For noen år siden mistet Henriette T. Osnes moren sin, og det ble starten på en lang tankeprosess som nå har kulminert i billedboken «Den lille boken om den store døden», utgitt av Træsh forlag i Trondheim.
– Døden hadde vært i tankene mine siden jeg var liten, men det var ikke før hun gikk bort at jeg fikk oppleve det så nært. Døden kan bli altoppslukende etter et sånt tap, da hjelper det å få tankene ned på papiret.
– Etter mammas dødsfall fikk jeg erfare hvor vanskelig vi mennesker synes det er å snakke om døden. Og jeg har forståelse for det, jeg har selv vært i samme posisjon og vært redd for å trå feil.
Fakta: Henriette T. Osnes
«Den lille boken om den store døden»
Træsh forlag, 52 sider
Prisbelønt
Osnes er avgangsstudent ved grafisk design og illustrasjon på Kunsthøgskolen i Oslo, og i mai stakk hun av med både gull og diplom under Visuelt-prisene, begge for en leken innstilling til boken som fysisk format.
Hun fikk gull for billedboken «Pappa er betong», en trekkspillformet og poetisk skildring av «en far som ikke klarer å være helt til stede i sitt barns liv etter en tragisk hendelse i familien».
Boken om døden er også leken i formen, eller som Osnes selv skriver: «Boken er søt og liten og ikke altfor skummel.»
– For at ordene skulle nå ut måtte de gjøres tilgjengelig for andre som kunne ha behov for dem. Jeg har en forkjærlighet for bøker, så det ble et naturlig medium for meg. Fortellingen hadde ikke blitt den samme om den ikke hadde vært bundet i en liten, ufarlig og pastellrosa bok.
Tegner om døden. – Jeg hadde et ønske om mer åpenhet rundt døden, at det ikke skulle være så farlig å snakke om, forteller Henriette T. Osnes.
Økt bekymring
Samtidig som Osnes jobbet med å feste sine tanker om døden på papiret, kom menneskets forgjengelighet flere av oss tettere på livet på grunn av koronapandemien.
– Mange har nok gått rundt med en mye større bekymring for døden enn før, og blitt ekstra obs på eldre og syke i familien og vennekretsen. På den andre siden kan konstante oppdateringer av smitte- og dødstall gjøre at vi mister forståelsen for at tallene representerer mennesker med familier og venner. Jeg vet det er klisjéaktig sagt, men forhåpentlig vil dette føre til at vi blir flinkere til å sette pris på de rundt oss. Og så får vi se om dette er noe som vil opphøre i det øyeblikket vi er fullvaksinerte. Jeg heier på det motsatte.
– Hvem håper du leser boken?
– Jeg håper på unge og gamle, og de imellom! Både de som har opplevd å miste noen, og de som ikke har gjort det. Jeg håper den kan gi en liten trøst til de som trenger det, og være en samtalestarter for dem som synes døden er vanskelig å snakke om. Kanskje den til og med kan leses for noen som ikke ennå helt vet hva døden er.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.