Å ta med seg utbrettbart kart på reise, er en aktivitet like forhistorisk og upraktisk som å gni to pinner sammen for å lage et bål. Likevel er dette noe den amerikanske forfatteren Pamela Paul (51) drømmer om å grave ut fra den analoge skraphaugen.
«Slike kart var vanligvis enkle og kjedelige, men et godt kart kunne få fantasien til å løpe. Nå reiser barn til Google Earth», skriver hun i boken «100 Things We’ve Lost to the Internet», en serie korte essayer om hva som har gått tapt i kjølvannet av å alltid ha tilgang til internett.
Fakta: «100 Things We've Lost to the Internet»
Av Pamela Paul.
288 sider, utgis av Penguin Random House.
– Jeg tror vi mennesker er altfor fremoverrettet, spesielt med hensyn til teknologi. Hva i all verden pleide vi å gjøre når vi ikke visste hvem eller hva vi skulle spørre om hjelp, sier hun på telefon fra hjemmekontoret i New York.
– Hvorfor skal man lære seg å lese et kart når det finnes et verktøy som gjør det for deg? Jo, for hvis du er på reise i dag og mister mobildekningen, betyr det mer eller mindre at du er screwed.
Da jeg var ung
Det var lettere før i tiden. Ikke alle var selverklærte eksperter, man kunne leve i nuet og løfte av røret på kjøkkentelefonen for å smuglytte til samtalen storesøsteren din hadde i annen etasje. Og hvis man ikke kom på navnet på den og den skuespilleren, måtte man lide i stillhet.
Paul, som selv omtaler seg som en «gretten, gammel mann» som «drømmer om å leve på 1940-tallet», skriver essayer om en tid der man kunne ha upopulære meninger uten å bli kansellert – en tid der man kunne gjøre dumme ting som kun lokalmiljøet fikk med seg. I sterk kontrast til nåtiden, der hele verden blir tilskuere når man driter seg ut.
I de ofte én sider lange essayene undersøker Paul hva disse aspektene ved teknologi gjør med neste generasjon, som lever i en verden der de trenes til å oppføre seg som om adferden deres overvåkes døgnet rundt.
– Teknologien endrer seg så raskt og påvirker hverdagen vår hver eneste dag. Den påvirker våre indre liv, følelsesliv og relasjoner på måter som jeg synes vi tar altfor lett på. Man reflekterer sjelden over hva implikasjonene er av alt dette, sier hun.
En app for alt
Paul lever et slags digitalt dobbeltliv. Hun er redaktør for The New York Times Book Review og programleder for avisens podkast, og gjør mye av jobben på apper som Slack og Zoom.
Samtidig bruker hun utelukkende en fysisk syvende sans, hun kjøper fortsatt cd-er og dvd-er (og har ikke strømmetjenester), hun nekter å lese bøker fra en Kindle og er, ganske åpenbart, ikke en tek-optimist.
På mange måter tilhører Paul den utdøende rasen Anders Danielsen Lie portretterer i Joachim Triers nyeste film, «Verdens verste menneske»: et falmende glansbilde fra 1990-tallet, som drømmer om tiden da man kunne leie film på Video Nova, kjøpe lp-er og tegneseriemagasiner.
Ironisk nok skrev Paul «100 Things …» under korona-nedstengningen, da det ble tydelig hvor viktig teknologi er for å holde samfunnet gående. For teknologien har åpenbart gjort livene våre enklere, og har du et problem, finnes det garantert en app for dét.
Men må man egentlig laste den ned?
– Jeg håper at lesere av boken vil få en varm følelse av nostalgi, men også en smule empowerment. For når du tenker over det, er ikke teknologien utenfor vår kontroll. Du kan velge bort teknologi og du kan nedgradere den. Du trenger faktisk ikke alt sammen. Teknologi er bare nok en app, nok en tjeneste, nok et produkt.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.