En izakaya er et uformelt japansk vertshus, der øl og sake flyter fritt og smårettene kommer til bordet i en jevn strøm. Som nabo og søsterrestaurant til den eksklusive sushibaren Omakase i Vika-terrassen, er Genki i den elegante enden av uformell. Det åpne kjøkkenet, der kokkene baler med bambusdampere og mørke, karamelliserte sauser, strekker seg langs den mørkmalte langveggen, slik at gjestene plassert ved skinntrukne seter og bord med marmorplater kan se hva som foregår.

Smårettene på menyen koster fra 35 kroner for en bolle ris til 195 kroner for grillet entrecôte med brokkoli. Derimellom finnes sushi, kyllingspyd, bao og gyoza, med andre ord noe for enhver smak. Kjøkkenet anbefaler to eller tre retter per person, men har også en smaksmeny.

Menyen kommer med en advarsel om at rettene vil bli servert etter hvert som de er klare. Det er fint, det, men denne kvelden slet Genki med rytmen.

Urytmisk servering

Vi hadde bestilt både smaksmeny og à la carte ved bordet. À la carte-rettene kom i et rasende tempo. Før første servering i smaksmenyen – dampede edamame med salt – dukket opp, var de to første andre rettene fortært. Den tredje kom omtrent samtidig med de ferske soyabønnene.

Men godt smakte det, både laksemaki med avokado og saftige skiver av stekt og panert kylling. Selv risen var påtagelig vellykket, der hvert korn var tydelig skilt fra hverandre samtidig som den hadde beholdt litt klebrighet. Et stykke torsk var grillet til saftig og flaket perfeksjon og kom sammen med søtlig, fritert gulrot og et velbalansert soyasmør.

Vi hadde innledet måltidet med et glass britiske bobler. Først da servering nummer to ankom – før kelneren hadde ryddet av skålene etter soyabønnene – fikk vi tilbud om noe mer å drikke.

– Vi har allerede bestilt sake-menyen, sa Pepper. Sake-menyen, med tre glass sake for 250 kroner, ser ut som en god deal. Men når hvert glass er fingerbølstort og ujevnt skjenket, blir det dyre dråper. Etter våre beregninger tok Genki nær syv-gangeren for et shot med Kizan-sake.

God mat

Men maten var altså god. Skikkelig god. Ngiri av makrellstørje gikk utenpå det meste av det som serveres på andre sushirestauranter. Sashimi av gulhaletunfisk i en frisk og grønn jalapeño-saus var en glede for hele munnen, mens laksemaki med lakserogn og mangosaus var hakket mer ordinært.

– Dette var noe annet enn grillribbe fra butikken! sa jeg med et stykke grillet svineribbe i hendene. Kjøttet var saftig og så mørt at det formelig gled av benet. Det er nettopp slike godbiter som frister på en izakaya, i likhet med saftige og smakfulle kyllinggrillspyd: Enkelt og nedpå, men skikkelig utført.

Servitøren skjenket et siste fingerbøl med sake, en søtlig plommesake med smak av tørket frukt.

– Kommer det dessert også til menyen? undret Salt, siden den søte saken var nyskjenket. Svaret var nei. Genkis to desserter måtte bestilles separat. Sorbet på bakt eple var en vellykket vri der eplene fikk ekstra sødme, og iskrem på bokhvete hadde varm, karamellisert smak.

– Dette var veldig godt. Men jeg føler meg litt lurt økonomisk. Det ser så rimelig ut, men vi fikk mindre for pengene enn forventet, sa jeg etter å ha betalt regningen, som viste over 900 kroner per person for middag med fire serveringer og strengt tatt to glass vin.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.