelen rød, bena blå.

– De nye draktene er enda raskere enn OL-drakten fra Pyongyang, og vi tror vi nå har verdens raskeste skøytedrakt, forteller prosjektleder Roy Mulder, ifølge pressemeldingen.

Klovner i kamp

Det er ikke sikkert bekledningen avgjør om våre utøvere gjør det bra eller ikke i mesterskap.

– Det var en på laget som googlet «crazy pants», forteller Pål Trulsen, Mr. Curling her til lands.

Trulsen var mannen som skled med steinen på isen, og var sentral da lille Norge slo Canada i OL-finalen i 2002. Det sies om Trulsen at hans måte å forberede seg på, er å ta seg en sigg før han går inn i hallen og pælmer steiner.

– Det er sterkt overdrevet det med røykingen, egentlig. Når vi dro til mesterskap, så prøvde vi å være så godt forberedte ut fra de forutsetningene vi hadde, med full jobb og barn og kone som klaget. Men vi spiste ikke kruskakli og løp rundt Sognsvann, sier Trulsen, som i dag er generalsekretær og sportssjef i curlingforbundet.

Før OL i 2002 i Salt Lake City, gikk curlinglaget hen og tok en personlighetstest, egentlig mest for moro skyld.

– Testen delte mennesker inn i fire personligheter, og vi havnet i hver vår kategori. Det viste seg at jeg var den impulsive, som kunne ta av – men så glemme alt et par minutter senere. Det viste seg altså at det var morsomst å være meg. Det beste med testen var at vi fikk vite hvorfor vi reagerte slik vi gjorde, sier Trulsen.

Åtte år etter OL-gullet, under Vancouver-OL, hadde Trulsen overlatt jobben med å kaste stein til yngre krefter og blitt lagleder. Trulsen forteller at curlinglandslaget hadde fått tilsendt noen kjedelige, sorte bukser. Etter googlingen ankom de rutete og fargesprakende klovnebuksene til curlinghallen, der laget gjorde sine siste forberedelser.

– I hallen vi trente, var det 50–60 stykker som kom for å se på treningene. Da gutta tok på seg buksene, var det «Oh my God!». Curling er en ganske konservativ idrett, der de stort sett spilte i tweed. Og der sto jeg sammen med 65 år gamle damer med blått hår, forteller Trulsen.

– Det var kort vei mellom helt og klovn her. Heldigvis fikk gutta sølv.

Som livet leves

– Erik Østbye drakk bare vann i en hel uke før han skulle løpe maraton. Ernst «Kruska» Larsen pimpet fløte for å holde vekten oppe, og hadde treningsøkt på flyet på vei til Melbourne-OL i 1956, sier Gotaas, folkloristen.

Og kanskje, og her er vi litt spekulativ, kan spydgullet til Egil Danielsen Down Under det samme året, skyldes et sentralstimulerende stoff.

– Jeg tror det var tilfeldig, sier Gotaas, før han fortsetter:

– Danielsen fikk kaffe på termos av en konkurrent under konkurransen. Han drakk ikke kaffe til vanlig, og opplevde en effekt han ikke hadde tenkt på.

– Og Gunnar Tronsmoen, født i 1929, lå i et høyderør på stuen si i Alvdal før han skulle gå Birken, sier Gotaas.

Det kan hende Tronsmoen fortsatt har en effekt av sine private høydeopphold. I 2019 vant Tronsmoen Birken i klassen 90–94 år.

– Det er krevende nok å forberede seg til OL, og nå har vi fått en ekstra utfordring, sier Riise, sjefen for psykologi i Olympiatoppen.

På veien over til Kina, så Johannes Høsflot Klæbo og Emil Iversen ut som de var på vei til å robbe en bank. Høsflot Klæbo bak svære slalombriller og et obligatorisk munnbind. Iversen i mørke solbriller, med bakoversveis og i munnbind, han også. OL kan i verste fall bli forvandlet til et realityprogram, der utøvere får startnekt på grunn av dette kjipe viruset.

Mens en tidligere satt sammen relativt ubekymret og kikket på en film på VHS-kassett, noen år senere tok en duell på Playstation eller – slik som under OL i Pyongyang i 2018 – la et puslespill på 7500 brikker mens utøvere småpratet om alt og ingenting – er det denne gangen så å si null sosial kontakt utøverne imellom. Og når de først møtes over maten, står pleksiglasset der.

Å være alene med tankene sine, er ikke enkelt. For noen vil det bety å kverne ekstra på de samme tankene igjen og igjen. Da er det fint å ha slike som Riise, som kan hjelpe til med å bearbeide tankekjøret. Riise kan bli en slags trygg havn i alt mylderet.

– Vår oppgave er å bidra til at utøverne er maksimalt trygge, slik at de kan få ut hele sitt potensial. Da handler det om å treffe optimalt med spenningsnivå hos den enkelte, sier Riise og tilføyer:

– For når de er på start, er de helt alene.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.